Byutvikling: Stavanger = Oslo?

KRONIKK: De vel etablerte på Eiganes står i kø for å kjøpe herskapelige leiligheter i Base Propertys «Ledaal Park.» For opptil 30 millioner kroner. To hundre år med byutvikling har befestet de stabile klasseskillene i Oslo. Hvorfor tror vi at de samme mekanismene ikke gjelder her?

Publisert: Publisert:

Eiganes for de rike, og fortsatt klasseskiller i Stavanger. Det er konklusjonen når private utbyggere definerer boligutbyggingen, som Base Propertys «Ledaal Park» i Hermetikk-kvartalet. Foto: Brandsberg-Dahls Arkitekter/Base Property (skjermdump)

Debattinnlegg

  • Kristin Hoffmann
    Journalist og forfatter, Stavanger
iconDenne artikkelen er over to år gammel

Også på «Holmegenes» i samme bydel, ble det eksklusivt og kostbart. De fleste som har kjøpt seg leilighet på «Holmegenes», er i overkant av 50 år. Mange av dem er i tillegg fra Eiganes. Det er visst helt naturlig at det forholder seg slik, og likedan en selvfølge at nok en eiendomsutvikler planlegger nye herskapelige boliger i samme strøk, og hvor målgruppen er godt etablerte som «gjerne allerede bor i nærområdet.» Slik kan altså flere av dem som har råd til å kjøpe leilighet for 100.000 kroner kvadratmeteren, fortsatt kan leve side om side – på Eiganes.

Ingen andre steder i Norge skal det være tydeligere at sosiale forskjeller følger geografiske skillelinjer, enn i Oslo. I Stavanger har ikke avstanden mellom øst og vest vært like klar – i flere tiår har kommunen hatt til hensikt å bygge variert i nye utbyggingsområder, men også her finnes det sosialgeografiske klassemønstre. Noen bydeler, eller soner og områder i dem, har fra gammelt av vært preget av fattigdom, industri og industriarbeidere. I andre har bedriftseierne, de velstående og borgerskapet bodd.

«Folk søkte seg dit andre av samme klasse og kultur allerede bodde.»

Forhistorisk tenkning

Det er i lys av denne forhistorien at de private eiendomsutviklerne viser en forbløffende mangel på nytenkning og aktualitet. For noen merkevaredesignere kan solen ennå ikke ha gått ned over den klassedelte by-silhuetten. Der tett og trangt, og mangel på uterom og sollys – gjerne i de tidligere arbeider- og industriområdene – nå blir trendy, kult og urbant, blir park og privatliv til ny eleganse og mer herskapelig livsførsel på en annen kant av byen. Det er vanskelig å tro at disse mekanismene, og de bakenforliggende forestillingene de har sitt utspring i, ikke skal ha noen betydning hvis hensikten er å utjevne de skeive levekårene som fortsatt er brennaktuelle i dag.

«Straks bydelene hadde etablert seg med en viss sosial profil, trådte to mekanismer i kraft som forsterket deres sosialgeografiske karakter», skriver historieprofessor Jan Eivind Myhre i et essay om hvordan Oslo ble en delt by, basert på boka «Oslo – Ulikhetenes by». «Tomteprisene i de borgerlige strøkene økte, og prinsippet om at like søker like – eller krake søker make – ble forsterket», forklarer han. «Folk søkte seg dit andre av samme klasse og kultur allerede bodde.»

Trolig er det heller ikke sosialhjelpsmottakeren eller uførepensjonisten Odd Are Njå i Base Property tenker på.

Reproduserer ulikheter

Ifølge redaktøren av den samme boka, Jørn Ljunggren, er reproduksjonen av sosiale ulikheter mellom nabolag og bydeler i Oslo ganske stabil. I Stavanger kommer de noenlunde samme områdene fortsatt dårligst ut på levekårsundersøkelsen. Selv om alle områdene i byen er gode å bo i, og fordelingen ikke er knyttet til bydelsgrenser eller et klart skille mellom øst og vest, mer en lappeteppestruktur, som prosjektleder Eivind Skjæveland sa til Aftenbladet 10. januar i år, er det stadig sonene Stokka og Madlamark, med bydelene Eiganes, Våland og Madla, som har færrest levekårsutfordringer i form av blant annet kriminalitet, frafall fra videregående utdanning, høy gjeldsbyrde og barn i lavinntektsfamilier.

Og kanskje sier det seg vel egentlig selv: At ingen av barna i lavinntektsfamiliene heller i framtiden skal bo herskapelig i «Ledaal Park.» Trolig er det heller ikke sosialhjelpsmottakeren eller uførepensjonisten Odd Are Njå i Base Property tenker på, når han i Aftenbladet 9. september omtaler dem som har registrert sin interesse, som bevisste på at det vil koste litt ekstra. Han tror ikke kvadratmeterprisen er så viktig. «Når folk ser hva dette er, og den fine beliggenheten, får vi solgt det uansett.»

For noen merkevaredesignere kan solen ennå ikke ha gått ned over den klassedelte by-silhuetten.

Lutfattig på Eiganes

Derimot kan det bli et lutfattig nærområde hvis det skal koste opptil 30 millioner kroner å bosette seg der. Ifølge Harvard-forsker på byutvikling, Susan S. Fainstein, er det den stikk motsatte oppskriften som skal til. Mangfold er et av hovedprinsippene for å lykkes med en god by, beskriver hun i boka «The Just City». Fainstein hevder at all byplanlegging må vurderes i forhold til hvilke konsekvenser det får for mangfold, demokrati og likeverd – fordi det er prinsipper som har betydning for toleransen, den kulturelle rikdommen og like muligheter for alle.

I Stavanger kan politikerne dempe en boligbygging som fører til eller opprettholder klasseskiller, så framt de skjønner at det kan skje. Hvis de vil, kan de helt konkret bruke sin styringsmyndighet og kreve gode, nøkterne boliger som flere enn millionærer kan kjøpe på Ledaal. De kan også sørge for at utbyggerne lager flere familieboliger, og av høyere kvalitet, på Storhaug Øst, på Kvalaberg, og på Kalhammeren, og forsikre seg om at det blir bygget like hensynsfullt mot de gamle trehusene i en bydel som mot villaene i en annen. Nåtiden har alltid i seg fortiden. Fortiden kan være som et grått og litt gjenstridig lag av støv. Enten evner politikerne å riste av støvet av seg, eller så har de ikke noe imot at støvet i framtiden får bli liggende der.

Les også

Ledaal Park: Lang kø for ikke-godkjente leiligheter

Les også

Nå åpnes Hermetikken for folket


Publisert:

Les også

  1. Kristin Hoffmann: «Kunne dette skjedd på Eiganes?»

  2. Kristin Hoffmann: «Wedler og Ydstebøs høyhus i sentrum: Blir ånden med 26 etasjer opp?»

  3. Kristin Hoffmann: «For fint for flyktninger»

  4. Kristin Hoffmann: «Et øde, kapitalistisk landskap»

  1. Byutvikling
  2. Stavanger
  3. Byplanlegging
  4. Kristin Hoffmann