Vaksinert eller uvaksinert er ikke spørsmålet!

KRONIKK: Vi har gått fra å være en samlet nasjon til å være en fragmentert nasjon på grunn av ulike syn på hvordan vi skal takle den krevende koronakrisen.

«Når jeg ser at vårt samfunn deler seg i minst to klare grupperinger, de vaksinerte og de uvaksinerte, reflekterer jeg over om dette er nødvendig. Må det være slik?» spør psykolog Anthony Hawke.

Debattinnlegg

  • Anthony Hawke
    Anthony Hawke
    Psykologspesialist, Stavanger
Publisert: Publisert:

Verden ble snudd på hodet i mars 2020. Land og nasjoner har siden kjempet for å holde kontroll og beskytte innbyggerne mot et hittil ukjent virus som kom fra «hvem vet hvor».

Men nesten to år inn i den langvarige krisen vil jeg påstå at det ikke bare er pandemien som har skadet samfunnet vårt, vår verden. Det har også vi mennesker, og måten vi velger å takle redsel og usikkerhet i samfunnet vårt på, gjort.

Jeg har bodd i Norge i nesten 40 år. Jeg har blitt kjent med det norske folk som en forent og harmonisk nasjon. Vi har våre forskjeller, ja, men vi samler oss om det som forener oss og det vi holder kjært. Ikke bare om kjærligheten vi har til landet vårt og demokratiet, men også våre verdier og troen på at grunnleggende menneskeverd er et vesentlig element i nasjonsbygging.

Det vil si frem til pandemien kom til Norge. Det er med vantro at jeg ser at det som skjer på verdensbasis, dessverre også skjer i Norge. Vi har gått fra å være en samlet nasjon til å være en fragmentert nasjon på grunn av ulike syn på hvordan vi skal takle en krevende krise. Jeg vet dette, for jeg snakker med mange som ikke er vaksinert.

Krisers effekt

Leserne vil kanskje være interessert i å vite at dette ikke er en uventet utvikling. Som klinisk psykolog kan jeg fortelle om mange familier og små samfunn som har gått i oppløsning fordi de har opplevd en brutal tragedie eller krise. Vi vet at krevende situasjoner har en tendens til å ødelegge enhet og forårsake splid. Vi vet også hvorfor det er slik, selv om dette er noe jeg ikke har rom til å videre utforske i denne artikkelen.

Når jeg ser at vårt samfunn deler seg i minst to klare grupperinger, de vaksinerte og de uvaksinerte, reflekterer jeg over om dette er nødvendig. Må det være slik?

Spørsmålet mitt er knyttet til nødvendigheten av å måtte se på oss selv som tilhørende en eller annen undergruppe i det som før var et relativt samlet samfunn. Å være klar over de underliggende prosessene som ulmer her, kan hjelpe oss alle til å reflektere over den enorme, ødeleggende samfunnsforstyrrelsen jeg tror vi for tiden er vitne til.

Disse underliggende prosessene er fryktdrevne. Ledere har i århundrer brukt frykt for å forene grupper mot hverandre. Nå er det ingen leder som sprer frykten, men en pandemi og folks frykt som sår splittelse.

Vis interesse, vær åpen!

Når du hører at noen ikke er vaksinert, kan den riktige reaksjon være å vise ekte bekymring for vedkommendes velvære. Det vil si å spørre deg selv hvilke konsekvenser dette kan få for den andre.

Du finner kanskje ut at han eller hun ikke kan vaksineres på grunn av en eller flere av en rekke forskjellige faktorer, inkludert religiøs tro, underliggende sykdom eller frykt for vaksinens bivirkninger. Hvorfor utløser dette sinne og forakt hos deg, i stedet for evne til å vise bekymring og omsorg?

Jeg vet om uvaksinerte personer som har gått langt for å ofre mange privilegier i det normale livet, for å beskytte seg selv og andre.

Jeg forstår at staten vil at du skal vaksinere deg. Det er en sak mellom deg og staten, der du må forklare hvorfor du ikke vil vaksinere deg. Det samme gjelder for ditt økonomiske forhold til staten. Jeg har ikke noe med hva du betaler i skatt hvert år. Det er en sak mellom deg og staten. Hvordan staten håndterer dette, er selvfølgelig også avgjørende. Jeg tror ikke at å diktere hva personer skal gjøre, og senere tvinge dem til å gjøre noe de ikke vil, er veien å gå.

Om vi forblir forent eller delt – venn mot venn, familie mot familie, generasjon mot generasjon – er i dine hender.

Frykten

Grunnen til at krevende omstendigheter ikke fremkaller omsorgsfulle reaksjoner, men sinne og hatefulle reaksjoner, kan oppsummeres i ett ord: Frykt.

Så la oss da heller snakke om frykt! Frykt for oss selv, barna våre, våre eldre foreldre. Og la oss finne måter vi sammen kan beskytte disse menneskene på, – i stedet for å sky og håne dem som har et annet syn enn vårt eget.

Evnen til å forhandle fram brukbare løsninger for hele samfunnet har vært en av de riktig så store gaver Norge har gitt verden gjennom FN. I dette landet opererer vi ikke med ultimatum, truende tale og tvungen etterlevelse. Så trist det hadde vært hvis dette ble en integrert del av samfunnet vårt i sluttfasen av en helsekrise! En tapt mulighet til igjen å vise verden hva vi nordmenn egentlig er laget av.

Vårt ansvar

I hvilken grad vi forblir forent eller delt – venn mot venn, familie mot familie, generasjon mot generasjon – er i dine hender. Vår dyktige regjering, vår høyt elskede monark, kan bare appellere til oss som nasjon. Men jobben med å holde sammen ligger på våre skuldre.

Jeg ville anbefale deg å ringe noen du vet er ensom eller lidende. Spør hvordan de har det i denne vanskelige tiden. Det koster så lite, men betyr så utrolig mye. Det gir uttrykk for kjærlighet og omsorg.

Det er dette som kjennetegner oss nordmenn. Dette er det vi er stolt av!

Publisert: