Er gudstro nødvendig for moralen?

RELIGION: En artikkel fra den danske avis Politiken handler om dette klassiske tema. Artikkelen bygger på en global undersøkelse, og resultatet er entydig: Unge, rike og velutdannede mennesker tror i stadig mindre grad på at det er sammenheng mellom gudstro og moral.

Denne artikkelen er over to år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Videre viser undersøkelsen at gudstroen generelt går tilbake i disse kretser, mens det hos fattige og mindre utdannede er annerledes. Nå er det å måle gudstro ikke enkelt, særlig når man pretenderer å omfatte alle religioner slik som her, men la nå den innvendingen ligge. Tendensen er, med noen lokale unntak, gjenkjennelig også i dagens Norge, og i fortsettelsen holder jeg meg til kristendommens situasjon her.

Vårt indre kompass

Jesus levde i et teokrati, hvor spørsmålene rundt disse ting var annerledes enn hos oss i 2020. Det er likevel påfallende hvordan han henvendte seg med både nåde og moralske krav til folk som ikke tilhørte hans eget hellige folk. Apostelen Paulus anvendte Jesu lære i den ikke-jødiske, hellenistiske kulturkrets, og formulerer i Romerbrevet et viktig prinsipp: «Lovens krav (= moralen, ikke den juridiske lov) står skrevet i hjertet deres». Altså at etisk erkjennelsesevne og ansvar ligger i det å være menneske. Så på et nivå svarer kristendommen nei på spørsmålet om religion er nødvendig for moralen (samarbeid med andre religioner og livssyn er derfor mulig, og dessuten nødvendig) Samtidig er det for kristne mennesker en erfaring at troen bidrar til å gi de etiske normer vekt.

De sekulære religionskritikeres drøm har vært å få vekk gudstroen slik at mennesket angivelig kan bli fritt, mer rasjonelt og få større evne til å handle etisk når det ikke lenger tynges av syndsforestillinger og ansvar overfor sin Skaper.

Utøylet individualisme

De siste tiår er både samfunnsinstitusjoner og folkeliv i Norge blitt mer sekulære enn før. Ganske mange håper at dette skal gi en slags nøytral ramme for mangfolds-samfunnet. Og på noen områder løper denne utviklingen parallelt med bedre holdninger, for eksempel når det gjelder ikke-diskriminering – men om dette bare skyldes sekulariseringen, er vanskelig å vite.

Generelt trues det moderne samfunn av mange problemer som bare synes å hope seg opp. Et par problemområder blant mange mulige: Vi ser mye utøylet individualisme, noe jeg forsiktigvis vil antyde at kristendommen er et vern mot. Samtidig fremstår denne individualismen som tvetydig. For er det sekulære menneske uten religiøse autoriteter virkelig så indrestyrt og autonomt som man kanskje håpet?  Det utbredte suget etter oppmerksomhet, anerkjennelse og likes tyder vel på det motsatte?

Hva fyller tomrommet?

Sosiale medier er teknologisk imponerende og et ekte produkt av vitenskapen. De burde jo vært entydige bidrag til bedre kontakt mellom mennesker. Og noen ganger er de det. Andre ganger velter hets, utskjelling og fake news frem på måter som truer både folkeskikk og demokrati.

Nei, den store sekulære friheten, ansvarligheten og rasjonaliteten lar vente på seg, ser det ut for. Problemene løses neppe ved å gjeninnføre katekismepugg i skolen. Men det er vel grunn til å spørre kritisk hva som kommer inn i tomrommet etter gudstroen?