Undringens nådegave

KRONIKK: Vi og barna våre har alt å tjene på at vi voksne er rause i møte med hverandre, bruker innestemme og ikke antar for mye.

Når du er misfornøyd med hva andre foreldre gjør, og det påvirker deg og barna dine, – er du sikker på at du vet hva som ligger bak andres valg eller reaksjoner?

Debattinnlegg

  • Solveig Askim Rørvik
    Solveig Askim Rørvik
    Mor og psykolog
Publisert: Publisert:

Som foreldre mener vi mye. Om hva som er best for våre egne barn. Hva som ville vært best om andre foreldre gjorde, hvordan de oppdro, hva de krevde av barna sine, både i egne hjem og i møte med våre barn og oss.

Vi skulle ønske de alltid inkluderte, i alle fall vårt barn, at de ikke lot barna få Snapchat, for det hadde vi ikke tenkt snuppa skulle få enda.

Vi skulle ønske de lot barna få den type klær vi lar våre egne få, og at Stines mamma ikke proppet ungene våre med is på tirsdager. Vi tenker at det må da gå an at guttungen får spise hos Cato når han først er der i middagstid, eller vi syns det var unødvendig at han spiste Toro-suppe der rett før han skulle hjem til linsesuppe-fra-bunnen-selvfølgelig.

Vi mener at det kanskje ikke er nødvendig at Truls går på tre fritidsaktiviteter, for vi har bare råd og tid til en for vårt barn. Dessuten kan det da umulig være bra for Truls.

Og vi syns det er temmelig tåpelig at Sara bare får lov til å spille fantrangen: Det er virkelig ikke stimulerende nok for trulte, hun må få slippe å gå på besøk dit.

Vi tenker at unger må få utfolde seg i frihet og økologisk harmoni med brunsneglene – eller at rammer, struktur og forutsigbarhet er det viktigste vi kan gi barna våre.

Vi skulle ønske skole og barnehage tilrettela bedre. Mitt barn leker best med Signe, men nå har de plassert henne på Leopard, mens vårt minimenneske er på Ekorn. De lar dessuten de yngste barna få spise først, noe som ikke er å ta hensyn til at tassens blodsukker sannsynligvis ligner mitt og dermed bør ha kort tid mellom måltidene.

Vi skulle ønske det var lov å ta mobilen opp av sekken i friminuttene, så vi kjapt kunne avklart om vi må gå fra jobb eller om ungen uansett skal til Sverre.

Vi er alle oss selv nærmest. Våre egne barn nærmest. Og innimellom kjenner vi på at våre barn eller vår familie lider under at andre gjør ting på en annen måte enn oss, eller på måter som ikke gagner vårt barn.

Vent litt!

Livet er travelt, og når vi er overveldet av kjas og mas og bekymringer i eget liv, kan det bli vanskelig å stoppe opp og se bak andres valg, atferd og handling. Vi blir blendet av våre egne følelser og kan dra feilaktige slutninger.

For hva vet vi egentlig om Truls sitt behov for aktivitet, om hvor viktig det er for Stines mamma at det endelig kommer folk på besøk til datteren, om barnehagens umulige kabal?

Om at Martins foreldre ikke hadde fått med seg at vårt barn faktisk også gikk i koret, og derfor ikke har invitert poden?

At Ronja etter at storesøster ble innlagt på psyk ikke lenger vil gå på svømming, og at det er derfor ditt barn ikke har noen å gå dit sammen med lengre?

Den andre siden

I møte med barn og foreldre i min hverdag som psykolog ved barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling (BUP) er dette noe som går igjen: Ønsket om og behovet for raushet og fleksibilitet fra omgivelsene.

Jeg møter foreldre som er alvorlig bekymret for barna sine, som ikke har kapasitet til å huske fotballturneringer eller glutenallergier. For noen er det skamfullt nok en gang å slå blikket ned når det spørres etter en smittevernansvarlig til skoleavslutningen, fordi kreftene bare ikke strekker til. Om de i det hele tatt kommer seg på foreldremøtet.

For andre er det vondt å se barna sine havne utenfor det sosiale, og de legger til rette på måter som for andre kan virke kunstige eller overdrevne.

Igjen andre syns det er vondt å møte klasseforeldre på butikken etter at sønnen igjen har rasert klasserommet – og kanskje ikler de seg et hardt og distansert uttrykk for i det hele tatt å orke å møte sambygdinger. Da kan man finne på å konkludere med at det jo ikke er rart at gutten er som han er, – i stedet for å se smerten bak den nødvendige rustningen.

Vi kan gi barna våre undrende og rause rollemodeller.

To oppfordringer

Et par oppfordringer til oss alle, både fra mammahjertet og psykologhjertet:

Først, raushet: Vi handler og opptrer som vi gjør av en eller flere grunner, sjelden i verste mening, og enda sjeldnere for å direkte ramme andre. Vi gjør hverandre og barna våre gode tjenester om vi greier å stoppe opp og tenke at ingen er eller har eller gjør bare det du ser.

I neste omgang, i de tilfellene det ses som nødvendig: Spør! Utforsk. Undre deg! Kanskje oppstår samtaler hvor vi får en ny forståelse, kanskje får vi en beklagelse, – eller vi må selv si unnskyld. Og kanskje legger vi grobunn for et nytt voksenvennskap.

Vi må av og til si fra når vi ser hva eget barn trenger, eller når grenser ikke blir respektert. Vi har lov til å være uenige i hvordan andre gjør ting, men vi har alle alt å tjene på at vi er rause i møte med hverandre, bruker innestemme og ikke antar for mye.

I en situasjon hvor mitt barn trenger frihet, kan ditt trenge rammer. Det vi på tvers av suppevalg og antall aktiviteter imidlertid kan gjøre, er å møte foreldre og barn med åpenhet. Vi kan gi barna våre undrende og rause rollemodeller. For vi har det alle i oss, – om vi bare stopper opp, puster og våger ikke helt å ha forstått hvordan alt henger sammen.

Publisert:
  1. Oppdragelse
  2. Foreldre
  3. Barn
  4. Foreldre og barn
  5. Psykisk helse

Mest lest akkurat nå

  1. Smertene kan være sterkere enn ved fødsel. Emilie (24) får krampene daglig

  2. Berisha etter 14 års ventetid: – Kommer til å huske dette resten av livet

  3. – Vi sitter her og fryser. Politikerne har ikke bakkekontakt

  4. Sånn tenker en fastlege om deg og ditt

  5. Erstatning for tapt barndom: Nesten alle får nei

  6. Fauci om omikronvarianten: Oppmuntrende funn om alvorlighetsgraden