Det hjelper ikkje å skulda på andre, Bollestad

Pelsdyr: Kvar går grensa for kva ein politikar kan vera med på mot eige partiprogram og eiga overtyding? Og spesielt når dette går mot enkeltmenneske og sender dei ut i håpløysa?

Debattinnlegg

Denne artikkelen er over ett år gammel

Eg vil tru at andre enn eg stiller dette spørsmålet når me ser kva regjeringa gjennom landbruks- og matminister, Olaug Bollestad, steller i stand for pelsdyrbøndene. At ho, partiet hennar og regjeringa gjer vedtak og vedtek ordningar som kan ruinera mange familiar, mot fleirtalet i Stortinget sin vilje. Og bare eitt år etter at eit klart fleirtal i Stortinget garanterte for at næringa skulle få halda fram.

Uforståeleg avvikling

Det er vanskeleg å forstå at eit mikroparti skal få slik makt at det kan tvinga eit stort regjerings- og stortingsfleirtal til å køyra over enkeltmenneske på den måten som her blir gjort. Ei næring som har mykje å seia distriktspolitisk, er utan subsidiar, er eksportretta og løyser avfallsproblem for slakteria. Og ei næring som dei ansvarlege for dyrevelferd, veterinærane i Mattilsynet, har friskmeldt. Det er uforståeleg med avvikling.

Endå mykje verre blir det når næringa ved ei avvikling bare skal få ein fjerdedel av det som er nødvendig kompensasjon for å unngå ruin for den enkelte pelsdyrbonden.

Kor langt og lenge kan ein statsråd sitja ansvarleg for å behandla sine medmenneske slik Bollestad her gjer, og mot sitt eige syn? Det hjelper ikkje å skulda på andre. Kan det å ha makt verkeleg ha så mykje å seia som dette? Og det hjelper ikkje å prøva å avleia det uhyrlege som her skjer med samstundes å koma opp med meldinga om at Veterinærinstituttet sine avdelingar likevel skal behaldast i distrikta.

Kvar er samvitet?

Kvar er samvitet til politikarane og partia? Er det ikkje på tide å seia til det som er att av partiet Venstre at: «Me kan ikkje som anstendige menneske stå for å avvikla pelsdyrnæringa, men vil heller bidra til å utvikla henne vidare. Me har eige samvit å tenkja på, og me skal kunna sjå folk i augo også etter dette».