Om 10.000 år, hvem tar regningen for vår karbon­fangst og -lagring?

KRONIKK: Karbonfangst og -lagring strider med grunn­leggende prinsipper og miljø­etiske normer, og er urett­ferdig overfor frem­tidige generasjoner.

Det liten tvil om at en storstilt satsing på karbonfangst innebærer å gamble med fremtiden, og at en heller bør satse på tryggere klimaløsninger, herunder en rask utfasing av fossil energi, skriver filosofiprofessor Morten Tønnessen.

Debattinnlegg

  • Morten Tønnessen
    Morten Tønnessen
    Professor i filosofi, Universitetet i Stavanger
Publisert: Publisert:

Karbonfangst blir av mange presentert som en nødvendighet gitt at vi skal nå internasjonale klimamål om å begrense global oppvarming til 1,5 grader.

Begrepet omfatter ulike former for teknisk fangst av karbondioksid (CO₂) fulgt av enten lagring eller gjenbruk av klimagassen. Karbonfangst blir ofte ansett som et klimatiltak, selv om prosessen med fangst, transport og lagring av CO₂ fører til nye klimagassutslipp, og det er en risiko for lekkasje av CO₂ fra lagring eller under håndtering og transport. CO₂-en fra dagens rundt 20 store karbonfangst-prosjekter internasjonalt benyttes i de fleste tilfellene som trykkstøtte for økt utvinning av olje og gass. De karbonfangstprosjektene det nå etterlyses flere tusen av fram mot 2050, er derimot tenkt å gjøre bruk av såkalt «dedikert geologisk lagring».

Nødvendighet – eller veivalg?

I Norge har karbonfangst preget klimadebatten siden slutten av 1990-tallet, men også internasjonalt etter som utslippskuttene har latt vente på seg. Etter lanseringen av FNs klimapanels 1,5-gradersrapport i 2018 har bioenergi med fangst og lagring av CO₂ spilt en sentral rolle i klimapanelets scenarioer. Det at tre av fire scenarioer i FNs klimapanels 1,5-gradersrapport forutsetter utstrakt bruk av bioenergi med karbonfangst, kan tolkes på ulikt vis. Karbonfangst fremstår som helt nødvendig i disse tre scenarioene.

Men det fjerde hovedscenarioet viser at 1,5-gradersmålet også kan nås uten karbonfangst. Dette scenarioet forutsetter i stedet et vesentlig lavere globalt energiforbruk. Dette tydeliggjør at karbonfangst i de andre scenarioene kan kompensere for en økning i energiforbruk.

Veivalget som kan leses ut av klimapanelets fire hovedscenarioer for 1,5-graders global temperaturstigning, er dermed dette: Vil vi løse klimakrisen med høyteknologisk virkemiddelbruk som gjør det mulig for energiforbruket å vokse videre (les: karbonfangst), eller vil vi løse klimakrisen ved å kutte i energiforbruk og klimagassutslipp?

Les også

Hilde Øvrebekk: «På tide å brette opp ermene»

Praktiske og etiske problemer

Det har blitt anslått at CO₂-lagring i geologiske formasjoner må operere med et tidsperspektiv på minimum 10.000 år. Dette reiser både praktiske og etiske problemer.

En viktig miljøetisk norm er prinsippet om at forurenseren skal betale. Dedikert geologisk lagring av CO₂ vil innebære kostnader ikke bare i dag, men også i fremtiden. Et praktisk spørsmål er om de fremtidige kostnadene for CO₂-lagring vil kunne belastes de bedriftene og/eller landene som har stått for brorparten av klimagassutslippene fram til i dag. Det er disse som er «forurenserne», og som bør betale.

Gitt et tidsperspektiv på minst 10.000 år, er svaret åpenbart nei. Ikke noe land, og ingen bedrift – heller ikke noe forsikringsselskap – har eksistert over så lang tid. Det sannsynlige resultatet er derfor i stedet at fremtidens generasjoner vil måtte bære en stor del av byrden for vår tids klimagassutslipp, dersom storstilt karbonfangst blir en sentral klimaløsning. Planene om storstilt karbonfangst strider dermed med prinsippet om at forurenseren skal betale, og det er grunnleggende urettferdig ovenfor fremtidige generasjoner.

Det utvikles i dag overvåkingsteknologi for å berolige oss om at karbonlagring er trygt og kontrollerbart. Det praktiske spørsmålet er om det er realistisk å operere med overvåkingsteknologi for CO₂-lagring med et tidsperspektiv på minst 10.000 år. Å svare «ja» på det spørsmålet vil være uttrykk for en utillatelig naivitet i synet på både kulturell endring og teknologiutvikling.

Et tredje praktisk forhold gjelder troen på at vi med en høy grad av sikkerhet kan forutsi fremtidig geologisk utvikling så langt fram i tid som minst 10.000 år. Flere forskere mener at lagring av CO₂ med et slikt tidsperspektiv er trygt, basert på hva vi i dag vet om geologi og de geologiske formasjonene det er snakk om å ta i bruk. Gitt hvor mye den vitenskapelige forståelsen av geologi har endret seg bare de siste hundre årene, kan en slik holdning karakteriseres som i hvert fall potensielt naiv. Her spiller det også inn at fremtidig geologisk utvikling kan tenkes å arte seg annerledes enn det i dag ser ut til, dersom Jorden de neste 10.000 årene skal domineres og formes videre av menneskelig aktivitet.

Et siste ankepunkt er av mer prinsipiell art. En storstilt satsing på karbonfangst vil muliggjøre fortsatt bruk av fossil energi og avlede ressurser fra satsing på fornybar energi. Om det i et slikt scenario ikke lykkes å forhindre katastrofale klimaendringer, vil en satsing på karbonfangst stride mot føre-var-prinsippet. Det at det finnes klimatiltak som vil ha like rask og kanskje mer varig effekt, og ikke innebære den samme risikoen eller urettferdigheten, taler imot en storstilt satsing på karbonfangst. Dersom den planen verdenssamfunnet nå vurderer – å kompensere for en «overshoot» i klimagassutslipp med negative utslipp lenger fram i tid – skulle slå feil, vil det eksponere både mennesker og annet liv for risikoen for ukontrollerbare klimaendringer.

Les også

Tuastad: «Når barna får klimarekninga»

Gambling med fremtiden

Gitt alle disse praktiske og etiske problemene, er det liten tvil om at en storstilt satsing på karbonfangst innebærer å gamble med fremtiden, og at en heller bør satse på tryggere klimaløsninger, herunder en rask utfasing av fossil energi.

  • Denne kronikken inneholder utdrag fra den vitenskapelige artikkelen «Karbonfangst i lys av generasjonsrettferdighet», som nylig ble publisert i Norsk Filosofisk Tidsskrift, årgang 56, nr. 2–3 2021, s. 91–101.

Les også

  1. SV krever ny avgift på 21 milliarder for olje­næringen

  2. Slutterklæring vedtatt på klimatoppmøtet

  3. FN-sjefen om klima­topp­møtet: – Planeten henger i en tynn tråd

  4. De fattigste landene tapte – igjen

  5. Jaktes på av CNN og BBC. Morten Thorsby kalles «fotballens Greta Thunberg».

Publisert:
  1. Karbonfangst
  2. FNs klimapanel
  3. Klimapolitikk
  4. Filosofi
  5. Etikk

Mest lest akkurat nå

  1. Varsler 5 kroner kilowattimen i ettermiddag

  2. Dette sa Gunnarsson som fikk Brekalo til å koke over

  3. Mange prøver seg, men få klarer å synge julen inn like godt

  4. Ulykke med syklist og bil i Strand

  5. Når det blir farlig å gå på jobb

  6. Stadig flere leier bolig. Er det på tide å innføre skattefradrag på husleie?