Hvor sikker må man være på at en medisin virker før man kan tvinge den på noen?

KRONIKK: Pasienter i psykisk helsevern kan ha vært utsatt for systematiske og skadelige lovbrudd i nesten 40 år. Var lovendringen i 1981 for radikal?

Publisert: Publisert:

«Tradisjonelt har kulturen vært «å være på den sikre siden» – prøve ut ulike medikamenter under tvang, i håp om å finne noe som virker. Siden 1981 har lovverket imidlertid krevd at man velger motsatt: At «den sikre siden» er å la være å tvangsmedisinere», skriver Tove Gundersen. Foto: NTB scanpix

Debattinnlegg

  • Tove Gundersen
    Generalsekretær, Rådet for psykisk helse
iconDenne artikkelen er over ett år gammel

Sivilombudsmannen har i vinter kommet med flere uttalelser som slår fast at dagens praksis med tvangsmedisinering innen psykisk helsevern er ulovlig, og at det også gjelder for fylkesmennene som har opprettholdt vedtakene.

Det er altså sannsynlig at de behandlingsansvarlige i psykisk helsevern har begått systematiske lovbrudd i forbindelse med vedtak om tvangsmedisinering siden 1981. Dermed er det også sannsynlig at fylkesmennene på like systematisk vis har opprettholdt disse lovstridige vedtakene når de har mottatt klager på tvangsmedisinering. Det er imidlertid vanskelig å tenke seg at så systematiske og utbredte lov- og rettighetsbrudd skyldes vond vilje eller menneskelig svikt.

Menneskesynet

I boken «Grunnlegging av moralens metafysikk» hevdet Immanuel Kant (1724–1804) at en forutsetning for moral var at mennesket ble sett som «ikke bare et middel, men også et formål i seg selv». Denne ideen kan regnes som svært sentral for det menneskesynet som har fått påvirke utviklingen av både lover og normer.

Når det fattes vedtak om bruk av tvangsmedisinering som virkemiddel, er det to verdier som veies mot hverandre. Den ene er ønsket om å redde et menneske fra den lidelsen vi som observerer fra utsiden opplever og antar at dette mennesket har. Ofte tar man også med i betraktning den belastning slik lidelse medfører for de nærmeste. Den andre verdien er ønsket om å ivareta menneskets frihet til å ta sine egne valg. Både helse og frihet blir verdier som konsekvens av at vi ser mennesket «som et formål i seg selv».

En av grunnene til at disse verdiene blir ekstra vanskelige å veie mot hverandre, er at vi har kunnskap om at manglende opplevelse av frihet også fører til dårligere helse. Tvang bør derfor som hovedregel unngås. Mange hevder at tvang noen ganger kan være nødvendig, dersom situasjonen er alvorlig nok, og dersom vi kan hevde at evnen til å ta frie og informerte valg er ødelagt av sykdommen, slik at andre må ta valget.

Det å gjøre riktige avveininger er fryktelig vanskelig, og det har neppe blitt enklere etter 2017, nå som evnen til å ta frie og informerte valg (i lov om psykisk helsevern kalles denne evnen «samtykkekompetanse») også må være en del av vurderingen.

Sannsynlighet for effekt

Når det gjelder bruk av medisiner som virkemiddel, blir det enda mer komplisert. På papiret ser det riktignok enkelt ut: Behandleren vet at et tvangsvedtak frarøver et menneske retten til å velge selv, at tvang i tillegg er helseskadelig, og at medisinene det er aktuelt å bruke nesten garantert har uønskede bivirkninger. Skal man da først velge å tvinge noen til å ta disse medisinene, så bør man vel i det aller minste kunne gå god for at man tror de virker? Det Sivilombudsmannen har avdekket er at det gjennomført og opprettholdt vedtak om tvangsmedisinering hvor verken behandler eller klageorgan kunne sannsynliggjøre at medisinene ville komme til å virke.

Man skulle tro det var åpenbart at slike tvangsvedtak var klare unntak fra vanlig praksis, men det kan vi anta at de ikke er. En av disse grunnene er behandlerens dilemma: dersom ingenting blir gjort, er risikoen for dødsfall, eller at et menneskeliv på annet vis ødelegges, til stede. Det oppleves at «alt annet er prøvd», og at det eneste som gjenstår, er håpet om at et medikament som pasienten ikke ønsker å ta kan utgjøre en forskjell. Dersom pasienten i tillegg blir dårligere, eller i verste fall dør, vil behandleren oppleve å bli ansvarliggjort for dette. Både behandleren selv, pårørende, eventuelle klageorgan og tilsynsmyndigheter vil kunne komme til å spørre: Hvorfor brukte du ikke alle tilgjengelige midler? Det finnes godkjente medisiner, hvorfor ble ikke disse brukt?

Tradisjonelt har kulturen vært «å være på den sikre siden» – prøve ut ulike medikamenter under tvang, i håp om å finne noe som virker. Siden 1981 har lovverket imidlertid krevd at man velger motsatt: At «den sikre siden» er å la være å tvangsmedisinere.

For radikalt, får ikke virkning

Jeg har tidligere påpekt i en kronikk i Dagbladet at dersom innføring av nye lovbestemmelser skiller seg for radikalt fra etablerte sosiale normer, så medfører ikke lovendringene noen endring av kultur og normer. Dette kan ha vært tilfellet da det ble innført krav om at tvangsmedisinering bare kan gjennomføres dersom det er «stor sannsynlighet» for at tiltaket vil virke. I 1981 kan dette kravet ha vært for fjernt fra de eksisterende sosiale normene hos behandlere og kontrollorgan, slik at bestemmelsen ikke har virket etter hensikten.

Utfallene av Sivilombudsmannens behandling av klager på tvangsmedisinering kan vise seg å være et forvarsel på at noe er i ferd med å endre seg når det gjelder normer knyttet til tvangsmedisinering. Det betyr at funnene Sivilombudsmannen har gjort blir svært viktige å følge opp fremover.

Når Tvangslovutvalget leverer sitt utkast til nytt felles lovverk i juni, blir det særlig viktig at Sivilombudsmannens funn blir vektlagt i den påfølgende debatten, slik at vi ikke får et lovverk som fjerner seg så mye fra etablert praksis at det ikke blir fulgt.

  • Rådet for psykisk helse er en frittstående paraplyorganisasjon, med 30 medlemsorganisasjoner, som skal være en pådriver for god psykisk helse. Red.mrk.
Publisert:

Les også

  1. Rusbehandling: – Ingen kan tvinges til å bli motivert

  2. SIW-SAKEN: – Hva kan vi lære av den redselsfulle historien fra Lykkeland?

  3. Kristian Kise Haugland: «Vi diskuterer feil lovverk i tvangsdebatten»

  4. – Jeg er fortsatt ved mine fulle fem, men hva hvis jeg blir psykisk syk?

  5. – Å møte anleggsarbeid på fjellet skaper en uro i meg som jeg vet jeg deler med mange.

  1. Psykisk helsevern
  2. Tvangsbehandling
  3. Helse
  4. Sivilombudsmannen