Når hjelpen uteblir

DEBATT: I Stavanger kan det oppleves som umulig å få hjelp, når en ungdom med en ruslidelse endelig er motivert til behandling.

«Jeg vet at jeg ikke er den eneste pårørende i byen som sitter fortvilet med en følelse av maktesløshet - en følelse av å bli motarbeidet av det offentlige systemet,» skriver faren. (Illustrasjonsfoto) Foto: Jon Ingemundsen

Debattinnlegg

  • Fortvilet far
Publisert: Publisert:

Det er en fortvilet far som skriver dette. Vi har en sønn tidlig i 20-årene som allerede i flere år har slitt med rus. Der kameratene utforsket, og ble leie, fortsatte vår sønn med stadig mer problematisk rusbruk. Det er en ekstrem situasjon å stå i, og i de periodene det står på som verst, er han umulig å ha i hus. Han er da henvist til et av byens mange rus-hospitser, dedikert til mennesker i samme situasjon som ham selv, hvor de fleste er ute av stand til å ta vare på seg selv og koordinere et noenlunde «normalt» liv. «Pappa, det er hit de sender folk for å dø,» sa han en dag. Vi ønsker så gjerne å hjelpe og være til stede for ham når han har det så vanskelig, men adferden i kjølvannet av flere dager uten søvn og amfetaminbruk er uforenlig med et normalt liv, hvor man sjonglerer mellom egen jobb og oppfølging av yngre søsken. Det går ikke. Vi har sagt at vi hjelper ham og støtter ham fullt ut når han er motivert til endring, men at vi ikke verken klarer eller tolererer rusadferd i hjemmet.

Henvisningen

Jeg kunne fortalt mange historier om mitt møte med det offentlige de siste årene, men jeg skal nøye meg med den siste: For cirka tre uker siden ringte det på døren. Utenfor sto en sliten ungdom med ordene: «Pappa, nå har jeg bestemt meg for å bli rusfri, og denne gangen skal jeg klare det. Jeg er motivert.» Han fortalte også hvor han ønsket å bli behandlet og hvorfor. Heldigvis var det et behandlingssted med godt renommé, som også er tilknyttet Helse Vest. I mitt hode lå alt nå til rette.

Dagen etter ringte jeg direkte til behandlingsstedet, og fikk bekreftet at det var plass. Det eneste de trengte var en henvisning, og et møte med ham i forkant for å undersøke om han var kvalifisert og om det var et sted han faktisk ønsket behandling. Når jeg fortalte om situasjonen, og at sønnen min tidligere hadde blitt «kvalifisert» til behandling av Rupo (Ruspoliklinikk ung, avdeling rus og avhengighetsbehandling, SUS), levnet det ingen tvil om at det var plassen for ham om han selv ønsket. De kunne tilby poliklinisk behandling (noe han trengte) og direkte overgang til videre behandling. Dette var gode nyheter, og jeg så for meg at jeg tok et par dager fri fra jobben og kjørte ham dit dagen etterpå. Noe jeg også forespeilte min sønn, som var helt enig.

Han var nå motivert og hadde fått plass et sted han selv hadde tatt initiativ til, et sted som også kunne vise til gode resultater. Kunne det bli bedre? Det var bare én ting som manglet: Henvisning.

Stavanger kommune har ett tilbud for «unge (18-25 år) som har, eller er i ferd med å utvikle et rusproblem». Jeg ringte dem, og fikk beskjed om at de kunne hjelpe til med å skaffe henvisning, og min sønn hadde avtale med dem dagen etter. Imidlertid viste det seg at de ikke hadde fullmakt til å skrive henvisning, men de kunne avtale telefonmøte med Helse- og sosialtjenesten uken etter. Min sønn har nå møtt presis ukentlig tre ganger uten at noen henvisning er på plass. For å vise at han er motivert, har han møtt i god tid før oppsatt tidspunkt.

Hva kan skje i mellomtiden?

Som far ble jeg frustrert og ringte dem opp, for å spørre om hvor langt de var kommet i prosessen. Jeg fikk da beskjed om at henvisningen var sendt til Rupo i dag, cirka tre uker etter første møte, og at det kunne ta flere uker før det var på plass. Han måtte først ha minst 2-3 samtaler med IO-teamet (inntaks- og oppstartsteam) før han ville få henvisning til det endelige behandlingsstedet.

Min sønn har hatt alvorlige rusproblemer gjennom mange år, noe både det kommunale tilbudet, Rupo og alle instanser innen rus og psykiatri er veldig godt kjent med. Han har ved flere anledninger vært så utenfor at akutt psykiatrisk helsehjelp har blitt tilkalt, hvor han har vært til stor fare for seg selv. Det finnes ingen rasjonell grunn til at han nå må starte på nytt.

Det er ingen tvil om at gutten trenger hjelp så raskt som overhode mulig. Likevel tar det flere uker fra han er motivert til han vil få henvisning! Jeg sliter med å forstå det. Hva kan skje i mellomtiden? Det er jo en kjent sak at motivasjonen svinger for de som sliter med ruslidelser.

Det må skje noe

Jeg vet at jeg ikke er den eneste pårørende i byen som sitter fortvilet med en følelse av maktesløshet - en følelse av å bli motarbeidet av det offentlige systemet. Det er også en av årsakene til at jeg skriver dette. Det må skje noe, og det må skje raskt.

Jeg har i løpet av denne prosessen lært at dette kunne gått raskere dersom han hadde gått utenom behandlings-systemet og tatt direkte kontakt med fastlegen. Slik det oppleves nå, er ikke kommunen godt nok rigget til å ta vare på og veilede ungdom når de er motivert og ønsker behandling.

Det kan være mange årsaker til at ungdom utvikler ruslidelser, men vi vet nå at noen av de mest sentrale årsakene kan være traumer, emosjonelle tap, stress, avvisning og diverse tilknytningsproblemer. Det er på høy tid behandlingsapparatet i kommunen tar denne kunnskapen på alvor og gjennomgår sine rutiner. Ungdommens møte med behandlingsapparatet bør vektlegges og prioriteres – både når det gjelder ideologi, kompetanse og praksis.

Og hva sier våre lokalpolitikere? Er de i det hele tatt klar over hvordan dette fungerer i kommunen? Og hvordan brukes midlene som er bevilget, men ikke øremerket? Er det dette vi bør forvente av det offentlige i kommunen?

Det handler om våre mest sårbare ungdommer, de svakest stilte blant oss.

(Aftenbladet kjenner farens identitet.)

Les også

  1. «Kommer man skjevt ut fra hoppkanten, får man problemer med nedslaget»

  2. – Hva er vi fagfolk så redde for?

Publisert:
  1. Rusbehandling
  2. Helse Vest
  3. Rus

Mest lest akkurat nå

  1. Borghild Fiskå er død

  2. Veronica Simoné Fjeld hardt ut mot Isabel Raad

  3. Da strømmen ble borte, tømte lokalbutikken fryseren og ga ut gratis is

  4. – Alle har en historie, og kanskje spesielt vi som sitter på dette toget til Egersund

  5. Den britiske koronavarianten er påvist i tre kommuner

  6. KLM ber om hurtigtest: Passasjerer kommer seg ikke fra Sola