På sporet av den nye tid

KRONIKK: Aviser, tv-debatter og andre fortellinger om hva som preger næringsutviklingen, er et vitnesbyrd om enfoldighet og kopier

Denne artikkelen er over to år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Overskriften er lånt fra Frønes og Brusdals bok fra 2000, jeg kommer tilbake til den, men først:

Er det slik at politiske visjoner og strategier for næringsutvikling er gode ledestjerner og veikart for hvordan vi best sikrer oss et mangfoldig og bærekraftig næringsliv? Eller bidrar de til at noen få dominerer og stenger for nye løsninger?

Ubrukelige visjoner

Dagens aviser, tv-debatter og andre fortellinger om hva som preger næringsutviklingen, er et vitnesbyrd om enfoldighet og kopier. Alle vil bli verdens første, beste og største. Næringer som vindkraft, vannkraft, solenergi, bioenergi, batterier, karbonfangst og lagring, hydrogen, mineralutvinning, elektrifisering, digitalisering, datasenter, kunstig intelligens, osv. promoteres med gjentagende, suggererende mantra for å befeste sin troverdighet og verdi.

Men hvis alle skal samme vei, er det ingen som tenker nytt. Det er ingen visjon å gjøre det andre gjør. Å hive seg på en bølge av ferdigproduserte strategier fører ikke til visjonær tenkning og fundamentalt nye løsninger. Konkurranse om å vinne markedsandeler i voksende markeder er ikke en visjon, det er en målsetting. Forskjellen mellom de to er gigantisk.

Les også

Klaus Mohn: «Pengane eller livet – forteljinga om framtida til Stavanger»

Tilbake til boka hvor Frønes og Brusdal skriver: «Det nye kan ikke tilbakeføres til det allerede kjente. Da ville det ikke være nytt, men kjent.» Vindmøller har for eksempel eksistert i hundrevis år, og vi vet hva batterier er (mine ord). De skriver også (litt omskrevet) at man må kunne se svakheter, mangler og feil som er gjennomgående i mange fagfelt, samfunns- og næringsstrukturer. Gå under huden på gjeldende sannheter for å kunne se hvilke drivkrefter som låser utviklingen i bestemte spor, om man skal være på sporet av noe nytt (gjenfortelling slutt).

De bestemte sporene preger dagens næringsutvikling og fører til det som forskere kaller innlåsing. Det finnes et hav av ubrukelige visjoner som vitner mer om ordleker enn substansielle mentale aktiviteter som er bygget på grunnleggende kunnskap om noe. Dersom en visjon ikke tegner noen nye ukjente perspektiv, fortjener den ikke betegnelsen.

I Aftenbladet 18. januar ramser olje- og energiminister Tina Bru opp Høyres visjoner for nye industrielle eventyr som regjeringen vil støtte. Ikke ulik oppramsingen ovenfor. Det er her Norges største utfordring ligger. Når vi har politikere som mener at det deres jobb å bestemme hvilke konkrete næringer som skal ha fortrinn foran ukjente, nye og bedre løsninger, hindrer de det nye i å bli løftet frem fordi innlåsingen gjennomsyrer innovasjonsstrategier, forskningsprogrammer og politiske føringer.

Man må passe seg for å blande sammen vilje og visjon. Sterk vilje er ikke det samme som gode visjoner.

Les også

Tina Bru: «Negativt tunnelsyn om Høyres visjoner»

Hva er en visjon?

Et kjennetegn på en visjon er at den har noe ukjent og nesten uvirkelig over seg som ikke ennå er skapt. Den tegner et bilde av noe som skal skje i fremtiden.

Et godt eksempel er president John F. Kennedys visjon: «At the end of this decade we shall put a man on the moon.»

Visjoner skal peke mot noe som nesten er umulig å forestille seg, og som virker utopisk i nåtid, men som fascinerer. Alt annet er planer og målsettinger, ikke visjoner. Sammenfallende strategier skal legges for å realisere visjonen.

Frihet til å skape

Skal man fremme visjonære tanker og nyskaping, bør regjeringens målsetting være å skape et åpent og nøytralt system som legger til rette for at nye ideer og prosjekter ikke leses og låses inn i spesifikke program, markeder og næringer. Og gi frihet til å utvikle ideene og konseptene, hvor pengene følger idéutviklingen og reguleres gjennom de ulike fasene, med en fleksibel tilnærming. Hvor virkemiddelapparatene inntar en «moderlig», støttende rolle, i stedet for dagens rådgivende rolle og kontrollfunksjon. For skaperprosesser er ulike og helt avhengige av frie rammer, og rådgiverne har for lite kunnskap om hva som skapes eller hva som trengs.

Det kan være stor forskjell mellom fremgangsmåte og behov for en oppfinner og en gründer, alt etter hvor avansert oppfinnelsen er, og tilsvarende mellom en oppfinnelse og en innovasjon. I dag finnes det ingen avgrensninger, og alle kjemper om de samme midlene og må levere på de samme premissene. Skal det skapes rom for dem som har evnen til å komme opp med noe nytt, må fokuset flyttes bort fra det man «tror på» i dag og åpne for det ukjente.

Dagens markedsledere er ikke de som skal føre oss inn i et nytt paradigme. Hvis man tror det, har man ikke lest sin Thomas Kuhn om paradigmeskifter, og man vil trenere og tørke ut de frøene som kan bli morgendagens nye løsninger og næringer.

Den enslige løvetannen

Tidligere regiondirektør i NHO Halvard Ween sa noe klokt på Rogaland fylkeskommunes strategikonferanse for rundt 20 år siden omtrent som så: «Vi må ikke glemme løvetannen som står i veikanten, når vi haster av gårde». NHOs årskonferanse i januar 2021 hadde temaet «jobbskaperne», og det ble pekt på behovet for mer generelle støtteordninger som favner bredt. De som kjenner historien, vet at det nye stort sett kommer fra et hode utenfor de kjente klyngene og nettverkene. Et hode som evner å se det som Frønes og Brusdal beskriver i sin bok.

Skal vi lykkes med å støtte oppfinnere og jobbskapere, kreves det et politisk mot av en helt annen karakter enn det vi ser i dag. Politikere maner folket til omstilling i disse dager, kanskje er det viktigere at politikerne selv viser omstillingsevne? Skal vi løse de enorme utfordringene vi står ovenfor, trenger vi nemlig frihet til å skape.