I god litteraturundervisning lytter man til elevene

DEBATT: Takk til elev Henrik van der Hoeven som deler sine erfaringer med lesing i både norsk- og engelskfaget. Elever som engasjerer seg i litteraturlesing er vel verdt å lytte til, og de bør også lyttes til i selve litteraturundervisningen.

Lesing i skolen er et komplekst samspill mellom elev, lærer, tekst og kontekst. Derfor tror vi ikke det finnes ett svar på hva som skaper leselyst, men like mange svar som det finne elever.
  • Margrethe Sønneland
    Førsteamanuensis i Norsk ved Institutt for grunnskolelærerutdanning, idrett og spesialpedagogikk, UiS
  • Ingeborg Margrete Berge
    Universitetslektor ved Nasjonalt senter for leseopplæring og leseforskning UiS
Publisert: Publisert:
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

I en god litteraturundervisning er det elevene sine erfaringer og opplevelser med teksten som bør danne utgangspunkt for litteraturarbeidet.

Van der Hoeven beskriver to praksiser som begge er forankret i velkjente litteraturdidaktiske teorier. Den lesingen van der Hoeven beskriver i engelsk tar utgangspunkt i teori som løfter frem leserens respons på tekstene som utgangspunkt for undervisning, mens arbeidet i norsk tydelig viser spor fra det vi kan kalle nykritisk lesing.

Begge disse har mye godt ved seg, men dersom vi skal få til en undervisning som både ivaretar læringsmål og samtidig engasjerer unge lesere, bør vi plukke ut det beste fra dem uten å sette dem opp mot hverandre. Vi bør kanskje også unngå å tenke lyst og læring – interesse og plikt – som gjensidig utelukkende, slik også Gunhild Abelsnes skriver i sitt innlegg.

I engelsk har elevene fått velge bøker selv. De leser ikke de samme bøkene. Men, de diskuterer ulike tematikk med andre elever og med læreren. Litteratur har det fascinerende ved seg at den ofte tematiserer hvordan det er å være menneske i ulike tider og i ulike kulturer. Ikke så rart kanskje, at litteratur gir elevene noe å snakke om, noe som er både lærerikt og aktuelt, selv om de leser forskjellige bøker.

I norsk opplever eleven at det er de gule lappene og søking på internett som står i forgrunnen, og teksten selv – som meningsfull helhet – ser ut til å bli en oppstykket kilde. Stykkene fungere som eksempler på virkemidler som sikkert er ment til å studeres for å forstå teksten som helhet, men dette ser ut til å komme i skyggen av virkemiddelfokuset.

Velg ut det beste

Samtalene rundt «A Handmaid’s Tale» har som formål å ta utgangspunkt i boka, kunne vi sagt, mens lesingen av «Maskeblomstfamilien» tjener til å lære om ulike litterære bestanddeler, og eksemplifiserer det vell av tolkningsmuligheter som boka åpner for dersom vi lærer oss å lese med et nærlesingsblikk. Praksisene vi får et glimt av her avspeiler ulikhetene i fagene slik læreplanen beskriver dem. Mens elevenes møte med tekster i engelskfaget skal gi innsikt i ulike kulturer og bidra til språklæring, har norskfaget et skarpere oppdrag ved også å skulle utvikle analytiske ferdigheter i møte med et mangfold av tekster. Likevel, ingen av de to praksisene som blir beskrevet synes å ta potensialet som finnes i møtet mellom tekst og leser helt på alvor.

Van der Hoeven etterlyser en systemendring. Heldigvis er det noen gode intensjoner i de nye læreplanene, som gjør det mulig å forene det beste fra både nykritisk lesing og resepsjonsteori. Utforskning er et av buzz-ordene som har dukket opp for å beskrive en arbeidsmåte i alle fag. Utforskning kan handle om å ramme inn litteraturarbeidet på en måte som pirrer elevenes lyst til å undersøke, oppdage og oppleve. Det kan handle om å gi dem mulighet til å respondere på egen hånd først, før man går mer granskende til verks. Det kan handle om å ta utgangspunkt i elevenes egne opplevelser i møte med teksten, enten det er irritasjoner, gleder, motstand, interesse eller nysgjerrighet – og så forfølge disse i dialog med teksten. Noen ganger kan elevene velge tekster selv og ta dem med seg inn i klasserommet for felles lesing og utforskning. Men, vi har også gode erfaringer med å utfordre elevene til å lese tekster de trolig ikke ville valgt selv. En studie om litteraturundervisning på ungdomsskolen viser at når elevene får snakke sammen om tekster som byr på motstand, så vekkes både fascinasjon og engasjement.

Et komplekst samspill

Leselyst skapes ikke av seg selv, hevder van der Hoeven. Å finne nøkkelen til elevenes lyst til å lese driver mange lærere i skolen – noe debatten Aslak Sira Myhre har satt i gang tydelig viser. Ifølge litteraturdidaktikeren Louise Rosenblatt oppstår mening i tekst i møtet mellom tekst og leser. Elevene må få mulighet til å sette ord på det møtet. I lærerutdanningen har vi i flere år undervist i litteratur på den måten; at studentene får lese og respondere på tekster. Vi legger vekt på hvor viktig denne responsen er for videre arbeid med tekstene, og hvor viktig blant annet samtalen er for utvikling av tekstforståelse og leselyst.

Lesing i skolen er et komplekst samspill mellom elev, lærer, tekst og kontekst. Derfor tror vi ikke det finnes ett svar på hva som skaper leselyst, men like mange svar som det finnes elever. Vi tror likevel at utforskende samtaler om litteratur kan bidra i positiv retning, etterfulgt av økende grad av analytisk arbeid i utdanningsløpet.

Publisert: