Hvordan våger De å si du til meg? Og hva skjedde med faster?

SPRÅK: Vi blir stadig mindre formelle i vår omgangsform. «De» er blitt «du», og etternavn er byttet ut med fornavn, også på sjefer. Og hva skjedde med gode gamle faster? Her vil jeg forsøke å gi et innblikk i avformaliseringens historie.

Publisert: Publisert:

I dag er det utenkelig å ikke si du til alle vi møter, uavhengig av status i samfunnet. Slik var det ikke da leserbrevskribenten vokste opp. Da skulle elevene si «De» til lærerne. Foto: Ukjent

Debattinnlegg

  • Inge Bø
    Professor (em), dr. philos. UiS

Hva er en faster? Jeg stilte en gang dette spørsmålet til studentene mine på UiS. Mange ante ikke hva ordet betydde. Dette gjorde meg nysgjerrig. Jeg har derfor ofte spurt folk i ung alder om de kjenner eller bruker de tradisjonelle navnene på sine slektninger. Moster er et annet eksempel. Resultatet var overraskende: Mange oppga at de verken kjente eller brukte dem. Det har tydeligvis skjedd en utvanning når det gjelder bruken av de eldre slektsbetegnelsene.

Mor og far, mamma og pappa

Det begynte kanskje alt i 1970-årene: Av uforståelige grunner forsvant nemlig mor og far som navn på egne foreldre. De ble brått byttet med mamma og pappa – ikke bare blant barn, men også blant voksne. I dag hører vi til og med besteforeldre omtale foreldre sine som mamma og pappa.

For oss som var unge i 1940–60-årene, er dette ubegripelig. Regelen den gang var at barn kunne si mamma og pappa fram til tre – fireårsalderen, men deretter bare innendørs. Når de derimot viste seg utendørs for å leke, ble mamma og pappa oppfattet som barnslig. Ordene ble raskt mobbet vekk. Du hører derfor sjelden at folk over 70 år bruker andre ord enn mor og far i sin omtale av egne foreldre. Men vi har også fått andre endringer:

Det første som skjedde – utover i 80–90 årene –, var en rekke språklige novelle-ringer: Slektsnavnene faster (fars søster) og farbror (fars bror) forsvant. Det samme skjedde med moster (mors søster) og morbror (mors bror). De ble byttet ut med de vide, intetsigende betegnelsene onkel og tante, dvs. ord som tidligere mest ble brukt om fars kamerater og mors venninner. Men det skjedde også andre utvanninger: Mormor ble erstattet av bestemor og farfar med bestefar.

Bestemor er upresist

Når jeg kaller disse endringene for novelleringer, er det fordi ordene tante og onkel utelater et viktig innhold, nemlig slektsrelasjonen. Det samme gjelder bestemor: Ordet sier ingenting om hun er mor til egen mor eller mor til egen far – til forskjell fra mormor og farmor. Ønsker vi et klart språk, bør vi velge de ord som innholdsmessig er mest presise – for eksempel moster i stedet for tante.

Blant andre endringer i språket finner vi også det jeg vil kalle avformaliseringer. Litt historikk: På arbeidsplasser for 70 år siden kunne kontoransatte seg imellom være «Dis» og på etternavn i hele yrkeskarrieren. Og hvis du som far på 50-tallet sendte et brev til ditt barns lærer, begynte brevet med Herr lærer Tveiten.

I 1960-årene begynte imidlertid ting å skje. Folk ble «dus»: Vi kuttet ut De, Dem og Deres i samtaler både med kolleger og fremmede. Det var også i på 60-tallet vi sluttet å skrive titler som herr, fru og frøken på brev til venner og familie. Etter hvert begynte vi også å legge bort yrkestitler og andre formaliteter i brev til offentlige personer. Et brev til ditt barns lærer i 90-årene, kunne du nå starte med Kjære lærer Tveiten.

På fornavn med sjefen

Siden 2000-tallets begynnelse har avformaliseringen fortsatt med full styrke: Folks fornavn er blitt prioritert. De er kommet til heder og verdighet på bekostning av familienavnene – og på tvers av all offentlighet. Formalisering er erstattet av intimisering. I dag finner du neppe en eneste arbeidsplass i Norge hvor de ansatte bruker annet enn fornavn på hverandre – uansett status. Det gjelder også i hele utdanningssektoren fra barnehagene til høgskole- og universitetsnivået hvor lærere, elever og studenter er på fornavn.

Kontrasten til dette er situasjonen da jeg i 1948 til 1953 var elev på Stavanger katedralskole – Kongsgård. Vi elever var indoktrinert til å si «De» til våre lærere og å bruke deres etternavn. Her et eksempel på hvordan det kunne gå galt: Midt i en undervisningstime kom jeg i skade til å si «du» til vår musikklærer, Franz Dørr. Da dette skjedde, reiste han seg fra pianokrakken, så stivt på meg og sa med kvass stemme: «Når ble vi dus?» Jeg ble stiv av skrekk, men fikk heldigvis trøst av klassekameratene i friminuttet etterpå.
Siden har jeg mange ganger spurt meg selv: Hvorfor kunne ikke Dørr ha ventet med irettesettelsen til friminuttet etter at klassen hadde gått ut – og brukt en mildere toneart? Men det var ikke slik disiplineringen fungerte den gangen. Den var rå og ytterst ubehagelig.

Midt i en undervisningstime kom jeg i skade til å si «du» til vår musikklærer, Franz Dørr. Da dette skjedde, reiste han seg fra pianokrakken, så stivt på meg og sa med kvass stemme: «Når ble vi dus?»
Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Legesenter holder stengt etter at pasient testet positivt for korona

  2. – Nå kan vi senke skuldrene på Kvitsøy, 25 statlige arbeidsplasser er sikret

  3. Høyeste beredskaps­nivå i Frankrike

  4. Ville kjendisens kunst blitt solgt hvis han var ukjent debutant-Magne? Ville middelaldrende kvinner stått i kø for ham?

  5. Du bør ikke mene noe om Hadias nyfønede hår som UiS-ansatt

  6. Assistent-firma mener Arvid Frafjord kan bo hjemme