Rekordfå nyfødte i 2022 – hva med oss som ikke får det til?
DEBATT: Dagsrevyen meldte nylig at det i 2022 var rekordfå nyfødte i Norge. Barne- og familieminister Kjersti Toppe gjestet Dagsrevyen 07. mars for å kommentere på problemstillingen. Det pekes på flere grunner som må adresseres politisk, men jeg savner at uønsket barnløshet belyses.
- Anonym kvinne(Aftenbladet kjenner vedkommendes identitet)
DebattDet er færre som får barn nummer tre eller mer, kvinner blir stadig eldre før de får sitt første barn, og noen får ikke barn i det hele tatt. Dette er grunnene Toppe peker på som hovedutfordringene bak de rekordlave fødselstallene. Hun ønsker å gå inn i tallene for å forstå hvorfor, og hva som kan gjøres politisk.
Ikke gøy for alle å lage barn
I samme innslag påpeker professor Anne Eskild ved UIO at barnepolitikken er rettet mot eldre kvinner da de bla. får mer foreldrepenger enn yngre foreldre. Bedre økonomiske vilkår kan absolutt være et positivt tiltak. Men hva med oss som behøver fysisk hjelp? I 2020 ble 2872 barn født ved hjelp av assistert befruktning. Statistikk for senere år finnes ikke for tiden. Det var 5,4 prosent av de totalt 52 979 barna som ble født samme år.
Måten saken unyansert og naivt introduseres av Dagsrevyen er hårreisende. Da det presenteres hvor i landet fruktbarhetstallet er høyest, sies det: «Mest gøy, det hadde de i Rogaland som lå på 1,57». Jeg blir oppgitt og provosert over hvordan en statskanal kan indirekte hevde at det er så enkelt som «å ha det gøy».
Jeg er 29 år og ufrivillig barnløs. De fleste skjønner etter måneder med mislykkede forsøk, selv med nøye selvtesting for når eggløsning inntreffer, at noe er galt. Jeg fikk imidlertid tydelig beskjed fra fastlegen at vi måtte prøve et helt år før vi kunne få utredning. Utredning tok et par måneder grunnet blodprøver som må tas i ulike sykluser. For ikke å nevne politiattester, helseattester og selverklæringer som må leveres.
Vi eldes mens vi venter
Etter utredning hos gynekolog fikk vi henvisning til et av de sju offentlige behandlingsstedene. Fra henvisning tok det tre måneder til utredning på sykehuset. Og her var vi heldige – vi ble forespeilet seks måneder ventetid. Etter utredningen var det nye to måneder venting før første egguttak for assistert befruktning. Med andre ord totalt fem måneder fra henvisning fra gynekolog til første forsøk. Første forsøk lyktes ikke. To og en halv måned til neste forsøk. Nok et mislykket forsøk. Nå, fire måneder venting til neste. Rask matte viser at det vil gå to år og en måned fra vi startet som prøvere til kommende forsøk. Jeg har gått fra å være 27 til 29 år.
Helsenorge opplyser om at ventetiden for assistert befruktning hos de ulike offentlige klinikkene er mellom 6,5-8 måneder, fra henvisning til behandling. For Rikshospitalet er ikke ventetiden oppgitt. Kvinner i ulike fertilitetsforum opplever imidlertid at det går hele 11 måneder fra henvisning til behandling. «Sprengt kapasitet» og «underbemanning» er svarene jeg får fra sykehuset når jeg spør om grunn for den lange, og økende, ventetiden.
Alternativet vårt for å få fortgang på prosessen, og unngå at vi eldes mens vi holder på, er å gå privat. Det koster imidlertid fra 50 000 kroner – og oppover for et enkelt forsøk. 40 prosent av kvinner i behandling trenger flere enn tre forsøk før ønskebarnet kommer.
Bedre tilbud til ufrivillig barnløse
Flere må altså ty til privat klinikk når man har brukt opp de tre assistert befruktningsbehandlingene man har i det offentlige. De fleste vil da ønske å utsette denne kostnaden til disse tre offentlige forsøkene er brukt opp. I tillegg kommer medisiner. Helfo dekker inntil 19 414 kroner for legemidler. Dekningen er imidlertid begrenset til tre forsøk per barn. Ikke nok med at man etter tre offentlige forsøk må gå privat og bruke, for noen, flere månedslønner for et forsøk, i tillegg må man begynne å betale for medisiner selv. Medisinkostnader varierer sterkt, men selv har jeg i snitt brukt 12 500 kroner per behandling.
Jeg vil tro at det samfunnsøkonomisk vil lønne seg å bedre det offentlige tilbudet. For det første bør offentlige fertilitetsklinikker oppbemannes for å redusere ventetid, og således også redusere antall kvinner som eldes i prosessen. De økonomiske støtteordningene bør også styrkes. Grensen for tre forsøk på både selve behandlingen offentlig, men også støtte til legemidler bør heves betraktelig. NRK og Toppe – jeg ser frem til at uønsket barnløshet blir en del av analysene og debatten.
