En redselsfull historie fra Lykkeland

KRONIKK: Hva kan vi lære av historien om Siw?

Publisert: Publisert:

«Hvordan skal man kunne snu en utvikling der en person bare vil hjem til mer sosial nød og ruse seg igjen i stedet for å motta behandling?» spør professor Thomas Clausen. Foto: Anders Minge

Debattinnlegg

  • Thomas Clausen
    Professor og leder av Senter for rus- og avhengighetsforskning, UiO
iconDenne artikkelen er over ett år gammel

Jeg har lest 50 sider om Siws liv, og om den skandaløse svikten i oppfølgingen av en alvorlig syk person. Historien om Siw berører dypt. Hvorfor gjør den det?

I begynnelsen av historien ble jeg trist av lesningen. Trist av å lese beskrivelsen av et liv som hadde et tilsynelatende normalt utgangspunkt, men som ikke ble slik det skulle blitt. Jeg leste om en normalt skoleflink jente som spilte gitar og danset, og som opplevde foreldrenes samlivsbrudd og flytting i en sårbar ungdomstid. Jeg leste om tenåringsjenta som etter hvert vokste opp med grenseløshet rundt seg.

Berøres jeg så dypt av denne historien fordi Siw var en kvinne av omtrent samme generasjon som meg selv?

  • Her finner du hele reportasjen om Siw: Gi meg litt lykke før jeg dør

Siw flyttet som 16 åring sammen med en voksen mann til Stavanger. Den voksne mannen var Siws «kjæreste». En kjæreste som ruset seg på ulike rusmidler sammen med Siw, mens Siw var pur ung og fortsatt med mange evner og mange muligheter fremfor seg. Senere i historien dukker flere eldre menn opp som «kjærester», alle forteller de om at de ruset seg i fellesskap og flere av disse mennene fikk etter hvert behandling for ruslidelser. Det står minimalt i historien om tilgjengelighet til eller kontakt med rusbehandlingstilbud for Siw. Det er en tankevekker, tatt i betraktning hvor mye som står i historien om Siws rusmiddelbruk.

Er det slik at jeg berøres av denne historien fordi jeg er professor og jobber med rus- og avhengighetsmedisin?

Les også

Les intervju med professor Thomas Clausen: - Kommunen bør si unnskyld til Siw

Behandling virker

Vi som jobber i dette fagfeltet vet at grenseløse ungdomsår, ruslidelse eller psykisk lidelse hos nære familiemedlemmer, omgangskrets som er ukritiske til rusmiddelbruk og tidlig eksponering for rusmiddel i en fortsatt umoden hjerne alle er risikofaktorer for videre negativ utvikling. Hvorfor var det ingen voksenperson som sa «stopp en hal», og som kunne bidra til å forebygge videre skjevutvikling? De som jobber i rusfeltet vet at ruslidelse, når den først er etablert, best bør forstås som en kronisk lidelse med svingende forløp. De som jobber i rusfeltet vet at rusbehandling virker, men mange pasienter må ofte gjennom flere behandlingsforsøk før man kan se bedring. Jo tidligere i utviklingen av en ruslidelse man kommer i gang med behandling, dess bedre er prognosen. Ikke alle klarer å bli rusfrie, men med god behandling og oppfølging kan de fleste få nokså stabile liv med meningsfullt innhold, forbedret livskvalitet og bedre helse. Mange erfarer at når ruslidelsen behandles optimalt, blir de psykiatriske symptomene mindre fremtredende, eller pasienten blir bedre tilgjengelig for behandling av den mentale lidelsen. Ubehandlet er kronisk rusmiddelavhengighet en tilstand med svært høy sykelighet og dødelighet, og overdosedød er den dominerende dødsårsaken. Gjennomsnittsalderen ved overdosedød er ca 44 år i Norge i dag.

I historien om Siw etableres tidlig et brutalt bakteppe. Siw døde av overdose 45 år gammel. Utover i lesningen blir jeg i økende grad fortvilet, på Siws vegne; hun synes ikke å ha fått relevant hjelp, det er gjennomgangsmelodien i mer enn 20 års livshistorie. Det beskrives en ung kvinne som trengte hjelp; hjelp for ruslidelse, alvorlig psykisk sykdom, og graverende sosial nød, inkludert gjentatte voldelige overgrep.

Kanskje berører denne historien meg fordi jeg i mer enn 10 år har jobbet med tall og statistikk fra norske overdoser. Jeg kjenner så altfor godt tallet 289, antallet overdoser i 2015 i Norge. Jeg holder jevnlig foredrag om temaet, jeg sier i foredragene at «antallet overdoser har ligget nokså stabilt de siste 10 årene rundt ca 260 årlige slike dødsfall». Summen av disse dødsfallene blir ca 2600 døde på 10 år, i Norge.

For lite ble gjort

I 2014 ble nasjonal overdosestrategi lansert. Helseministeren deltok under en markering i 2014 i Stavanger da de første overdose-motgift-nesesprayene ble delt ut. Siws liv i Stavanger i 2014 var kaotisk og preget av rus, psykiatri og sosial nød. Flere i hjelpeapparatet var bekymret for om Siw skulle dø av overdose. For lite ble likevel gjort for å forebygge nettopp overdose og for lite ble gjort for å redusere den skrikende sosiale nøden Siw levde under, og ingen synes å ta ordentlig tak i den kroniske psykiske lidelsen hun virket å ha pådratt seg. Nasjonal overdosestrategi er en satsning i Norge og målet er å få redusert antallet overdoser til lavest mulig, og helst til 0. Det ble satt av 10 millioner i året til overdoseforebyggende arbeid gjennom overdosestrategiens 4-årige periode som senere er blitt forlenget. I disse dager lanseres en ny 4-årig overdosestrategi. Jeg håper antallet millioner som det offentlige skal satse på dette arbeidet økes fra den nokså beskjedne satsningen 10 millioner årlig faktisk er, på et fenomen som koster mer en 250 mennesker livet hvert år. Når man leser Siws historie forstår man at de levde livene og behovene som skal til for å avhjelpe mennesker i tilsvarende situasjon som Siw, ikke lett lar seg løse med 10 millioner i året.

Etter hvert blir historien om Siw så brutal at man bare føler vemmelse av å lese videre.

Mange visste

Man får innblikk i et liv som handler om rusmiddelavhengighet og alle de ledsagende fornedrelsene. Forbruk av rusmidler som amfetamin til injeksjon, piller og hasj på daglig basis slik det beskrives fra Siws liv, vil kreve rusmidler for mer enn 1000 kroner dagen, er mitt estimat. Kanskje anslår jeg for lite. I perioder måtte Siw kanskje finansiere rusmiddelforbruk til både seg selv og sine «kjærester». Siw hadde ingen penger, de pengene Siw av og til hadde, stjal mennene som kom til den kommunale rehabiliteringsleiligheten hennes. Siw hadde bare en valuta, en valuta hun ble berøvet regelmessig, kanskje flere ganger daglig, både mens «kjærestene» hennes var i rekkehuset, og mens kommunens ansatte stod og banket på døren hennes, eller disse sistnevnte bare satt i bilen utenfor og førte logg over om det var lys i vinduet eller ikke. Mennene som forsynte seg av Siws valuta og skaffet henne rusmidlene hun trengte for å klare å overleve det livet hun hadde, kan vanskelig beskrives som annet enn æresløse menn. Noen beskrives best som voldtektsmenn, voldsmenn, kanskje også drapsmenn. Politiet var nok også kjent med om ikke annet så deler av aktiviteten i Siws leilighet. Det var mange som visste hva som foregikk i rehabiliteringsleiligheten gjennom mange år. Hvorfor tok ingen ordentlig tak, slik at den grotesk sosiale nøden og volden som også involverte strykejern kunne få en ende?

Jeg blir i økende grad forarget av å lese historien om Siw: I 2011 var jeg med å forfatte en rapport basert på en gjennomgang av overdosedøde i Oslo fra perioden 2006-2008. Vi beskriver i rapporten flere ting som man kan kjenne seg igjen i fra Siws historie. I rapporten foreslår vi også en rekke tiltak.

Risikoen

Fra overdoserapporten fra 2011: De som døde av overdose hadde flere rusmidler i blodet da de døde og de ble ofte funnet døde i private hjem. Flesteparten av de som døde hadde hatt mange kontakter i det offentlige hjelpeapparatet i året før de døde, mange også de siste ukene før de døde. Det ble i overdoserapporten beskrevet at avdøde ofte hadde kontakt med sosialvesen, helsevesen, legevakter, Nav og lignende. Dødsfallene fant likevel sted, på tross av stor kjennskap i de offentlige etatene til de store vanskeligheter i livene til de som døde og ofte at disse problemene hadde vart i lang tid og/eller eskalert i ukene før dødsfallene.

Var ikke etablert kunnskap om systemsvakheter som risikofaktor for overdose nådd frem til Stavanger?

Tiltak må gå på tvers

Siw døde i 2015. I 2015 var det altså ikke slik at man i offentlige etater kunne påberope seg at de ikke visste om farene og utfordringene i egen sektor. I overdoserapporten fra 2011 står det svart på hvitt at en av de store utfordringene synes å være et fragmentert tiltaksapparat der kommunikasjon mellom de ulike aktørene ikke fungerte godt nok. Ikke bare ble kommunikasjonen mellom ulike offentlige aktører beskrevet som «utfordrende», men fagaktører i feltet beskrev utfordringer knyttet til taushetsplikt og personvern som en stor barriere for å kunne yte god service til kommunens tjenestebrukere. Det var vanskelig å få og å gi informasjon på tvers av tjenestenivå eller etat. En alvorlig ruslidelse er kjennetegnet ved å være en bio-psyko-sosial tilstand, der alle domenene; biologi og somatisk helse, mental helse og sosiale forhold henger sammen, og hvor tiltakene for å håndtere tilstanden derfor må gå på tvers av etater og nivå.

Systemene må ha sviktet

I overdoserapporten fra 2011, ble det foreslått flere tiltak, rettet mot Oslo kommune, men som også har stor overføringsverdi til andre byer. Ett forslag om å utrede muligheten for et bedre kommunikasjonssystem og varslingssystem mellom spesialisthelsetjenesten, kommunenes helsetjenester og sosialtjenesten ble fremmet. Vi kunne kanskje også lagt til politiet som etat. Forslaget pekte på en kritisk utfordring beskrevet fra flere hold i det fragmenterte tiltaksapparatet; det manglet gode systemer og lovhjemler for informasjonsutveksling mellom etater. Personvern til de som skulle motta tjenester var gitt forrang foran muligheten for å utveksle informasjon mellom det offentliges egne hjelpeetater. I Siws historie er det nokså åpenbart at både informasjonssystemene og mange andre systemer må ha sviktet. Det var ikke mangel på kunnskap om Siws situasjon som var det egentlige problemet, men problemet var heller at ingen fikk overblikk over det store og sammensatte bildet, og at ingen hadde det tydelige ansvaret. Hvem hadde ansvaret? Var det Sosialtjenesten, de oppsøkende tjenestene, spesialisthelsetjenesten (psykiatrien), fastlegen eller politiet? Historien om Siw illustrerer godt et fragmentert tjenesteapparat, som ble et komplett impotent tjenesteapparat. I sine spredte tiltak for Siw, ble det å skifte låsene og de knuste vinduene i kommunens rehabiliteringsleilighet det som fikk tydeligst fokus, slik det beskrives.

Det er delen av historien om Kommunedirektøren som gjør meg som leser sint.

For langt opp

I mange offentlige etater er det nå for mange nivå av ledere mellom der den faglige aktiviteten i systemet foregår og der hvor lederne sitter og fordeler midler og tar beslutninger. Dette er oppskriften på ansvarsfraskrivelse og resulterer ofte i systemer der de fagansatte ender opp å føle maktesløshet.

Kommunedirektøren var, slik det står beskrevet, ikke sen om å reagere på et varsel som ble sendt til ham (kanskje til og med utenom tjenestelinja), og deretter sørget han for en reprimande til branninspektøren som hadde varslet om alarmerende forhold hjemme hos Siw, dager før hun døde.

Branninspektøren er aktøren i historien som kommer nærmest en status som helt, selv om ingen har den rollen i denne historien. Det er ingen vinnere, bare tapere i denne historien. Branninspektøren hadde varslet i Siw-saken og minnet i varselet om at det måtte handles og det raskt, for å unngå en ny «Kampen-sak» i Stavanger kommune. Hans kolleger, som i det daglige ikke hadde sett Siw og dermed ikke blitt «tilvendt» å se det fornedrende i Siws liv, lot seg sjokkere av besøket i Siws leilighet. Branninspektøren sendte bekymringsmelding – et varsel - oppover i systemet i kommunen. Han må kunne beskrives som en varsler som varslet om alarmerende og kritikkverdige forhold i en av kommunens egne rehabiliteringsleiligheter.

Siw burde fått bistand

En adekvat respons på et varsel om noe alarmerende i kommunen, som attpåtil når helt frem til kommunedirektøren, ville selvsagt vært at det uten opphold ble sørget for at endelig tok noen tak i den katastrofale situasjonen som hadde pågått så altfor lenge i Siws liv og leilighet. Men nei, det er jo ikke det som ble responsen. Responsen var å kjefte på varsleren. Og begrunnelsen for kjeften var til alt overmål at noen i kommunen kunne bli brydd av å påminnes at det også tidligere hadde foregått omsorgssvikt i kommunen.

Siw levde sitt voksne liv i Stavanger – i Lykkeland. Siw fikk tilsynelatende ikke mye lykke ut av sine år i Stavanger. Siw burde ha fått flere år i livet og litt lykke av og til, og hun burde fått bistand til å leve livet sitt under verdige forhold, og med tilgang til adekvat helsehjelp. Det fikk hun ikke.

Jeg tror fortvilelsen som oppleves når man leser historien om Siw, handler om at så mye sviktet over så lang tid. Den stakkars jenta fikk ikke hjelpen hun trengte. Det berører, nok uansett bakgrunn og ståsted, å lese om alle prøvelsene Siw gikk gjennom.

Liv og helse

Slik situasjonen var for Siw de siste årene, basert på det som kan leses i historien om Siw, burde hun ha fått bo i en bemannet omsorgsbolig hvor hun fikk hjelp til å få i seg sunn og god mat, hun burde mottatt integrert rus- og psykiatrisk behandling, i tillegg til behandling av somatisk sykdom. I den psykiatriske behandlingen hadde nok diagnosen post-traumatisk stresslidelse kunnet bli aktuell å vurdere i tillegg til de andre diagnosene. Siw hadde mange traumatiske erfaringer. Hadde Siw mottatt de tilbudene som kommunen og helsetjenesten pliktet å gi henne, hun som hadde en sammensatt og kompleks lidelseshistorie, kan det hende vi ikke hadde måttet lese historien om Siw.

Siw ønsket ikke eller klarte ikke å motta tjenestetilbud eller behandling som ble tilbudt henne fremgår det av historien. Det er en utfordring i dagens helsevesen, å kunne yte hjelp til de som selv ikke er i stand til å gi sitt samtykke eller ta i mot hjelp som det åpenbart er behov for. I Helse-og omsorgstjenestelovens paragraf 10.2 gis det adgang til tilbakeholdelse med tvang i inntil 3 måneder i egnet døgninstitusjon, dersom en person er i ferd med å ruse seg på en slik måte at liv og helse settes i kritisk fare. Slik tvangsbehandling er en mulighet som nok burde vært vurdert og eventuelt forsøkt i Siws situasjon.

Ingen enkel løsning

Likevel; vi som leser historien om Siw, nå i ettertid, må være ydmyke for at vi ikke har den fulle oversikt, og vi kan ikke sette oss inn i hvordan det var å jobbe, i sanntid, med og for Siw i de tjenestesystemene hun tross alt bevandret. Men man sitter utvilsomt igjen med følelsen av at systemene ikke fungerte slik de burde, og at det på flere nivå var strukturelle barrierer som bidro til den omsorgssvikten og med det unnlatelsessyndene som rammet Siw.

Og hva kan vi lære av denne redselsfulle historien?

Jeg tror alle som jobber innen spesialisthelsetjenesten (rus og psykiatri), kommunehelsetjenesten og sosialtjenestene kan lære mye bare av å lese historien om Siw. Som leser får man da ikke bare innblikk i lidelsene og fornedrelsene som følger alvorlig rus- og psykisk lidelse, men man får innblikk i et eksempel på et sammensatt tjenesteapparat som absolutt ikke evnet å møte behovene til en alvorlig syk innbygger. Utfordringen er at det ikke er noen enkel eller åpenbar løsning på slike komplekse problemstillinger som Siws eksempel representerte.

Kan det bli bedre i fremtiden?

Kan historien om Siw føre til at færre skal gjennomleve det Siw måtte, og at tjenestene kan forbedres? Det er det eneste de pårørende som har delt historien håper på. Det er i alle fall mange forbedringspunkter som man kan gripe tak i. Om et system som har ledere som kjefter på varslere, har evnen til slik læring og påkrevd omstilling, det gjenstår å se.

Flere etater i spesialisthelsetjeneste og kommunen kan med fordel gå gjennom sine rutiner og gjøre betydelig forbedringsarbeid og revisjon av egne tjenester og varslingsrutiner, slik at andre i tilsvarende situasjoner som Siw, i fremtiden kan møtes av et bedre forberedt og sammenhengende tjenesteapparat. Stikkord som forebygging, tidligintervensjon, rett behandling til rett tid i det rette systemet, i tillegg til skadereduksjon i en integrert og samhandlende modell må være målet. Det er skrevet mange tekster om dette. Men å få det til i praksis, er det som er utfordringen. Det er ingen tvil om at alle stikkordene over kunne hatt relevans for Siw på ulike tidspunkter i hennes liv. Noen bør for eksempel oppfatte et «rødt flagg» lenge før pasienten kommer til sin 30. tvangsinnleggelse. Uansett, ved tvangsopphold nummer 30, og også etter tvangsopphold nummer 20 bør noen i systemet vurdere at «samme oppskrift som forrige gang» ikke lenger er rette oppskrift.

I år skal to offentlige utvalg avgi sine forslag; Tvangslovutvalget og Rusreformutvalget. De som jobber med tvangslovgivningen bør på lanseringsdagen i juni kunne svare på hvordan fremtidens lovverk bedre skal kunne ivareta en person med rus- og psykiske lidelser slik som Siw hadde. Hvordan skal man kunne snu en utvikling der en person bare vil hjem til mer sosial nød og å ruse seg igjen i stedet for å motta behandling? Er en person med ruslidelse som er i ferd med å få eller som opplever abstinens i stand til å beslutte godt om sin egen helse og behandling? Tilsvarende bør Rusreformutvalget når de leverer sine forslag ved årets slutt kunne svare på hvilke virkemiddel som skal kunne tas i bruk for å hjelpe; ungdom på vei ut på skråplanet, rekreasjonsbrukere f.eks. slik man finner på Houseparties, eller for de med alvorlig ruslidelse. Siw synes å ha hatt erfaringer fra alle disse tre typene av rusbruk på ulike tidspunkter i livet sitt. Det bør finnes gode virkemiddel for å hjelpe unge mennesker med rusmiddelproblemer i alle disse undergruppene og flere til, slik at man tidligst mulig kan forhindre den alvorlige tilstanden med avhengighet som fikk utvikle seg hos Siw.

Hva bør Stavanger kommune gjøre?

De bør i mine øyne unnskylde seg for den mangelfulle oppfølgingen de ga Siw. De bør selvsagt umiddelbart sørge for at hun får et representativt gravsted, med gravstøtte hvor navnet er korrekt stavet. Stavanger kommune bør nok også gjennomgå sine beslutningsstrukturer slik at reelle virkemidler for å løse oppgavene man er satt til å håndtere ligger nærmest mulig fagarbeidet. Det er fagmiljøene lengst ute i organisasjonene som best kan løse de komplekse utfordringene som ble beskrevet i arbeidet for å hjelpe Siw, men de må ha beslutningsmyndighet og delegert myndighet til f.eks. nødvendige innkjøp og bestillinger. I tillegg må etater som fra hvert sitt sted jobber med ulike problemer for en av kommunens borgere, kunne vite om hverandre og samarbeide uten å møte f.eks. taushetspliktsbarrierer.

Kanskje kunne kommunen som botsøvelse opprette et kultursenter for ungdom hvor ungdom kan drive med dans, musikk og teater i Siws navn og minne? Senteret kunne jo kommunedirektøren åpne og i åpningstalen fortelle om hvorfor tilbudet er opprettet nettopp i Siws navn og minne, og samtidig fortelle hvordan slik omsorgssvikt fra kommunens side som rammet Siw skal unngås i fremtiden.

Publisert:

Les også

  1. Ny rapport: Kommuner uten planer og mål for 1800 blålysmennesker

  2. Høie om Siw-saken: – Folk velger ikke å gå til grunne

  3. Rusmisbrukere ber om mer tvang - men eksperter advarer

Mest lest akkurat nå

  1. Hareide signerte byvekstavtalen: - En god dag for Rogaland

  2. Ryfylketunnelen nattestengt fra mandag

  3. Hun danket ut politikere i kampen om Stavanger-jobb

  4. Viking må trolig endre på laget

  5. «Preikestolens søster» kaller de den - men er det for langt unna?

  6. Når en gruppe i samfunnet føler seg spesielt uthengt, må det være på sin plass å lytte, og å innrømme feil.

  1. Narkotikapolitikk
  2. Rus
  3. Psykiatri
  4. Tvangsbehandling
  5. Rusbehandling