Vitenskapelig usikkerhet om klima ikke et poeng – den er selvsagt

DEBATT: Vitenskapelig usikkerhet er en integrert del av klimafaget. Avvisning og mistillit til forskning er noe annet.

Publisert: Publisert:

Den såkalte nyllhypotesen, at økt nivå av karbondioksid i atmosfæren ikke fører til global oppvarming, er udiskutabelt – og lett å dokumentere eksperimentelt. Foto: NTB scanpix

Debattinnlegg

  • Harald Liebich
    Hjelmeland
  1. Leserne mener

I en gjestekommentar 2.12.2019 kritiserer Erik Tunstad dagsaviser for ikke å slippe til såkalte «klimaskeptikere» i spaltene. Tunstad begrunner sitt syn med at alternativ tenkning har brakt vitenskapen videre. Men det betyr ikke at all alternativ tenkning har bidratt. Det mangler ikke på avsporinger, noe Tunstad også gjør et poeng av: Han unner ikke homøopater og kreasjonister samme adgang til dagsavisene.

Dagsavisene har altså ingen «moralsk plikt» til å være mikrofonstativ for alle alternative strømninger i samfunnet. Men ytringsfriheten gjelder likevel: Representanter for alternative strømninger har full anledning til å gi ut sine egne trykksaker eller opprette nettsider, noe de i høyeste grad gjør. Og de utfolder seg aktivt på YouTube.

Åpent og tydelig

Tunstad bruker betegnelsen «klimaskeptiker», men det er en ullen betegnelse. Handler betegnelsen om skepsis til IPCC som organisasjon eller til den klimaanalysen organisasjonen står for, og som også majoriteten av forskerne i verden står for? Eller dreier det seg om en total avvisning av enhver menneskeskapt påvirkning av klimaet, den såkalte null-hypotesen?

Det antydes at dagsavisene legger lokk over vitenskapelig usikkerhet knyttet til global oppvarming, og at «klima-konsensus» er i strid med vitenskapens egenart. Dette stemmer ikke. Det pågår en klimafaglig diskusjon i vitenskapelige miljøer, og den er åpen og tydelig. Diskusjonen omhandler den klimafølsomheten – altså hvor stor temperaturøkningen kan bli ved økende CO₂-nivåer i atmosfæren. (For ordens skyld: Klimavitenskapen opererer med to følsomhetsskalaer, transient klimarespons, TCR og likevektsfølsomheten, ECS.)

Klimafølsomheten er vanskelig å beregne eksakt, fordi atmosfæren er dynamisk og kompleks. Derfor ligger anslagene (TCR) mellom 1 og 4 grader global oppvarming i dette århundre. Vitenskapen beviser altså ikke klimafølsomheten, og kommer heller ikke fram til «sannheten» om klimaet, men den gjør sannsynlighetsbetraktninger. Både en følsomhet på 1 grad og på 4 grader anslås som mindre sannsynlig enn en følsomhet på 2 grader. Vitenskapelig usikkerhet er altså en del av klimafaget.

CO₂ og absorpsjon av varmestråling

Av over 2 millioner vitenskapelige publikasjoner om klimaendringer, er det knapt noen som støtter nullhypotesen. Det er fordi karbondioksidets evne til å absorbere varmestråling kan testes eksperimentelt. Gjennom et lukket rør med ren luft (gassene N2 + O2) kan det sendes varmestråling, og all stråling går uhindret gjennom. Hvis det føres gradvis mer og mer CO₂-gass inn i røret, vil mer og mer av varmestrålingen bli absorbert av CO₂-gassen. En slik absorpsjon «bremser» energistrømmen ut fra kloden, som derfor blir varmere.

Men det er jo så lite CO₂, hevder «skeptikerne». Små mengder av gass sin evne til å absorbere stråling i atmosfæren ser vi tydelig på gassen ozon, som absorberer betydelige mengder UV-stråling fra sola, til tross for at konsentrasjonen bare er 0,00006 prosent, altså ca. 600 ganger mindre enn CO₂-konsentrasjonen.

Les også

Erik Tunstad: «Ikke umoralsk å tvile på vitenskap, det umoralske står mediene for»

Les også

Konsernsjefen i Statkraft: «Samarbeid gir grunn til klima-optimisme?»

Les også

For 8000 kroner ble ren svada til vitenskap – og Aftenpostens journalister til «professorer»


Publisert: