Stor forskjell på Birgitte- og Baneheia-saken

KRONIKK: Fra Baneheia-saken har pressen lært å ikke ta alt som kommer fra politi og påtalemyndighet for god fisk. Men i nåværende dekning av Birgitte-saken kan det synes som om en rekke aktører er i full glideflukt i motsatt retning.

Forsvarer Stian Kristensen intervjues etter den tredje dag av rettssaken i Birgitte-saken. I stedet for ukritisk å resirkulere forsvarernes argumenter, burde meningsbærende journalister heller ha vurdert rimeligheten av forsvarernes spekulasjoner, skriver Jon Harald Leknes.
  • Jon Harald Leknes
    Jon Harald Leknes
    Statistiker og mangeårig meddommer
Publisert: Publisert:
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

I iveren etter å unngå knefall for aktoratet, har flere aktører tilsynelatende glemt å forholde seg kritisk til det som ellers anføres i retten. Mangel på troverdige vurderinger av spekulative teorier kan i verste fall gå ut over offerets og de etterlattes rettssikkerhet.

Urimelig sammenligning

I Baneheia-saken ble det påvist DNA-treff i én markør som passet med 54,6 prosent av norske menn, men som kunne være en feilmåling. Det er nå ingen uenighet i at dette er hinsides et bevis for to gjerningsmenn. I Birgitte-saken har man derimot en mutert y-profil med treff på tiltalte i hele 26 markører. Forsvaret prosederer på oversmitte, og virker å godta at funnet stammer fra ham.

Hadde man påvist DNA fra Viggo Kristiansen i Baneheia-saken, som jo var med Jan Helge Andersen før drapene, ville flere på samme måte da ha stilt seg ukritisk til en eventuell teori fra Kristiansens advokat Arvid Sjødin om oversmitte?

Betydning av modus

Den tiltalte 52-åringen og forsvarerne Stian Bråstein (sittende) og Stian Kristensen.

Både den tiltalte 52-åringen og Kristiansen omtales som moduskandidater. Men også her er forskjellene markante. I 1990 trengte tiltalte seg inn i bopelen til sin psykolog og forsøkte å kvele henne etter å ha blitt avvist. I retten erkjenner han at livet hennes kanskje ble reddet av at snoren han strammet rundt halsen hennes røk. Dette viser en modus som passer godt til det høyst sannsynlig impulsive drapet på Birgitte.

Forsvarets sammenligning med Birgittes fetter er heller ikke lett å bli klok på. Eneste bevis mot fetteren var en falsk tilståelse, og han hadde også alibi fra sin far. Tiltalte har ikke tilstått, og har ikke alibi. Han kjørte rundt i en grønnlig bil som kan passe med en bil observert i Kopervik og senere i retning åstedet, som Birgitte ifølge observasjoner kan ha haiket med. Fetteren hadde derimot ikke førerkort.

Fetteren var i motsetning til tiltalte heller ingen reell moduskandidat for drap. Modus er ikke nok til å dømme, men i sammenheng med DNA på offeret bør alle alarmklokker ringe.

Hvordan kan DNA ha smittet over?

Åstedsdisiplinen var tidligere ikke etter dagens standard. Men hvordan kan dette ha ført til at den tiltaltes DNA havnet på Birgittes strømpebukse, om tiltalte ikke var på åstedet? Teorien om at en politimann som avhørte tiltalte, kan ha overført hans DNA til strømpebuksa seks uker senere, virker temmelig svevende.

Beskrivelsen av et bevisrom Birgittes strømpebuksa kan ha ligget i er forsvaret også opptatt av. Det skal ha vært flust av mennesker og gjenstander fra ulike personer innom rommet. Spørsmålet er om det er mer enn teoretisk mulig at DNA ikke bare smittet over, men at det tilfeldigvis også var fra den kanskje mest aktuelle moduskandidaten av Karmøys 40.000 innbyggere, og bare fra ham.

Kun ett DNA-treff øker, ifølge forsvaret, sannsynligheten for oversmitte. Men på den annen side er det ingen tilsvarende DNA-treff på andre, som isolert bekrefter at oversmitte ikke skjer så lett. Skulle gjerningsmannen være en annen, er det ingen slike treff på ham.

Funn av hår fra sju ulike personer vil nok forsvaret bruke for å så tvil, uten at hårstråene forklarer DNA-funnet på strømpebuksa. Hår smitter ellers lett, det var for eksempel også et uidentifisert hår på åstedet i Baneheia-saken.

Tiltalte hevdet i retten at han dager eller uker før Birgitte ble drept plukket opp en haiker som passer til hennes beskrivelse. Han hevdet også at han kort tid før drapet gav undertøy til en venninne av Birgitte, noe hun sterkt benekter. Slike påstander kan tyde på et ønske om noe mer håndfast enn både omtalte teorier og andre heller luftige teorier om bruk av samme toalett eller samme kontanter. Birgitte gikk neppe med strømpebuksa hele tiden, og det er ikke urimelig å anta at den også ble vasket jevnlig. Hva er da sannsynligheten for at DNA smittet over på den måten?

Forsvarerne kan selvsagt
spekulere for å så tvil. Aktor
kan ikke tillate seg slikt, og det
bør heller ikke pressen gjøre.

Hvor er den kritiske journalistikken?

Tiltalte har dyktige forsvarere, som selvsagt peker på alt de kan for å så tvil, og de har innledningsvis gitt vink mot punkter som senere vil bli særlig belyst. Men i stedet for ukritisk å resirkulere argumentene, burde meningsbærende journalister heller ha vurdert rimeligheten av deres spekulasjoner.

I tillegg burde pressen ha belyst drapssaker hvor DNA har rettet mistanke mot en uskyldig. Et svært sjeldent eksempel er Lukis Anderson i USA. Der kom det frem at ambulansepersonell brukte samme apparat rundt fingertuppene hans som rundt offerets få timer senere, noe som førte til at hans DNA ble påvist under offerets fingernegl.

Tiltaltes forsvarere i Birgitte-saken kan ha flere kort på hånden enn de hittil har vist frem, men kan selvsagt spekulere for å så tvil. Aktoratet kan ikke tillate seg slikt, og det bør heller ikke pressen gjøre. Objektivitet og balanse ikke er det samme, og man bør unngå å fremstille spekulative teorier og rimelige forklaringer som nærmest likeverdige.

Publisert: