Kjell Pahr-Iversen: Vår siste modernist

KRONIKK: Kjell Pahr-Iversen jubilerer i år: 80 år som menneske, 60 år som kunstner. Jubileene markeres med utstillinger i Stavanger, Moskva, Oslo og Skudenes.

Kjell Pahr-Iversen har etablert seg som Norges store seriemester i kunsten. Han er også lysets mester.

Debattinnlegg

  • Trond Borgen
    Trond Borgen
    Kunstkritiker og forfatter
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over fire år gammel

Som ung kunstner brakte han hjem tidens impulser fra studier i København og Amsterdam. Med uvanlig kraft etablerte han seg raskt i norsk samtidskunst.

Blant norske kunstnere som før hadde reist ut, er Charlotte Wankel og Ragnhild Keyser, som på 1920-tallet maler kubistiske abstraksjoner og nonfigurative bilder i Paris. Men når de viser sin kunst i Norge, blir de latterliggjort. Dagbladets kritiker Jappe Nielsen skriver om Wankel i 1930: «Såpass langt kan ethvert menneske som ikke nettopp er moden til dårekisten drive det i malerkunsten – de fleste ville sannsynligvis gjør det adskillig bedre […] at hun gidder.» I Stavanger er situasjonen den samme: Kunstnere som August Jacobsen og Per Gjemre får avslipt sine modernistiske tendenser. Gjemre, som etter studier i Paris må tilpasse maleriet den lokale «gode smak», møtes av denne kritikersalven: «Velkommen hjem, Per! Han har lagt av den moderne galskap. Forholdsvis uskadet er han kommet over hengemyren.»

Utstillingsplakatene må sies å være gjenkjennelige.

Ekstrem frihet

Men etter krigen er situasjonen en annen; endelig er det tid for det nonfigurative maleriets gjennombrudd i Norge. På 1950-tallet er det gjerne naturbasert, med Weidemanns skogbunnmalerier og Sitters svabergabstraksjoner, eller rent geometrisk, som i Gunnar S. Gundersens bilder. Når Pahr-Iversen utvikler sitt nonfigurative formspråk et tiår senere, har altså noen gått foran; men selv går han i en ny retning. Han inspireres av Asger Jorns ekspressive malemåte og sprengkraften i CoBrA-kunstnernes vektlegging av ekstrem frihet. Også amerikansk abstrakt ekspresjonisme opptar ham, særlig Pollock, Rothko og de Kooning, som alle arbeider med kunst som eksistensiell erfaring. Det er et utopisk prosjekt, etterkrigstidens gjenreising også av kunsten, for å nå en frihet som ikke var mulig under krigen. Pahr-Iversen omformer disse modernistiske impulsene til maleriske vulkanutbrudd, som i serien «H. C. Andersens inntog i himmelen», 1966–69. Slik blir han en viktig del av etterkrigskunstens store frigjøringsprosjekt gjennom abstrakt ekspresjonisme.

Han framstår som en malende og en talende mystiker.
Kjell Pahr-Iversen, «Ikon», 1986.

Bemerkelsesverdig suksess

Pahr-Iversens raske anerkjennelse er bemerkelsesverdig. Hans første utstilling i Stavanger kunstforening blir en suksess i 1966, og i 1977 har anerkjennelsen vokst til målbart omfang: Avisene rapporterer om 300 mennesker i kø til åpningen av ny utstilling samme sted. Suksessen sikres ikke minst av de grundige kunstkritikerne Jan Hendrich Lexow og Per Remfeldt, og av Alfred Hauges sympatiske portrettering i Aftenbladet.

Pahr-Iversens spesielle talegaver hjelper også; i avisintervjuer snakker han nærmest gammeltestamentlig og profetisk, inspirert av barndommens prekener og vitnesbyrd i baptistkirken. Han framstår som en malende og en talende mystiker; i Aftenposten i 1973 sier han: «Jo mer man trenger inn i maleriet, jo mer […] ser man ting som minner om Gud […] At man aner en stor orden skjer selvsagt bare i glimt. Men dette veldige: å ha skuet et system, et slags kosmisk hjul, gir en fantastisk glede. Dette jeg her har sett – og det er ikke snakk om noe vanlig synsinntrykk – virker forpliktende; jeg vil gjerne gjenbygge denne orden, dette veldige solhjul.»

Les også

- Heia skapelsen, sier Kjell Pahr-Iversen

Altertavlen i Vanse kirke i Farsund, der Ikon-maleriet benyttes i perioder (i stedet for et eldre maleri av Jesu død på korset med teksten «Alt er Fuldbragt»).

Serie- og lysmester

Denne kosmiske dynamikken fortetter seg til Pahr-Iversens store «Ikon»-serie, fra 1980. Det hellige bildet brukes til å sprenge den ortodokse tradisjonen. Trofast er han kun mot sitt eget nonfigurative formspråk; han skaper et modernistisk uttrykk for en åndelig lengsel, målet for det klassiske ikonet: Å la det guddommelige bli synlig. Slik etablerer han en nytolking av ikonet, renset for gjenkjennbar bibelhistorie og helgenlegender. I hans «Ikoner» er det som om middelalder og samtid møtes.

«Ikon»-serien og andre store serier – «Det krumme skal bli rett», «Portal», «Herbarium», «Columna Vertebralis» osv. – er resultat av en stadig prøving og reformulering av motivene. Allerede i 1961 kommer hans serielle trosbekjennelse: «Jeg tror på en billedrekke som aldri holder opp.» Det er dette Chicago-professoren David Galenson i sin bok om ulike kunstnertyper peker på som eksperimentelle innovatører – de som bruker årtier på å forfine teknikk og motiver, og som foredler sin kunst gjennom lidenskap og utholdenhet. Slik har Pahr-Iversen etablert seg som Norges store seriemester i kunsten.

Han er også lysets mester. All hans kunst preges av lyset som flommer eller slipper ut av sprekker i motivene og av heftig bruk av gulfargen. Selv sier han: «Å male lyset som kilde til krefter og liv er det jeg først og fremst er opptatt av […] En protest mot all elendighet i verden». Pahr-Iversen har snudd modernismen til å dreie seg om gleden over livet heller enn fremmedgjøring og sjelekrise.

«Jeg maler lyset, for jeg kjenner mørket.»

Bakgrunnen er ulykken nyttårsaften 1945: En mann med signalpistol rev den høyre delen av ansiktet hans bort, og det ene øyet forsvant. Store operasjoner fulgte. I 1997 sier han i Aftenbladet: «Ut av det ødelagte, det sønderrevne, det vanskapte springer et behov for det praktfulle, for skjønnhet og vekst […] Jeg har opplevd, som guttunge og ungdom, at voksne mennesker har avskydd meg. Men de uvennlige omgivelsene har jeg aldri villet gi et vitnesbyrd om. Hva ville ha kommet ut av det? […] Jeg maler lyset, for jeg kjenner mørket.»

Bildeserien «Tistler» i «Herbarium»-serien og kunstneren i 2001.
Pahr-Iversen har klart det særegne kunststykket å bevare modernismen som aksjonsfelt for malerisk glede og hengivenhet.

Bekrefter livet

Han er den enøyde kunstneren som forvandler lyset til guldirrende, fargesprakende, solfylte lerreter; fra «Ikonene» videreført til de senere «Herbarier», et abstrakt nærsyn på planters vekst. Slik maler han for å bekrefte livet. Pahr-Iversen har klart det særegne kunststykket å bevare modernismen som aksjonsfelt for malerisk glede og hengivenhet, på tvers av alle skiftende kunstretninger som har kommet og gått gjennom hans sekstiårige virke som kunstner. Postmodernistisk dekonstruksjon har for lengst undergravd modernismens legitimitet. Likevel lever den fortsatt i Pahr-Iversens kunst og gjør ham til en sjelden plante i kunstens hage: Han er vår siste store modernist.

  • Trond Borgens nye bok om Kjell Pahr-Iversens kunst, «Det krumme skal bli rett», utgis av Fagbokforlaget i november.

Les også

  1. Kjell Pahr-Iversen er snart 80

  2. Leiar: Ein målar for lyset og livet

Publisert:
  1. Kjell Pahr-Iversen
  2. Kunst
  3. Trond Borgen
  4. Billedkunst

Mest lest akkurat nå

  1. Tenåring uten førerkort krasjet i busskur

  2. Oilers vant i spillforlengelse

  3. – Har ikke lyst til å miste noen jeg er glad i

  4. Dette er ofrene etter angrepene på Kongsberg

  5. Foreld­rene er avholds­folk. Selv produ­serer hun vin i verdens­klasse i Burgund

  6. Snublet mot bunnlag, likevel ble spillerne hyllet: – Naturstridig