Rusreformen er ikke frislipp av narkotika

DEBATT: Trond Birkedal har i en kronikk 20. mars, under den misvisende tittel «Nei til frislipp av narkotika», fremstilt forslaget til rusreform som et frislipp av narkotika som ikke går langt nok. Han ønsker offentlig regulert omsetning av cannabis, kokain og LSD som er «langt mindre farlig for deg enn alkohol».

Debattinnlegg

Birkedals ønske er et farlig blindspor av iallfall to grunner.

For det første er det en misvisende forenkling å sammenligne de narkotiske stoffene med alkohol. Cannabis er på noen måter et mer akseptabelt rusmiddel enn alkohol, men har sine egne klare skadevirkninger. Tilvenning og avhengighet (som er 4-6 ganger mer sannsynlig for dem som begynner som tenåringer), forstyrrede motoriske ferdigheter under rusen, hjernesvinn og andre vedvarende forandringer i hjernen, for å nevne noe. Jeg viser til intervju med Nora Volkow, leder for USAs National Institute on Drug Abuse (NIDA), i kulturtidsskriftet Dyade nr. 2/1918.

For det andre har vi som samfunn ikke råd til flere rusmidler, når vi allerede betaler svære kostnader i form av økt sykdom, dødelighet og sosial lidelse ved det legale rusmidlet alkohol. Ved et «kontrollert frislipp» blir stoffene allment tilgjengelige og «akseptable», og langt flere vil prøve dem. Vi vil åpne for en industri som tjener mer penger jo mer vi bruker, og som vil påvirke oss til stadig økt forbruk. Og det vil komme i tillegg til, og ikke i stedet for, alkoholbruk.

Viktig innvending

Kåre Reiten har en viktig innvending mot rusreformen i et innlegg i Aftenbladet samme dag. Han frykter at rusreformen, som han anser som en legalisering av narkotika, vil oppfattes av ungdommen som en sosial aksept for at dette ikke er så farlig. Enig, det er fare for det, selv om reformen på subtilt vis ikke ønsker å fremstå som en legalisering, bare en avkriminalisering. Det skal fortsatt være forbudt å bruke og å være i besittelse av små kvanta narkotika, men vi skal ikke straffes. Vi vil bli fratatt stoffet og innkalt til en rådgivende kommunal enhet. Og vi kan bli pålagt å betale gebyr om vi ikke møter. Det ligger ikke nødvendigvis sterke advarsler for ungdommen i noe av dette.

I tillegg til at noen kan oppfatte reformen som en slags nedgradering av faren ved narkotika, er det uheldig at vi mister muligheten til å sette inn «ufrivillige» tiltak som kan hjelpe ungdom ut av et begynnende misbruk. Senest under pandemien har Riksadvokaten gitt direktiver om bruk av betingede påtaleunnlatelser i de minst alvorlige sakene. Det kan settes vilkår om å avstå fra rusmiddelbruk, avgi rusprøver eller gjennomgå behandlingstiltak. I rusreformproposisjonen er det ikke åpnet for at den rådgivende enhet kan pålegge tiltak mot personens ønske. Det er kanskje konsekvent og prinsipielt riktig, men kan i noen tilfeller hindre at en uheldig utvikling med stoffbruk avbrytes på et tidlig tidspunkt.

Reformen bør gjennomføres

Selv om reformen kan ha betenkelige sider, er jeg ikke i tvil om at den i hovedsak bør gjennomføres. Blant annet viser ordningen med betingede reaksjoner på vilkår at vi allerede har en bevegelse fra straffetiltak til behandling. Og det er neppe særlig uenighet om at brukere av narkotika trenger behandling og ikke straff. I tillegg blir det mer og mer klart at vi ikke har tilstrekkelig moralsk grunnlag for å straffe misbruk. Det å straffe en selvdestruktiv handling er det vanskelig å finne en etisk akseptabel begrunnelse for.

Ingen av oss ville tenke på å straffe selvskading eller spisevegring.