Barnevernsdommen i Strasbourg – hva nå, Norge?

DEBATT: Kvalitet, kapasitet og kompetanse henger nøye sammen. Staten må ta et klarere ansvar for at barnevernstjenesten i kommunene skal være faglig forsvarlig.

Publisert: Publisert:

Norge krenket Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) i en sak om tvangsadopsjon av et barnevernsbarn, slår Menneskerettsdomstolen i Strasbourg (EMD) fast. Saken bør få følger i Norge, mener Ine Haver og jusprofessor Mads Andenæs. Foto: NTB scanpix

Debattinnlegg

  • Ine Haver
    Klinisk sosionom, intiativtaker til #heierna-aksjonen og kommunestyremedlem i Stavanger 2019–2023 (Ap)
  • Mads Andenæs
    Professor, Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo

Barnevernet, rettsapparatet og norske myndigheter ellers har grunn til ydmykhet og noe å lære av barnevernsdommen fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) i Strasbourg. Det er flere saker: Norske myndigheter har tapt barnevernssaker før, blant annet i 2017, og det er tretti saker som venter.

Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg konkluderer at barnevernet og norske domstoler gjorde feil i saksbehandlingen som førte til at moren mistet foreldreansvaret, og til at gutten hennes ble tvangsadoptert til pleieforeldrene. Domstolene tok heller ikke hensyn til alternativene.

Dommen er sterk og tydelig. Vi som på forskjellige vis jobber innenfor feltene som er blitt behandlet i Strasbourg, gjør klokt i å være ydmyke når vi skal forholde oss til avgjørelsen.

Titusener av saker, få tvangsadopsjoner

Vi skal ha et sterkt og forsvarlig barnevern i Norge. Mange barn vokser opp med vold og overgrep. Barnas trygghet må alltid stå i fokus for barnevernstjenesten. Men det følger et stort ansvar med å skulle følge opp barn og foreldre i deres egne hjem. Tiltak vil i sin natur være inngripende, og særlig der de voksne ikke ønsker den hjelpen de får. Barnevernstjenesten må derfor ofte ta vanskelige avgjørelser og beslutninger som får alvorlige følger for barn og familier.

Barnevernet jobber etter lov om barnevernstjenester. Alt barnevernet foretar seg skal derfor være forankret i denne loven. Ofte får barnevernet kritikk for at det griper inn for sent. Andre ganger kommer kritikken fordi tiltakene kommer for raskt eller fordi de oppleves som for inngripende.

Hvor det er mulig er det beste at hjelpen fra barnevernet gis i hjemmet. 56.000 barn fikk hjelp fra barnevernet i 2018, og 60 prosent av disse hadde tiltak hjemme hos seg selv, ifølge Bufdir. Barnevernet skal alltid tilstrebe å få til et godt samarbeid med barna og deres familier.

Tvangsadopsjonssaker er særlig inngripende og vanskelige, og heldigvis noe som ansatte i barnevernet svært sjelden har noe med å gjøre.

Uforsvarlig

Saksbehandlingen og domstolskontrollen kan aldri bli bra nok. Vi må være ydmyke nok til å ta innover oss at barnevernet, fylkesnemndene og domstolene kan gjøre feil. Feil innenfor barnevernet og institusjonene som skal kontrollere at beslutninger tatt av tjenesten kan få store og varige konsekvenser for enkeltmennesker. Lovendringer i 2017 og den nye barnevernloven som er ute på høring, kan bidra til forbedringer, men er alene lang fra nok.

Samfunnet er helt avhengige av å ha et barnevern som har tillit i befolkningen. Avgjørelsen fra Strasbourg kan opplagt føre til at denne tilliten reduseres. Derfor er det viktig at både ikke bare tjenesten selv, men de politiske myndighetene benytter anledningen til å vurdere hva slags konsekvenser menneskerettsdomstolens avgjørelse skal få.

Dommene tyder på at dommerne er redd for å se for nøye på barnevernssaker. De har så store konsekvenser og er så vanskelige at de øverste domstolene nøyer seg med å forklare hva de rettslige kravene er, for så å si kort at alt er i orden. I så inngripende saker er dette uforsvarlig. Det er menneskelig, og bekvemt, å lukke øynene i slike vanskelige saker med så store konsekvenser. Men det er faglig og menneskelig uforsvarlig. Vi må være glade for at vi har Menneskerettighetsdomstolen som tar jobben sin på alvor.

Kvalitet, kapasitet, kompetanse

I januar 2019 tok ansatte i barnevernet selv grep for å forbedre tjenesten. Gjennom grasrotaksjonen #heierna har flere tusen engasjert seg for å styrke barnevernet med flere kontaktpersoner (tidligere kalt saksbehandlere). I dag sitter flere kontaktpersoner med mer enn 30 saker hver som de skal forholde seg til. Det sier seg selv at jo flere saker hver ansatt skal holde i, desto mindre tid blir det til hver enkelt sak.

Forskning ved NTNU viser hvordan tid og rom til hver enkelt sak vil bidra til å en bedre barnevernstjeneste og dermed også redusere mulighetene for feil.

Grasrotaksjonen har bedt sentrale myndigheter sørge for at barnevernstjenesten sørger for flere ansatte. Regjeringen har så langt svart at dette er den enkelte kommunes eget ansvar. Det holder ikke. Barnevern er et nasjonalt anliggende, og når norske myndigheter feiler, et europeisk. Det skal ikke være opp til hver enkelt kommune, ut fra sine forskjellige ressurser, å sørge for et bærekraftig barnevern.

Bare ved å styrke førstelinjetjenesten i barnevernet kan norske myndigheter forhindre flere dommer.

Kvalitet, kapasitet og kompetanse henger nøye sammen. Staten må ta et klarere ansvar for at barnevernstjenesten i kommunene skal være faglig forsvarlig. F.eks. er det ingen grunn andre lovkrav til videre og etterutdanning i barnevernstjenestene enn de som er i helse og omsorgstjenestene. Kompetanse må vedlikeholdes, oppdateres og fornyes.

Les også

Christen Minos (KrF): «Barnevernet må granskes»


Les også

Historie: «Gruvekkende norsk statsrasisme»


Publisert:

Les også

  1. Etter 17 år i barnevernet har Stian funnet ut hvorfor det gikk bra med ham

  1. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen
  2. Barnevernet