Misjonsmarken før og nå

DEBATT: I et leserbrev (5.4) kommer Terje Munthe med innvendinger mot min kritikk av Mette Tronvolls utstilling på Hå gamle prestegard.

– Visst er jeg klar over betydningen av de mange, gode misjonsmarkfotografiene; men det er ikke mitt fokus når jeg skriver om Mette Tronvolls utstilling på Hå gamle prestegard, skriver Trond Borgen.

Debattinnlegg

  • Trond Borgen
    Trond Borgen
    Kunstkritiker i Aftenbladet
Publisert: Publisert:
Les også

Terje Munthe: Overflatisk og populistisk av Borgen

iconDenne artikkelen er over to år gammel

Han er kritisk til mitt innledende perspektiv på en utstilling som viser fotografier av afrikanske mennesker, fordi jeg lurer på om det lar seg gjøre å riste av seg støvet fra misjonærenes tradisjonstunge fotografiske blikk på den «eksotiske» innfødte.

Munthe mener dette er en overfladisk og populistisk omgang med svært komplekse forhold, og at jeg burde vite bedre, fordi «misjonærene lærte seg grundig lokalbefolkningens språk og kultur og gikk inn i langvarig og forpliktende kommunikasjon med dem», og fordi deres fotografier i dag «betraktes som nasjonale etnografiske skattkamre».

Det ene utelukker ikke det andre

Ja, han har selvsagt rett i at det finnes mye godt fotomateriale som bryter med de tradisjonelle stereotypiene, også bilder tatt av misjonærer. Men det ene utelukker ikke det andre; i min barndom var jeg flere ganger vitne til misjonærer som i sine lysbildeforedrag viste fram det hvite menneskets overlegenhet og hans og hennes eurosentriske eksotisering av det de kalte de innfødte (jeg måtte naturligvis bli voksen før jeg kunne forstå dette). Selvsagt farget slike fotografier, og det som ble fortalt om dem, publikum som så og hørte på. En del misjonærer foret sitt publikum med det vi i dag ser som håpløse klisjeer om de innfødte.

Finner begge deler

Når jeg nå leter opp gamle bilder fra misjonsmarken, finner jeg begge deler – både det grelle etnosentrisk-imperialistiske blikket og det humanistiske blikket som ser afrikaneren som likeverdig med europeeren. Visst er jeg klar over det Munthe peker på, nemlig betydningen av de mange, gode misjonsmarkfotografiene; men det er ikke mitt fokus når jeg skriver om Tronvoll.

I kunstkritikken min stiller jeg et spørsmål som jeg mener er helt sentralt: hvor mye ligger i bildet selv, og hvor mye ligger i vårt eget blikk som ser bildene? Spørsmålet er relevant i denne konteksten bl.a. fordi det gammeldagse eurosentriske verdensbildet også har preget deler av norsk utviklingshjelp. Det er derfor interessant at utgangspunktet for Tronvolls fotografiske serie «Afrikanske bilder» var et dokumentasjonsoppdrag for Norfunds arbeid i Afrika, et statlig selskap nettopp knyttet til norsk utviklingsarbeid. Der skapte hun bilder som er frigjort fra det støvet jeg innledet min kritikk med, fordi hun viderefører og utvider den røde tråden som går gjennom hele hennes kunstnerskap: skildringen av mennesker fra alle verdenshjørner, gjennom fotografier formet som et stort humanistisk prosjekt.

Les også

  1. Trond Borgen: Et humanistisk fotografiprosjekt

  2. Terje Munthe: Overflatisk og populistisk av Borgen

Publisert:
  1. Debatt
  2. Kunstanmeldelse
  3. Hå gamle prestegard

Mest lest akkurat nå

  1. Skjerper de nasjo­nale an­befal­ingene og ber voksne holde av­stand

  2. Stavanger-ordfø­reren: – Situa­sjonen er mer alvor­lig enn vi ønsker

  3. Bank tapte retts­sak – kan få stor betyd­ning for svindel­ofre

  4. – Håpløs «Kiss and fly» ved Stavanger lufthavn

  5. Da Sol­skjærs etter­følger sa sin mening på TV, fikk han mange uvenner

  6. Utlånt Viking-talent kjemper om opprykk