Scener fra en jødisk pogrom

KRONIKK: Overskriften kunne gi assosiasjoner til grusomheter begått mot Europas jøder gjennom århundrer. Men den knytter seg til en hendelse på Vestbredden i september i fjor.

En palestinsk jente etter at bevæpnede jødiske bosettere knuste vinduer i familiens hjem i Mufghara på den palestinske Vestbredden nær Hebron i september 2021 – mens israelske soldater så på omfattende ødeleggelser i landsbyen.
  • Pål Hadler
    Pål Hadler
    Advokat
Publisert: Publisert:
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Den 28. september 2021 angrep dusinvis («dozens») av maskerte jødiske bosettere den lille palestinske landsbyen Mufghara, skrev den israelsk-palestinske nettavisen +972’s weekly newsletter. Angriperne skal ha kommet fra de ulovlige utpostene Havat Ma’on og Avygayil. De var bevæpnet med håndvåpen, steiner og klubber. Bosetterne stakk i hjel husdyr, angrep barn og voksne og veltet biler. De gikk fra hus til hus, mens de kuttet vannledninger med macheter og knuste vindusruter og solcellepanel.

Mufghara/al-Mufagara ligger i område C, der Israel, ifølge Oslo-avtalen, utøver full kontroll. De israelske soldatene (IDF) gjorde lite for stanse angrepet. Da palestinerne søkte å forsvare seg, kom imidlertid tåregassen og gummikulene i bruk, mot palestinerne.

Den samme hendelsen er omtalt i en lederartikkel i den israelske avisen Ha’aretz under tittelen «Pogrom, og stillhet» («Pogrom, and silence») den 30. september 2021. Støttet av FN-statistikk, påpeker lederen en markant økning i bosetter-vold gjennom den senere tid.

Baraa Hamamdi med sønnen Mohammeds klær etter at han var kjørt til sykehus, skadet av jødiske bosettere.

Knallhard undertrykking

Det som skjedde i Mufghara var verken uventet eller overraskende. Slik har militante jødiske bosettere fått herje i flere tiår. En sterkt beskjemmet statsminister Ehud Olmert i Israel brukte selv betegnelsen pogrom om et bosetterangrep på palestinere i Hebron i desember 2008, og om et lignende angrep tidligere samme år, BBC News 7. desember 2008. Statsministeren trakk klare linjer tilbake til antisemittiske uhyrligheter i Europa i det nittende og tjuende århundre.

I over femti år har Israel hersket med jernhard militærjustis over Vestbreddens palestinere. Barn ned i tolvårsalderen arresteres ved nattetid, utsettes for systematisk mishandling, trekkes for militærdomstol og idømmes fengselsstraff. Strafferammen for et steinkast fra en palestinsk 16-åring er 20 års fengsel. Kollektive avstraffelser, ikke minst ved knusing av palestinske hjem, er utbredt. Brudd på forsamlings- og ytringsforbud kan straffes med inntil ti års fengsel, herunder er også bruk av Palestinas offisielle flagg forbudt.

I tillegg rår Israel over en rekke «Crowd Control Weapons» som flittig anvendes mot palestinsk sivilbefolkning, så som sjokkgranater, tåregassgranater, «skunk weapons» (for tilsvining av mennesker og boliger med illeluktende væske) og «gummikuler» (metallkuler med et trekk av gummi). Hertil kommer ordinær skarp ammunisjon.

Les også

Pål Hadler: «Samtykker den som tier om Israels behandling av palestinske barn?»

En palestiner og bilen hans etter angrepet på landsbyen.
Ny vanntank uken etter angrepet. Vann er en livsnødvendighet, på Vestbredden som i Norge.

Den israelske hærens rolle

I motsetning til palestinerne er bosetterne underlagt liberal israelsk justis. De beveger seg rundt med stor frihet, medbringende sine automatvåpen. I IDFs passive nærvær gjør de jevnlig sine ustraffede anfall mot palestinsk sivilbefolkning. Israelske myndigheter har maktmidler til å stanse dem, men avstår fra å gripe inn. Tidvis står IDF-soldatene som smilende tilskuere, eller medvirker, når bosetterne avfyrer sine automatvåpen mot palestinerne.

Men IDFs oppgave er ikke å beskytte de okkuperte palestinerne, slik Genève­konvensjonen krever. Oppgaven er tvert imot å sikre Israels folkerettsstridige kolonisering av Vestbredden, og herunder anvender IDF den vold som ansees påkrevet. Følgelig utgjør IDF selv en enda større fare for palestinernes liv og helse enn de militante bosetterne, hvilket de stadig stigende drapstallene bekrefter.

Pogromene på Vestbredden vekker liten oppsikt i vårt hjemlige politiske miljø. Vi er likevel ikke ukjent med begrepet «pogrom». Den 9. november, har vi vår årlige minnemarkering av «Novemberpogromen» i 1938, for mange bedre kjent som «Krystallnatten», med referanse til alt glasset i gatene. Pogromen innebar en dramatisk opptrapping av jødeforfølgelsene i Tyskland og Østerrike. Markeringen er viktig, og den ledes an av Det Mosaiske Trossamfund og Antirasistisk Senter, i felles kamp mot antisemittisme og all annen rasisme.

November 2019: Daværende statsminister Erna Solberg og nåværende statsminister Jonas Gahr Støre – på hver sin side av forstander Ervin Kohn i Det mosaiske trossamfunn – under markeringen av Krystallnatten med fakkelvandring fra Youngstorget til Nationaltheatret.
Når Støre eller Solberg holder
sine appeller, hører de da
ikke at det singler i glass
på Vestbredden?

Norges posisjon før og nå

Men vi bør gå til minnemarkeringen med ydmykhet. For vi skal ikke glemme at kun fire måneder før Krystallnatten, under flyktningkonferansen i Évian, i 1938, gjorde Norge felles sak med Europas øvrige nasjoner idet vi meget langt på vei stengte våre grenser for jødiske flyktninger.

I en historisk masteroppgave fra 2020, konkluderer Martin Wetlesen: «Enhver instruks gitt av [utenriksminister Halvdan] Koht hadde som mål å dirigere flyktningstrømmen bort fra norske grenser, eller holde den så langt borte som mulig. Den norske regjeringen sviktet dermed jødene i Evian.»

Justisdepartement sa seg særlig skeptisk til å ta imot enslige jødiske barn, da «chansen for å brenne inne med dem er overveldende stor».

Den britiske historikeren Ian Kershaw uttalte i sin tid at «veien til Auschwitz er bygget på hat, men brolagt med likegyldighet».

Med vår fordums nasjonale unnfallenhet i minne, er det selvsagt prisverdig at dagens politikere, det være seg Jonas Gahr Støre, Erna Solberg eller andre, stiller opp ved de årlige markeringene av Krystallnatten.

Jeg tviler ikke et øyeblikk på deres personlige engasjement i den forbindelse. Men en tanke melder seg likevel: Når de så holder sine appeller, og når de maner til kamp mot all rasisme, hører de da slett ikke at det singler i glass på Vestbredden?

Publisert: