Utgravingen av Domkirken behøver ikke bli en arkeologisk skandale

KRONIKK: Viktige deler av landets og Stavangers historie kan gå tapt. Det vil være en skam for landet og vekke internasjonalt oppsikt!

Debattinnlegg

Denne artikkelen er over ett år gammel

Stavanger domkirke er Norges best bevarte domkirke fra middelalderen. Den har fått stå i fred siden kong Magnus Lagabøte og biskop Arne lot oppføre det vakre koret etter en brann i 1272. Skipet, hovedrommet i kirken, er enda eldre og bygget tidlig på 1100-tallet. Det gjør Stavanger domkirke unik i norsk sammenheng. Nå skal fem sjettedeler av helligdommens hemmeligheter legges under betongstøp. Det er ikke en kulturnasjon verdig.

Under gulvet i kirken ligger tykke lag med historie. Denne «historieboken» åpner arkeologene i disse dager, men dessverre bare på gløtt. Vi ber Riksantikvaren om å ta en ny vurdering, både med tanke på omfanget av den arkeologiske utgravingen og med tanke på valg av en for kulturlagene ødeleggende gulvløsning.

Middelalderens domkirke i Bergen er for lengst borte, og domkirkene i Oslo og Hamar ligger som ruiner. Vakre Nidaros er kraftig restaurert og grunnen under kirken spadd ut på 1800-tallet. Nå kan i verste fall store deler av Norges og Stavangers historie gå tapt! Et unikt og umistelig funnsted av nasjonal betydning står i fare.

Domkirken skjuler kanskje en kirke fra Håkon den godes tid (død 961), spor etter den tidligste kristningshistorien i Norge, et eldre gravfelt og Stavanger bys barndom. Kanskje er ekteparet Erling Skjalgsson og Astrid Tryggvesdatter, kongens søster, gravlagt der. Det er nå vi har sjansen til å påvise det arkeologisk dersom dette er en del av stedets historie. Dersom gulvet legges som planlagt, kan alt dette gå tapt! Det vil være en skam for landet og vekke internasjonalt oppsikt!

Renovering og jubileum

I forbindelse med byens forestående 900-års jubileum i 2025 skal kirken renoveres. Nytt fundament for gulvet skal erstatte det gamle fra 1870-årene. Man ønsker en robust flerbrukskirke med et gulv som tåler en trøkk. Problemet er at man vil legge fundamentmasser (leire og glasopor) for betongstøp direkte på kulturlagene, før varme og tregulv legges øverst. Her bør andre løsninger enn den billigste velges.

Riksantikvaren stilte ikke krav om arkeologisk undersøkelse i første omgang. «Det er for farlig å grave der», mente man etter en vurdering av helse, miljø og sikkerhet (HMS). Etter vårt syn er det et forbausende argument fra kulturminneforvaltningen. Det har også skapt brudulje. Aldri før har vel en ordfører kjempet så hardt for å få til en arkeologisk utgraving likevel, primært for «kunnskapens skyld». Stor honnør til Kari Nessa Nordtun og lokalpolitikere fra alle partier! Men utgravingen er altfor liten.

Hermetisering av ukjent historie

Hvordan kunne Riksantikvaren tillate legging av betongstøp som i uoverskuelig framtid ødelegger muligheten for viktig historisk kunnskap? Riksantikvaren er opptatt av såkalt in situ-bevaring – å ta vare på lagene der de ligger – men dette er noe annet, nemlig in situ-hermetisering. Det passer seg ikke, heller ikke i hermetikkbyen.

Det holder ikke å overvåke tilstanden til kulturlagene i noen år framover. Fyllmassene vil gjøre avbøtende tiltak umulig dersom nedbrytingen akselererer som følge av endrede bevaringsforhold. Skattkisten blir dessuten utilgjengelig for fremtidige undersøkelser. Det er i praksis irreversibelt med den nye gulvløsningen. Det er på tide å stoppe opp.

Skal man likevel bygge det nye gulvet, er en utgraving den beste måten å sikre at materialet er tilgjengelig for forskning og formidling. Det blir da trygt oppbevart ved Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger.

Vi kan ikke understreke sterkt nok at nettopp disse kulturlagene kan gi nye bidrag til Norges og Stavangers historie. Riksantikvaren vet naturligvis at det er dyrt og tidkrevende å undersøke kulturlag, og jubileet nærmer seg. Men hvilke hensyn bør være viktigst? Økonomi eller kunnskap?

Det er vanskelig å danne seg et skikkelig bilde av historien når hoveddelen av historieboka lukkes for alltid, rett foran øynene våre. Kristendommens vugge i Norge sto på Vestlandet. Her regjerte den kristne kong Håkon den gode. Det er mulig at han lot bygge en kirke der Stavanger senere kom, kanskje sammen med Erling Skjalgssons foreldre. Håkon initierte trolig førstegenerasjons kirker på Vestlandet. De ble etter hvert sentrale byggeklosser i kirkeorganisasjonen. Andre konger, som Olav Haraldsson, utvidet organisasjonen til andre landsdeler og formaliserte kristenrettene for snart 1000 år siden.

Ved Domkirken i Stavanger er det funnet kristne graver fra Håkons tid, fra 950-årene. Det tyder på at det også har stått en kirke på stedet, men en slik er ikke funnet. Domkirken ble først bygget på begynnelsen av 1100-tallet da et stort vestnorsk bispedømme ble delt i Bergen og Stavanger bispedømmer. Engelske biskop Reinald tok sete i byen, og fikk reist sin kirke. Skipet i den imponerende steinkirken er etter all sannsynlighet blitt bygget rundt en eldre stående trekirke som ikke ble revet før den nye kirken sto ferdig.

Husk Trondheim i 2016!

Vi forstår at den såkalte «post 70», statens penger til arkeologiske utgravinger, allerede er tom i år. Vi forstår også at man ønsker å rekke jubileet, så her må det ekstrabevilgninger til. Men mye viktigere enn å være ferdig til 2025, er å ikke ødelegge kildematerialet! Hvorfor graver bare fire–fem arkeologer i Domkirken når 10–12 fint kunne hatt arbeidsrom i det store utgravingsfeltet? Ved å utvide staben kan mer kunnskap sikres uten å forsinke jubileet. Det beste er dessuten å finne en annen gulvløsning som sikrer tilgang til kulturlagene også i fremtiden.

Dersom arkeologene nå finner spor etter en eldre kirke, må utgravingen umiddelbart utvides. Da må staten tre inn med finansiering. Staten la 31 millioner på bordet da den mulige Klemenskirken i Trondheim overraskende dukket opp i 2016. Man bør forberede seg på en liknende situasjon i Stavanger. Det vil være en nasjonal oppgave som ikke kan overlates til Stavanger kommune alene. Uansett er det et stort feilgrep å med betong ødelegge muligheten for framtidige utgravinger som med nye metoder vil kunne gi nye generasjoner mer kunnskap om sin egen, kirkens og landets fortid. Det er å gå baklengs inn i byjubileet.

• Teksten er oppdatert, med Klemenskirken i stedet for Clemenskirken.