Omdals svartmaling av Opstad tvangsarbeidshus

KRONIKK: Ble forskrifter og lover brutt på Opstad, og er dette dokumentert på noen måte utenom tilfeldige anekdoter?

Publisert: Publisert:

«Fangene fortalte både oss og mødrene våre om problemene de hadde, vi syntes synd på fangene og snakket ikke stygt om dem», skriver Kari Todnem. Hesten og kjerra er laget av fanger på Opstad. Foto: Fredrik Refvem

Debattinnlegg

Kari Todnem
Pensjonert overlege og «Opstad-unge»

I Stavanger Aftenblad 20. juli 2019 har Sven Egil Omdal en åtte sider lang lørdagsmagasin-artikkel med overskriften «Helvete ved havet», og med overskriften «Tragediene på Opstad» i en henvisning til artikkelen på side 2 i Magasinet.

Han kritiserer ikke bare løsgjengerloven og institusjonen Opstad tvangsarbeidshus på Jæren, men også folkene som jobbet på Opstad, samfunnet på Opstad og til og med ungene som vokste opp der («Opstad-ungane»).

De to første av de åtte siden om Opstad tvangsarbeidshus i Aftenblad–Magasinet 20. juli 2019.

Tiden det skjedde i

Det er nå mer enn 100 år siden (1915) tvangsarbeidshuset ble tatt i bruk, og nesten 50 år siden (1970) løsgjengerloven ble opphevet og ordningen opphørte. Institusjonen og behandlingsopplegget for fangene må vurderes i forhold til tiden det skjedde i. Hvordan var de samtidige forholdene for fangene ved Kristiania tvangsarbeidshus, Botsfengselet og Oslo Kretsfengsel? Var det bedre forhold i de andre institusjonene, ble forskrifter og lover brutt på Opstad, og er dette dokumentert på noen måte utenom tilfeldige anekdoter?

Det blir bemerket at «fangene ble fordelt på 32 eneceller og 24 åttemannsrom». Flermannsrom var helt vanlig på den tida, og det er først nær vår tid (2019) at fanger flest får tilbud om enkeltrom.

Les også

2008: Firemannsceller blir historie på Åna

Det samme gjaldt på sykehusene, der det fantes store sykesaler med mange senger, og der pasienter med enkelte sykdommer (f.eks. tuberkulose) lå innlagt i måneder og år i strekk.

Anbringelsen av alkoholikere på Opstad var ikke ment som straff. Tvangsarbeidet var i utgangspunktet en anerkjent metode for å gjenreise forkomne mennesker slik at de senere ville velge å leve et velordnet liv. Gårdsarbeid med dyrking av jorda og kontakt med dyr mente en var godt for mennesker med psykiske lidelser, enten de var kriminelle, alkoholikere eller helt vanlige mennesker.

Reitgjerdet psykiatriske sykehus for kriminelle ved Trondheim hadde også et gårdsbruk der de innsatte jobbet. Ved Rogaland psykiatriske sykehus på Dale utenfor Sandnes var det store uteområder og gartneri der de pasientene kunne være og arbeide. I vår tid har synet på denne behandlingen endret seg.

Hardt arbeid skulle gjøre dem friske for alkoholismen, som var datidens anerkjente oppskrift. Foto: Ukjent

Store forskjeller

Opstad blir beskrevet som «en koloni av fremmede midt på Jæren. De ansatte hadde en helt annen økonomi enn bøndene og landarbeiderne rundt dem. De hadde hus, lys og brensel inkludert i en symbolsk husleie […]».

Min far hadde tre års smedutdannelse fra Sandnes, og da han i 1939, etter å ha tatt svennebrev i smedlære, aksepterte en stilling han hadde søkt på Opstad, var det fordi han på Opstad ble innmeldt i Statens pensjonskasse. Stillingene i staten var attraktive fordi de var regnet som sikre stillinger, og Statens pensjonskasse var høyt verdsatt. De som arbeidet på Opstad ønsket seg den samme tryggheten for sine familier som hele Norges befolkning fikk da folketrygden ble innført i 1967.

Lønningene til de ansatte med de høyeste stillingene, de som bodde i Kvidagadå, var to til tre ganger høyere enn min fars lønn, og vi bodde i Steinhusgadå. Ikke desto mindre hadde alle familiene på Opstad rikelig med mat, varme hus, fine hjemmesydde klær og et godt liv.

Da vi kom inn på Rogaland offentlege landsgymnas på Bryne, etter opptaksprøve, fikk en del Opstad-unger skolestipend fra ulikt hold på grunn av lav familieinntekt. Det var vanlig at staten på den tiden organiserte sine foretak med stor ulikhet i inntekt, boforhold og særfordeler. Den samme strukturen kunne en finne ved Jernverket i Mo i Rana og på Svalbard. Også store private, industrielle foretak i Norge var organisert på den måten.

Språkstrid

De første foreldrene på Opstad blir i artikkelen fremstilt som rebeller fordi de insisterte på sine meninger i en språkstrid som det har vært utallige av i norske skolekretser, og som er aktuelle også i vår tid. De ville at barna deres skulle lære det norske skriftspråket de selv hadde lært. Opstad bruksskole ble en stor suksess. Fra 1916 til 1961 gikk det 219 unger på denne skolen. Nærliggende småskoler ble invitert til å slutte seg til skolen på Opstad, men de ønsket ikke det. «Opstad-ungane» lærte bokmål på folkeskolen, og fikk seg en skikkelig trøkk i «sjølkjensla» da de første stilene på framhaldsskolen på Nærbø, der de hadde nynorsk, kom tilbake med utallige røde rettelser nedover sidene.

Noe for seg selv?

«Opstad-ungar» koser seg med havregryn på trappa. Foran fra venstre: Solveig Mide, Gudbjørg Aanestad, Grete Skår og Brit Hognestad. Bak fra venstre: Gunstein Ueland og Arne Aanestad. Foto: Privat

«’Di Opstad’ var alltid noe for seg selv. Den svære gården var selvforsynt med det meste, mange av de ansatte bodde i funksjonærboligene i Rødgata, Hvitgata og Steingata inne på anstaltens område, og ungene holdt seg stort sett for seg selv», skriver Omdal.

«Opstad-ungane» var helt normale unger og oppførte seg slik som unger gjør. Småungene lekte fritt i nærheten av huset der de bodde, og dersom noen styrte trehjulssykkelen sin ut gjennom den store Opstad-porten for å dra til Nærbø eller Varhaug, ble det stor oppstandelse og satt i gang leteaksjoner.

Eldre unger opphold seg nokså fritt på den 3600 mål store gården, og i alle gårdshusene der de fikk komme inn. Det var fantastiske leikemuligheter. 29 Opstad-unger har fortalt om barndommen sin i boka «Oppvokst på tvangsarbeidshus». Boka dekker tida fra 1938 til 1968. Da var det svært få privatbiler på Opstad, og bussen gikk tre ganger om dagen.

Etter konfirmasjonen, derimot, fartet «Opstad-ungane» der de ville ved hjelp av sykkel, buss og tog. De etablerte livslange vennskap med kjekke ungdommer fra Nærbø og dro senere ut i hver sine retninger.

Grove beskyldninger

Arbeidstroppene på Opstad beskrives av Omdal som «fangekommandoene ble snart et vanlig syn. Bevoktet av væpnede vakter, ofte med hund […]» og «Ungene visste at straffen for å rømme var smertefulle slag med spanskrøret, […]», skriver Omdal.

Dette er grove beskyldninger mot betjenter som ikke lenger kan forsvare seg, og som har vært døde i mange år. Det er helt usannsynlig at noe slikt hendte mellom 1938 og 1968.

Det var vanlig at to betjenter ledet en gruppe på 20 fanger som arbeidet på jordene eller drev med anleggsarbeid. Betjentene var ikke bevæpnet, hadde ikke med seg håndjern eller fotlenker, de hadde ikke med seg hunder, ingen telefoner for å tilkalle hjelp og ingen nettbaserte remedier.

Omstendighetene betjentene jobbet under tyder heller på at de var flinke til å håndtere fangene med hjelp av vanlig kommunikasjon.

Videre står at ungene «visste at de ikke måtte sette syklene ute om kvelden, for at ikke noen skulle bruke dem for å forsøke å komme seg unna slitet og lengselen».

Nei, «Opstad-ungane» var ikke redde for at fangene skulle ta syklene deres, vi har ingen rapporter om at noe slikt hendte. Dersom en sykkel forsvant, var det heller Opstad-folket selv som stjal andres sykler.

Opstad var et grunnleggende trygt sted. Folk låste ikke dørene sine hverken om dagen eller om natten, ingenting ble stjålet. Fangene var ofte inne i husene våre for å levere brensel eller gjøre andre tjenester. De var veldige glade for å få fylt opp ei glassflaske med kokekaffe, men de stjal ikke.

Når folk skulle være borte fra Opstad om nettene, var det noen som låste ytterdøra og hengte nøkkelen på dørkarmen.

Men noen fanger rømte, fra arbeidsplasser i utkanten av Opstad og når de av ulike grunner ble fraktet til Bryne og til sykehusene i Sandnes og Stavanger.

Mange barn har sittet på gyngehestene som fangene laget. Foto: Geir Sveen

Nedleggelse

Omdal refererer fra en prests årsrapport i 1926 og en betjents uttalelser i 1958, der det ble snakket sterkt nedsettende om fangene.

Dette skyldes for lite kunnskap på den tida om alkoholens skadelige virkninger på kroppen. Alkohol i for store mengder virker toksisk på nervesystemet, både på muskel- og hudnerver i bein og armer (polynevropati) og direkte på selve hjernen. Alkohol skader også indre organer (f.eks. skrumplever/levercirrhose). Sykdom hos alkoholikerne var hovedårsaken til at tvangsarbeidshuset ble nedlagt, fangene trengte annen behandling enn arbeid.

Den andre hovedgrunnen til nedleggelse var de meget kritikkverdige lover fangene ble dømt ut fra.

Videre står det i artikkelen: «Ulene fra kjelleren fortsatte. Avisene i Stavanger skrev om psykisk syke som ble holdt i jernbur der ute. Kilden for avsløringene var antakelig ledelsen på Opstad.»

Jo, «Opstad-ungane» kunne også av og til høre ulene fra kjelleren på Anstalten. På Opstad klarte de ikke å behandle psykotiske fanger. Verre er det å konstatere at det norske samfunnet i dag, 87 år senere, heller ikke klarer å håndtere psykotiske fanger tilfredsstillende. Vi er ikke villige til å ta de store bygningsmessige og personellmessige kostnadene dette vil medføre.

Kronikkforfatter Kari Todnem (t.v.) og Kjellaug Aanestad Varhaug tilbake på Opstad i samband med en Aftenblad-artikkel. Det skjedde i anledning utgivelsen av boken «Oppvokst på tvangsarbeidshus. Vi delte en barndom på Opstad Tvangsarbeidshus på Jæren», med Todnem som redaktør, der 29 «Opstad-ungar» fortalte om oppveksten sin. Foto: Jonas Haarr Friestad

Ingen positive rapporter?

I artikkelen er det fokusert mye på enkelte fangers mistrivsel og lidelser på Opstad. Fanger flest, også i dag, vil være enige i kritikk av fengselsforholdene og være plaget av mistrivsel og lengsler. Det forekommer ingen positive rapporter fra fangene i artikkelen, slike som «Opstad-ungane» fikk høre en del av; fanger som sa at de hadde det godt på Opstad og at Opstad hadde reddet livet deres, fordi de ellers ville «ha drukket seg i hel».

Fangene fortalte både oss og mødrene våre om problemene de hadde, vi syntes synd på fangene og snakket ikke stygt om dem. De farlige fangene arbeidet inne, de som ikke var farlige jobbet ute, og «Opstad-ungane» så og snakket med utefangene daglig.

Vi kjenner ikke til at Opstad-unger ble utsatt for vold eller seksuelle overgrep av fangene, det er et stort kompliment til ansatte som var ansvarlige for utvelgelsen av utefangene.

Oppveksten vår på Opstad har vært en skatt i livene våre. Den lærte oss å omgås og kjenne mennesker med store personlige problemer, og den ga oss en uvanlig innsikt i menneskelivet.

  • Kilde: Kari Todnem (red.): «Oppvokst på tvangsarbeidshus. Vi delte en barndom på Opstad Tvangsarbeidshus på Jæren.» Jæren Forlag, 2014.
  • Epost: kartod@online.no
Les også

Sven Egil Omdal: «Helvete ved havet»


«Opstad-ungar» på fisketur – Kjellaug Aanestad og to av brødrene hennes, Svein og Norodd. Foto: Jonas Haar Friestad


Les også

Krigsseglarar vart «takka» med tvangsarbeid

Les også

Det første kjente fengselet i Stavanger var ikke annet enn et hull i veggen mellom Kongsgård og Domkirken.

Publisert: