Direktøren for helse og velferd: «Refleksjoner over Siw-saken»

KRONIKK: Aftenbladets overskrift om at ingen brydde seg, er ikke riktig. De som arbeidet med Siw, brydde seg da hun levde og sørget over hennes bortgang.

Denne artikkelen er over tre år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

«Historien om Siw» som de siste ukene har blitt belyst og debattert i Stavanger Aftenblad inneholder mange dilemmaer og læringspunkter for alle som arbeider med, og etter beste evne forsøker å hjelpe, mennesker med alvorlige rusproblemer og tunge psykiske lidelser. Det som preger mange i denne gruppen, er at de har et stort behov for behandling og omsorg, samtidig som de avviser nettopp dette. Det engelsk uttrykket «Hard to reach – hard to treat» (vanskelige å nå – vanskelige å behandle; red.mrk.) brukes gjerne for å beskrive de utfordringene hjelpeapparatet står overfor i møte med disse menneskene.

Hjelpeapparatet klarte ikke, til tross for mange forsøk, å gi Siw den hjelpen hun hadde behov for. Det er ingen forunt å si med sikkerhet om Siws tragiske død kunne ha vært unngått med en annen og mer målrettet innsats fra hjelpeapparatet. Aftenbladets overskrift om at ingen brydde seg, er likevel ikke riktig. De som arbeidet med Siw, brydde seg da hun levde og sørget over hennes bortgang.

Erkjennelse

Samhandlingen internt i kommunen, og mellom kommunen og spesialisthelsetjenesten, fungerte ikke godt nok i oppfølgingen av Siw. Det har vi erkjent, og samhandling er også et forbedringsområde vi har arbeidet mye med de siste årene. Vi har fortsatt en vei å gå, men beveger oss i riktig retning, og forsøker å lære av de situasjonene der vi ikke får det til.

Bekymringsmeldingen som ble sendt fra brannvesenet til kommunen fredag før påske i 2015, har en sentral plass i «Historien om Siw». Realiteten er at det var helsesjefen og Rehabiliteringsseksjonen som mottok bekymringsmeldingen. Helsesjefen videreformidlet den til bydelsoverlegen for oppfølging, og Rehabiliteringsseksjonens miljøtjeneste reiste umiddelbart hjem til Siw. Hun var ikke hjemme, men de låste seg inn, ryddet og sikret leiligheten mot brann.

Dagen etter traff de henne hjemme. Hun fikk tilbud om mer besøk og tilsyn av Natt-teamet, men avviste begge deler. Miljøtjenesten vurderte der og da at det ikke var behov for å sette inn akutte tiltak. Likevel dro de hjem til henne mandag og tirsdag i påskeuken, uten å treffe henne hjemme. De ba også Natt-teamet om å føre utvendig tilsyn med leiligheten, selv om Siw ikke ønsket tilsyn, slik at de kunne gripe inn ved behov.

Branninspektøren som varslet: «Historien om Siw» – hvordan reagere på slike kriser»

Sett i ettertid burde kanskje andre og sterkere tiltak vært iverksatt i denne situasjonen. Når Siw så tydelig motsatte seg flere besøk og mer tilsyn, er det likevel mulig å forstå at man der og da valgte å reagere som man gjorde.

Om lag 20 andre i tilsvarende situasjon

Det er registrert 860 personer med rusproblemer som mottar helse- og omsorgstjenester i Stavanger. De fleste har psykiske helseplager i tillegg til rusproblemene, og noen har alvorlige psykiske lidelser. 60 har så omfattende utfordringer at de karakteriseres som «blålyspersoner». Av disse antar vi at det er om lag 20 som har like store utfordringer som de Siw hadde.

Mange «blålyspersoner» har høy risiko for å dø av en overdose. Stavanger kommune fikk i 2016 en egen handlingsplan for å forebygge overdoser og overdosedødsfall. En forsknings-rapport fra 2011 om overdosedødsfall i Oslo var et sentralt kunnskapsgrunnlag for denne planen. Tiltakene i planen er iverksatt, og antallet registrerte overdoser i Stavanger er nå på vei ned. I 2017 var det fem overdosedødsfall i Stavanger, en nedgang fra 13 i 2016.

Utfordringer og dilemmaer, nye tiltak

Medarbeidere som arbeider med mennesker med alvorlige rus- og psykiske lidelser står daglig overfor krevende utfordringer og dilemmaer. Mange brukere balanserer i perioder på kanten av livet, de tar destruktive valg i sine liv, og hjelpeapparatet har begrensede muligheter for å gripe inn. Tvangsbehandling kan være nødvendig, men reiser betydelige juridiske og etiske problemstillinger. Medarbeiderne blir likevel stående i arbeidet fordi de har et sterkt ønske om å hjelpe, og fordi de ser at den hjelpen de kan gi har stor betydning for dem det gjelder.

De opplever også at mennesker de arbeider med klarer å kjempe seg ut av rusen, og mange får over tid en mer stabil og verdig livssituasjon.

Kontinuerlig forbedring er et nøkkelord for måten vi ønsker å arbeide på i alle kommunale tjenester. Stavanger kommune har et omfattende og variert tjenestetilbud for mennesker med rusproblemer. Mange nye tiltak har kommet på plass i løpet av de siste årene. Dette har medført økt kapasitet og bredde i rustjenesten. I ny ruspolitisk handlingsplan som legges fram i vår, foreslås det flere forbedringstiltak både når det gjelder organisering og det faglige innholdet i rustjenesten. Samhandling, koordinering og «skreddersydd» oppfølging av de mest utsatte brukerne er sentrale innsatsområder.

Les også

Kommunen vil skreddersy tilbud rundt sånne som Siw

Får nye kunnskap

Bystyret i Stavanger har satt av 10 millioner kroner til et forsknings- og utviklingsprosjekt knyttet til mennesker med alvorlige rus- og psykiske lidelser. I prosjektet vil vi prøve ut nye måter å gi tjenester på til denne gruppen. Det skal knyttes følgeforskning til prosjektet, og vårt håp er at vi på denne måten lærer mer om hva som skal til for at mennesker med alvorlige rus- og psykiske lidelser kan oppleve tilfriskning og et verdig liv.

Les også

«Hadde sannsynligvis mislykkes»

Les også

Samle de tyngste rusmisbrukerne under ett tak? Sammen med et eget blålyskontor? Politikerne i Stavanger er nysgjerrige.

Les også

Ingen kan tvinges til å bli motivert til rusbehandling!

• Se tv-debatten om Siw-saken: