En varslet krise i norsk psykisk helsevern

DEBATT: På tross av alle varsler som kommer fra hver krik og krok av landet, ser det ikke ut til at Bent Høie tar innover seg alvoret.

«Når man er syk, kan det være vanskelig hvis man i tillegg skal kjempe mot helseministeren», skriver Ulrikke Torgersen.

Debattinnlegg

  • Ulrikke Torgersen
    Ulrikke Torgersen
    1. kandidat til Stortinget for MDG Rogaland
Publisert: Publisert:

Unni Aase Selstø, leder for Veiledningssenteret for pårørende Vest-Norge skriver i Aftenbladet 11. mai, at «unge psykisk syke ikke får hjelpen de trenger». Hun sier at hun skriver på bakgrunn av at jeg delte min historie med spiseforstyrrelser og møte med psykisk helsevern i samme avis. Hennes vitnesbyrd preges av stikkord som endeløs ventetid, håpløshet og en enorm belastning på pårørende. At jeg sitter igjen med en følelse av hun kunne ha beskrevet meg, understreker bare mitt poeng: Dette er ikke enkelthistorier, dette er status for norsk psykisk helsevern.

«Kapasiteten er sprengt», «Spiseforstyrrelser – situasjonen er ute av kontroll» og «1 av 4 blir avvist av spesialisthelsetjenesten» er overskrifter som har preget dagsorden de siste ukene. Barneombudet har slått alarm, Rådet for Psykisk Helse har slått alarm, forskere og psykologer har slått alarm: Helsetjenestene for psykiske lidelser er ikke dimensjonert i forhold til innbyggernes behov.

Blir kasteball

Aase Selstø beskriver en håpløs situasjon hvor mennesker blir kasteball mellom nivåer i systemet, og hvor foreldrene blir både sykepleiere og behandlere for barnet sitt, og får beskjed om å leve «som normalt» i en situasjon som er alt annet en normal.

På tross av alle varsler som kommer fra hver krik og krok av landet, ser det ikke ut til at Bent Høie tar innover seg alvoret. Nå må vi som har kommet ut av runddansen i norsk psykisk helsevern, stå opp for dem som fremdeles er fanget i den.

Det trengs en helt annen politikk for å møte barn, unge og voksne som sliter.

Sprengt kapasitet

BUP melder om sprengt kapasitet over hele landet. Det melder om særlig om økende henvendelser fra yngre jenter med alvorlige spiseforstyrrelser, og de klarer ikke å hjelpe alle. Helsedirektorater forteller at 1 av 4 ble avvist av spesialisthelsetjenesten i 2020. Dette tilsvarer 7500 barn og unge. Det er helsesykepleiemangel på skolene. og det er månedsvis lange køer for å få snakke med psykolog. Tjenestene som skal bety lavterskeltilbud, opplever så stor pågang at de ikke har mulighet til å svare alle som tar kontakt.

Samtidig viser Helsebarometeret at kun elleve prosent har et bra inntrykk av helsetjenestetilbudet som gis til personer med psykiske plager. I UNG2021-undersøkelsen sier 68 prosent under 30 at de har «ganske eller svært liten tro» på at skolen klarer å hjelpe elever som sliter.

Veien til hjelp i psykisk helsevern er vanskelig og komplisert. Og køen for å bli vurdert «syk nok» for å bli pasient, er farlig lang. Når man er syk, kan det være vanskelig hvis man i tillegg skal kjempe mot helseministeren. Fordi å kjempe mot egen sykdom vil ofte være mer enn nok. Den langsiktige kostnaden for både enkeltpersoner med psykiske symptomer og plager for de pårørende og for samfunnet, er enorm.

Det mest paradoksale av det hele, er at forskere og psykiatrien er tydelig på at rask og tidlig hjelp er en av de mest grunnleggende faktorene for å bli raskt bedre, mens vi har et system laget for å hjelpe når man er på randen av lidelse.

Helt annen politikk trengs

Halvparten av oss vil komme til å møte på utfordringer knyttet til psyken i løpet av livet. Men forskjellsbehandlingen mellom psykisk- og somatisk helsevern er påfallende. Får man en hjertesykdom eller brekker man en fot, kommer man inn på dagen, men har man spiseforstyrrelser eller depresjon får man ofte ikke hjelp før det renner over.

Det trengs en helt annen politikk for å møte barn, unge og voksne som sliter. Et systemet rigget for å drive med konstant brannslukking i stedet for forebygging og tidlig hjelp, er ikke godt nok. For mennesker med spiseforstyrrelser kan en avvisning begrunnet i at man ikke er syk nok føre til forverret eller forlenget sykdom.

Representerer en trend

Alt dette var bakgrunnen for at jeg valgte å fortelle om mitt eget møte med psykisk helsevern, som en med spiseforstyrrelser. Fordi statistikk blir fort bare tall, og tall uten ansikt blir fort glemt, og gjør det lettere for ministre som Bent Høie å avfeie det som at man «gjør nok». Alle enkeltskjebnene og historiene som disse tallene, representerer en trend. Nå må det politisk endring til.

Publisert:
  1. Debatt

Mest lest akkurat nå

  1. Lagde sine første donuts hjemme i karantene. Det har blitt million­butikk

  2. Nå stenger de Gamlingen igjen: – Veldig kjedelig

  3. Slik fikk Lars Berland helikopteret sitt hjem fra Guate­mala til Strandgata

  4. Politiet tror motor­sykkelen kjørte i bilen bak­fra

  5. Hun kan bli Stavangers neste ordfører: – Blir særlig viktig å prioritere de midlene vi har til rådig­het

  6. Alle fikk korona­penger. Alle gikk med over­skudd. Bare én betalte tilbake