Hva slags samfunn skal vi ha etter pandemien?

KRONIKK: Skal vi leve kreative og meningsfylte liv, må vi akseptere usikkerhet.

Beskytter vi oss selv, våre barn og hverandre i overdreven grad, får vi et samfunnet det ikke «er særlig morsomt, interessant eller godt å leve i», skriver tre professorer ved samfunnssikkerhetsmiljøet ved UiS.
  • Ole Andreas H. Engen
    Professor, Institutt for sikkerhet, økonomi og planlegging, UiS
  • Jon Tømmerås Selvik
    Professor, Institutt for sikkerhet, økonomi og planlegging, UiS
  • Odd Einar Olsen
    Professor, Institutt for sikkerhet, økonomi og planlegging, UiS
Publisert: Publisert:
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Dersom vi er optimistiske er pandemien snart over, og vi får igjen en normal hverdag. Men hva blir en normal hverdag etter pandemien? Flere har hevdet at vi er på vei inn et samfunn preget av helsereguleringer, overdreven bruk av føre-var-prinsipper, og en befolkning som er preget av redsel og frykt generelt.

I NRK Ytring spør professor Kristian Gundersen ved UiO om pandemien har avdekket en ny type sikkerhetstenkning: At livet etter pandemien blir preget av en ideologi der vi må ta hensyn til de reddeste blant oss, og det umettelige behovet hos ledere og myndigheter for hele tiden å ha ryggen fri.

Gundersen har et poeng, men dette er ikke nytt. Han setter fingeren på velkjente paradokser som oppstår i det frie, friske, sikre og trygge samfunnet vårt.

Det moderne HMS-samfunnet

Det er snart 20 år siden Per Fugelli ga ut boken «O-visjonen» der han tar et flammende oppgjør med staten og samfunnet som praktisk talt vil fjerne all risiko knyttet til menneskelig aktivitet. I boken går han særlig til angrep på en helsepolitikk som tvinger oss inn i et handlingsmønster bygd på riktige valg av livsstiler. Her blir alle avvik straffet i form av bøter, økte forsikringspremier, reduserte behandlingstilbud og sosial utstøting. Dette samfunnet er, ifølge Fugelli, et kaldt og kynisk samfunn.

Fugelli bygger på den franske filosofen Michel Foucault. Foucault viser hvordan samfunnsstyringen innen helse og risiko avgjøres av hvordan myndighetene omtaler og klassifiserer individers helse ved å definere hva som er farlig og hva som relevant å helbrede.

Myndighetene kan så plassere individene i ulike risikogrupper – som for eksempel røykere, overvektige, rusmisbrukere, vaksinemotstandere og koronautsatte – og bestemme tiltak for individene og for samfunnet som helhet. Dette er det moderne HMS-samfunnet, der alle tenkelige og utenkelige risikoer evalueres og enorme ressurser går med til tiltak, reguleringer og dokumentasjon.

Les også

Per Fugelli: «Helsedirektoratet gjør helsen til et melankolsk prosjekt, der livets lyse sider blir omskapt til varselstrekanter.»

Den truende tryggheten

Et av paradoksene i all form for sikkerhetsarbeid er at det fører til urealistisk trygghet. Illusjonen om det nesten helt trygge samfunnet gir økt sårbarhet fordi vi glemmer eller mister interessen for selv å ta ansvaret for vår egen sikkerhet.

Denne effekten er velkjent i industrien og kalles ofte den truende tryggheten. Lange perioder uten ulykker eller farlige situasjoner kan få personer som arbeider i høyrisikoområder, til å slappe litt av på sikkerhetsrutinene og bli mindre oppmerksomme.

I tillegg kommer en generell uvilje og motstand mot overdreven bruk av tiltak. Det vil være grupper som ikke lenger er villige til å følge alle forordningene som er uproduktive, og som i tillegg oppfattes som unødvendige og frihetsreduserende.

Les også

Solveig G. Sandelson: «Kor lang skal statens arm få vera?»

Ikke særlig morsomt, og farlig

En annen paradoksal effekt er at desto større trygghet og sikkerhet myndighetene ønsker å oppnå, desto mer engstelige blir vi for de risikoene som fortsatt er synlige i samfunnet. Dette fører til at vi blir mindre tolerante overfor risikoer som tidligere ble ansett som akseptable. Et samfunn der vi beskytter oss selv, våre barn og hverandre i overdreven grad, fører til at vi etter hvert mister viktige kompetanser til å klare oss selv både i dagliglivet og særlig i kritiske situasjoner. Det er også svært tvilsomt om dette samfunnet er særlig morsomt, interessant eller godt å leve i.

Sosiologen Aaron Wildavsky tar argumentet enda lenger når han hevder at et slikt samfunn rett og slett er farlig fordi det vil miste evnen til endring og utvikling.

Les også

Hilde Øvrebekk: «Når bikker det over?»

Et risikofritt samfunn er teoretisk mulig, men et slikt samfunn er hverken godt eller fritt.

Vi må akseptere usikkerhet

I det moderne samfunnet er det store forventninger i befolkningen om å leve et liv beskyttet mot farer og trusler vi ikke kan kontrollere eller velge frivillig. Vi ønsker også å leve et spennende liv som samtidig skal være ufarlig. Pandemien har forsterket dette dilemmaet:

  • Først og fremst skal alle påbud og anbefalinger avvikles. Det er ikke ønskelig å ha tiltak som griper inn i folks privatliv og utfordrer demokratiske verdier. Vi ønsker full bevegelsesfrihet for alle: ingen reiserestriksjoner – innenlands så vel som over grensene.
  • På den andre siden skal det tas hensyn til alle som må ha langvarig medisinsk oppfølging etter pandemien, og vi krever en beredskap som beskytter oss mot lignende trusler i all fremtid.

Dette går ikke i hop, simpelthen fordi det er et voksende gap mellom det vi nå vet om pandemier og risiko, og det vi, innenfor rimelighetens grenser, har mulighet til å gjøre noe med.

Et risikofritt samfunn er teoretisk mulig, men et slikt samfunn er hverken godt eller fritt. Skal vi leve kreative og meningsfylte liv, må vi akseptere usikkerhet.

En normal hverdag etter pandemien krever også å akseptere normal usikkerhet – med andre ord det faktum at det ikke er all risiko staten kan eller bør beskytte oss mot.

Publisert: