På tide å innfri valgløftene om behandling av kroniske sårskader!

KRONIKK: Mennesker som lider av sår som er vanskelige å få til å gro – ikke-helende sår – har en negativ sær­stilling i norsk helse­vesen.

Pasienter med kroniske sårskader som følge av sykdom, har langt fra samme rettigheter som andre med kroniske sykdommer. Nå kan statsrådene Kjerkol og Toppe følge opp det de krevde av Solberg-regjeringen i denne saken.
  • Arne Langøen
    Arne Langøen
    Dosent, Institutt for helse- og omsorgsvitskap, Høgskulen på Vestlandet
Publisert: Publisert:
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Behandlingstilbudet til disse pasientene er dårlig og tilfeldig organisert, de får ikke hjelpemidler (bandasjer/sårprodukter) på blå resept, og disse hjelpemidlene teller heller ikke med for å få frikort.

Haugesunds Avis fortalte 27. mars 2021 om Målfrid Nymark som i løpet av mindre enn et år hadde brukte mellom 50.000 og 100.000 kroner på hjelpemidler og egenandeler, til tross for at hun hadde en kronisk sykdom som forårsaket sår.

Det samme gjelder personer med alvorlig diabetes. Hen kan få hjelp til alle plagene diabetesen forårsaker og få disse refundert av det offentlige, unntatt sår på føttene som denne sykdommen kan forårsake. Det må hen selv dekke utgiftene til.

Men hvorfor er det sånn? Vet ikke norske politikere om hva som skjer?

Stortinget, første runde

Høsten 2015 valgte Stortinget enstemmig å vedta en merknad som sa følgende:

  • «Komiteen viser videre til høringsinnspill fra Norsk interessefaggruppe for sårheling om finansiering av hjelpemidler til ikke-helende sår. Det offentlige Norge bekoster i dag, med noen få unntak, behandlingen av sårpasienter.
    Komiteen mener det offentlige fortsatt skal finansiere sårprodukter i denne kategori, men at ordningen blir mer lik for alle pasientgrupper. I dag oppleves ordningene som uklare både for pasienter og helsepersonell, noe som medfører ekstra og unødvendig belastning for både pasienter og behandlere.
    Komiteen ber derfor regjeringen vurdere disse ordningene opp mot hverandre og sørge for en bedre samordning. Komiteen mener at disse skal finansieres via en offentlig ordning.»

Så skjedde det ingen ting. Solberg-regjeringen bestemte seg for å legge lokk på saken.

Kjerkol og Toppe i opposisjon

Opposisjonen fremmet så et nytt forslag til Stortinget i representantforslag 91 S (2016–2017), hvor to av dagens statsråder, helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol (Ap) og barne- og familieminister Kjersti Toppe (Sp), var blant forslagsstillere. Deres forslag til vedtak var:

  • «Stortinget ber regjeringen på egnet måte fremme sak om nødvendige tiltak for bedre forebygging og behandling av pasienter med kroniske sår, samt sikre sårpasienter et helhetlig og sammenhengende behandlingstilbud med mål om å redusere antall pasienter med kroniske sår og amputasjoner. Saken må også omhandle finansiering, tilgjengelighet og etablering av et tilbud i spesialisthelsetjenesten, for eksempel i form av sårsentre/sårklinikker. I tillegg må den foreslå tiltak for å øke kompetanse og samhandling på alle nivå slik at pasientene sikres en god og koordinert behandling».

Stortinget ber altså regjeringen sette i gang en utredning om dette spørsmålet, slik at Stortinget kan ta stilling til hva som kan gjøres.

De daværende regjeringspartiene Høyre og Frp klarte å få Venstre med på å stemme ned forslaget. Så den utredningen ble aldri gjennomført.

Statsrådene Ingvild Kjerkol
og Kjersti Toppe bør nå
kanskje stå for det de
tidligere har skrevet og sagt.

Tydelig i intervju

Tidsskriftet Sykepleien hadde i 2018 et eget temanummer om ikke-helende sår, og spurte to av dagens statsråder om deres syn på hvordan denne pasientgruppen blir behandlet i Norge.

Sitat av Kjersti Toppe:

  • «Det er behov for et sammenhengende behandlingsløp mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten for denne gruppen pasienter, mener Toppe.
    For eksempel er det veldig tilfeldig om det opprettes sårklinikker i helseforetakene eller i distriktsmedisinske sentra, sier hun.
    Fremdeles er det slik at det er lite systematiske finansieringsordninger og uklare ansvarsforhold.
    Dette er pasienter som trenger økt kompetanse nærmere der de bor. Det er ikke helsevesenet vårt tilrettelagt for, mener hun.»

Ingvild Kjerkol gikk enda lenger:

  • «Nå mener hun det bør komme en form for pakkeforløp for disse pasientene.
    – Det kan være vanskelig for pasienter som har kroniske sår. Det er stigmatiserende, og sårstell kan være forbundet med ubehag for pasienten, sier hun.
    Organiseringen er ikke optimal, mener hun.
    – Hvis vi kan oppdage og behandle sår tidligere, slik at de ikke utvikler seg, er det bedre for pasientene. Det finnes faglige retningslinjer for sårbehandling, men de mer alvorlige sårene bør komme inn i en form for pakkeforløp, mener hun».
Les også

Kronikk fra 2014: «Sårpasienter den nye pariakasten?»

Nå sitter de i regjeringen

Norsk interessefaggruppe for sårheling (NIFS), som organiserer helsepersonell som utøver sårbehandling i sitt daglige virke, spurte før valget i 2019 hva de ulike partiene ønsket å gjennomføre for gruppen med ikke-helende sår. Begge dagens regjeringspartier og støttepartiet SV var helt klare på at disse spørsmålene ville bli tatt opp i sin fulle bredde dersom de vant valget.

Hva har så skjedd siden valget i fjor?

Jo, omtrent det samme som skjedde da Bent Høie (H) var helseminister – det vil si ingen ting.

NIFS har, sammen med Fotterapeutforbundet og Diabetesforbundet, tatt kontakt med regjeringspartiene på Stortinget og bedt om en avklaring i disse spørsmålene. Så langt uten noen form for respons.

Så kanskje er det nå på tide å stå for det de tidligere har skrevet og sagt.

Hva med å starte med den utredningen som Toppe og Kjerkol foreslo i 2016? Det kan være en god start.

Publisert: