Kjernekraft har en langt større opp­side enn nedside

KRONIKK: Motstanden mot kjernekraft ligger ikke i befolkningen, men i politikkens og byråkratiets irrganger.

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Vi applauderer Norges tilslutning til naturavtalen i Montreal, Norges ambisiøse klimamål om 55 prosent reduksjon av klimagasser innen 2030, tilslutningen til EU taksonomien for bærekraft og moralen om at vi alle må forholde oss realpolitisk til de vanskelige valgene.

Målene er greie, retorisk sett, politisk sett litt mindre greie, og svært lite greie i praksis når vi har fått beskjed om at vi skal øke energiproduksjon med 40 TWh havvind, oppgradere vannkraften, få mer solkraft og oppnå storstilt energisparing. Vi skal altså støtte bygging av omtrent 2000 vindmøller på Nordsjø 2 eller et område tilsvarende Vestfold fylke. Hvordan dette anlegget skal få balansekraft er uklart. Hva kostnadene for forbrukerne blir er høyst uklar – men at det blir dyrt er det ingen tvil om.

Bakteppet

Slike strategier må settes i et alternativt perspektiv. Her går jo både kostnadene, energieffektiviteten og realismen ut vinduet. FNs klimapanel støtter kjernekraft, og naturavtalen krever fredning av 30 prosent av alle områder til vanns og til lands.

Samtidig vet vi at gass er den viktigste balansekraften til vindkraft i de 26 OECD-landene, men på grunn av gassmangel satser flere land nå på kullkraft, som øker utslippene ytterligere.

I Tyskland river RWE vindkraft for å hente fram kullet under. Det kan man selvsagt skylde på Putin for, men er det noen som ærlig talt tror at å satse på kraftteknologier der Kina besitter opptil 95 prosent av kritiske deler av forsyningskjeden vil bli enklere å styre over tid?

I dette perspektivet mener vi at Per Strand, direktør i Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet (DSA) gir feil incentiver for Norge nå. Hans tilnærming til hele energi- og miljødebatten blir for uproduktiv da han bare ser problemer og ikke fordeler.

Strand skriver i Aftenposten 7. februar at «dersom det skal produseres trygg og sikker kjernekraft her i landet, har vi et stort og langsiktig arbeid foran oss. Oppgaven er ikke umulig – men det finnes ingen ’quick fix’».

Det er vi helt enige i, for det er det vi kaller å bygge industri.

Kjernekraft slår alt

På syttitallet ble datidens beslutningstakere fortalt at vi antagelig skal bruke hundrevis av milliarder av kroner på investeringer innen oljeindustrien for å få denne på norske hender, og man stilte kritiske spørsmål. Men Arbeiderpartiet la seg bak satsingen, og det ble en realitet, i starten med motstand fra Høyre.

Likevel, satsingen ble en realisert suksess. Ja, vi investerte tusenvis av milliarder kroner, men vi sitter netto igjen med mye mer. Det er det perspektivet man må legge til grunn for kjernekraften, og ikke ensidig se på kostnadssiden.

Ser vi på det store bildet, vet man at det er kun kjernekraft som har den energitettheten som vil gi nok energi til samfunnet gjennom en grønn omstilling og gjennom befolkningsvekst uten å rasere naturen.

I henhold til grundige studer målt ved energi tilbake for investeringen (EROI), er denne 75 for kjernekraft, for vindkraft er den mellom 4 og 16 og for vannkraften ligger den rundt 50. Hva som lønner seg – både økonomisk og miljømessig – er direkte proporsjonalt med EROI over tid. EROI viser hvor mye energi vi får tilbake totalt sett fra vugge til grav, sammenlignet med den energien vi har brukt på å produsere energien.

Dette totalavtrykket sier EU taksonomien er avgjørende for enhver satsing om den skal bedømmes som bærekraftig, og Norge støtter denne. Ingen andre kilder slår kjernekraft. Punktum!

Kostnader og kostnader

Det er beskrivende at kjernekraftanlegget Isar-2 i Tyskland produserte nesten like mye som Danmarks 6100 vindturbiner, og uten behov for balansekraft. Det sier det meste!

Hva er miljøavtrykket av 6100 vindmøller kontra ett kjernekraftanlegg? Jo, den er minst 350 ganger større, spesielt når man tar med at vindkraften trenger like mye backup-energi som den selv lager og har en levetid på fjerdeparten av et kjernekraftanlegg.

Ser vi på kostnadsbildet, og derved økonomien, er konklusjonen like klar. Mange liker å trekke fram Hinkley Point C i England som et skrekkens eksempel på hvor dyr kjernekraften er. Dessverre viser det enda mer hvor håpløst dyre alternativene er. Hadde Tyskland brukt de 5000 milliarder kronene de har brukt på Energiewende på kjernekraft, kunne de faktisk ha bygget 20 Hinkley Point C-anlegg og i dag hatt en dekarbonisert elektrisitetsforsyning.

En av verdens fremste energieksperter, Vaclav Smil, skriver at i 2000 hadde Tyskland en installert kapasitet på 121 GW, med en strømproduksjon på 577 TWh, mens landet i 2019 hadde 80 prosent mer kapasitet (218 GW), men strømproduksjonen økte kun med 5 prosent (607 TWh). Dette er en omfattende investering i kapasitet, men med katastrofal dårlig utnyttingsgrad.

Den tyske riksrevisjonen beskriver Energiewende som en «trussel [en risiko] mot tysk økonomi, industri og befolkning», noe riksrevisor Kay Scheller fremhever.

Det store industrikonsernet BASF forlater nå Europa på grunn av energikostnadene!

Dyrt, men ikke så dyrt

Per Strand i Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet tar opp noen tall for å illustrere både tid og innsats. Han viser til at det skal ta 50 år og 30 milliarder kroner å håndtere de 17 tonnene med nukleært restmateriale vi har i Norge. Vel, grunnen til at det skal ta 50 år å håndtere det nukleære restmaterialet vi har i Norge, er fordi vi ikke har en kommersiell tilnærming til kjernekraft – og selvsagt også fordi man i tidligere tider ikke tok høyde for det fulle livsløpet verken i forhold til design, dokumentasjon eller andre forhold.

Man kunne kanskje leid inn selskapet Holtec International? De skal eksempelvis dekommisjonere Oyster Creek, et 650 MW kjernekraftanlegg, på kun 8 år, med over 2300 tonn avfall til en kostnad på under 9 milliarder kroner, mens Pilgrim-kjernekraftanlegget i USA har en dekommisjoneringskostnad på ca. 10 milliarder kroner. Disse kostnadene kommer ikke som en ekstraregning heller – de er integrert i kostnaden på drivstoffet. Dekommisjonering og avfallshåndtering utgjør omtrent 5 øre per kWh.

Lommepenger

Dersom Norge satser på kjernekraft, må vi ha som ambisjon å bygge det opp skikkelig og forholde oss til de realpolitiske forholdene, – hvis ikke, kan vi spare oss. Det nevnes dessverre ikke i DSA-direktørens utlegninger hva vi har fått igjen for satsingen i Norge.

Institutt for energiteknikk (IFE) var i sin tid sentral i utviklingen av en av Norges største innovasjoner – flerfase-strømning. Denne innovasjonen har gjort at vi har hentet ut enorme mengder olje- og gass med mye mindre ressursinnsats. Da er 30 milliarder kroner og alle driftsmidlene siden 1950-tallet sannsynligvis lommepenger i denne sammenhengen.

Hvem er imot?

Strand sier også at «legitimitet og tilslutning fra innbyggere og lokale myndigheter er gjerne den største utfordringen». Vel, etter å ha snakket om kjernekraft i tre år – flere ganger i uken, – er det én ting som har slått oss: Motstanden mot kjernekraft ligger ikke i befolkningen, men i politikkens og byråkratiets irrganger. Folket har for lengst forstått at vi kan ikke redde klimaet ved å ødelegge naturen.

Når skal man i politikken og byråkratiet forstå at man kan ikke holde på gamle beslutninger når alle solemerker viser at de var besluttet på sviktende grunnlag? De fundamentale spørsmålene er ikke politiske, men fysiske. De som tror vi kan løse politisk det som er fysisk bestemt, vil betale en høy pris. Vi kan gjerne vedta at tyngdekraften ikke gjelder – og tro på antigravitasjonsmaskiner – men den første som tester det ut vil bli skuffet hvis de i det hele tatt overlever.

Les også

Flertall for atomkraft i Norge i ny meningsmåling

Bærekraft og realiteter

Derfor er det på tide å lære av Tysklands feil, forstå at en bærekraftig utvikling handler om å bruke energikilder nesten uten livsløpsutslipp og med høy energitetthet for å spare naturen og møte bærekraftsmålene. Og om vi enten henger dette på klimaendringer eller befolkningsøkning, så er det ingen som vil komme unna konsekvensene av en energifattig verden.

Da blir bildet Strand tar opp åpenbar, men konklusjonen annerledes: Selvsagt må en satsing på kjernekraft være grundig og i en meningsfull skala. Vi må etterlate et Norge til fremtidens generasjoner som er rigget for fremtiden, ikke med fortidens teknologi.

Energipolitikk som ikke klarer å forene våre bærekraftsavtaler med realitetene, er i beste fall verdiløs, og i verste fall et mareritt.