Vi blir mennesker ved å være sammen med andre

KRONIKK: Pandemien har lært oss viktigheten av å ha rom for at mennesker møtes.

Seks uker før Norge stengte ned 12. mars 2020: Sykurs på Sølvberget bibliotek og kulturhus.
Publisert: Publisert:
icon
Denne artikkelen er over ett år gammel
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

12. mars 2020 stengte det norske samfunnet ned. Butikker låste dørene, frisøren stengte, idrettslag la ned all aktivitet, skoler og barnehager ble stengt. Det samme gjaldt kulturlivet, der konserter, teater, utstillinger, kino og bibliotek stengte brukerne ute. Enkelte hadde stengt i noen uker, andre hadde stengt i flere måneder.

Alle ansatte gikk hjem. Hjem fra en jobb som vi til tider kanskje var litt lei av også. Lei av enkelte arbeidsoppgaver eller en kollega som irriterte. Som leder for de ansatte på Sølvberget ble jeg nødt til å tenke gjennom hvilket arbeidsfellesskap vi nå var på vei inn i.

Fellesskapet oppstår når mennesker kommer sammen – i et fellesskap, enten som kulturaktør som gir et tilbud eller som arbeidsgiver. Pandemien tok fra oss muligheten til å være sammen. Dette var vondt for mange. Isolasjonen ble komplett. Selv for de introverte røynet det på med hjemmekontor på gutterommet i ett og et halvt år. Samtidig ble det en sår påminnelse om hvor utrolig viktig fellesskapet er for oss.

Bygatene var øde. Folk holdt seg hjemme. De heldige hadde familie og omgangskrets. I ettertid har jeg tenkt på om vi egentlig burde hatt åpent. Jeg antar at med den kunnskapen vi har nå, kunne dørene vært åpne hos mange. Jeg har også innsett at jeg som leder ikke har greid å følge opp de ansatte godt nok i denne tiden.

Et av hovedprinsippene i FNs bærekraftsmål er at ingen skal utelates, «leaving no one behind». De mest sårbare menneskene er de viktigste å lage tilbud for. Eksempler på sårbare grupper er blant annet mennesker med nedsatt funksjonsevne, flyktninger, etniske og religiøse minoriteter, jenter og urfolk.

Vi effektiviserer og moderniserer oss vekk fra det vi egentlig trenger.

Digitaliseringen

En mann ringte og spurte: «Når åpner dere? Jeg kommer til dere hver dag for å lese aviser og for å kjøpe kaffe. Det er det jeg har».

Dette selvfølgelige og enkle, at mennesker oppsøker steder der de kan treffe andre. Er jeg en av dem som hadde glemt hvor viktig dette faktisk er? Mennesker er sosiale vesener som utvikler seg som menneske i samspillet med andre mennesker, i et fellesskap. Når flere av disse arenaene for å møtes stenges ned, blir veldig mange mennesker mer ensomme.

Samfunnet stenger dørene ellers også. Tjenestene legges ut på døgnåpne, selvbetjente nettsider. Brukernes møte med viktige samfunnstjenester skjer via en skjerm. Regjeringen har til nå hatt en offensiv strategi for å modernisere og forenkle tilgangen til offentlige tjenester – på nettet. Og på jakt etter effektivisering og innsparinger innskrenkes den fysiske tilgangen og åpningstidene. Vi effektiviserer oss ut det mest opplagte. Vi moderniserer oss vekk fra det vi egentlig trenger – menneskemøtene.

Dette må vi som samfunn jobbe mer med. Mye mer! Selv arbeider jeg i en kulturinstitusjon som når veldig mange folk. Målgruppa er alle. Undersøkelser viser at 50 prosent av befolkningen bruker tilbudene våre. Likevel er det tegn som tyder på at vi må bli enda flinkere til å nå ut til de aller mest sårbare.

Les også

Jan Zahl: « ... men kva vil Ap og Sp med kultur­livet?»

Ordet

Ordet flyter fritt over bord og benker, mellom folk, på nettsider og mellom bokpermer. Ordene forvaltes med omhu i fellesskapet. Hvilke ord og vendinger vi bruker betyr noe. Ord betyr noe. Jeg sitter i møter. Ordene flyter. Vi har ordet på skift. Folk venter på sin tur. Det menneskelige nærværet og varmen uteblir. Arbeidsfellesskapet er todimensjonale bilder av folk som trer fram på skjermen. Enkelte i møtet gir seg knapt til kjenne. Noen opptrer kun med forbokstaver i navnene sine, KI, ATS ... Her legges premissene for fellesskapet – penger, strategi, økonomi ...

Mens jeg sitter i dette møtet, tenker jeg på om jeg skal gi penger til den rumenske tiggeren jeg gikk forbi på vei inn til jobb, eller om jeg bør kjøpe strikkekluter av henne. Jeg tenker også på ungdommene i arbeidslaget som plukket søppel rundt bygningen og i bygatene. Det er disse menneskene vi skal nå. Vi som sitter inne på kontorer må aldri glemme nettopp det.

Les også

Og DER opna kulturlivet igjen!

Kjærligheten

Jeg jobber i fellesskapet. Jeg er en del av et arbeidsfellesskap. På samme måte som veldig mange mennesker i Stavanger kommune. Det er varme hender som trøster, behandler og steller oss. Det er en som klipper gresset i parken, slik at det er fint når jeg sykler forbi. Det er damen på koronatelefonen som prøver å roe meg ned når jeg ringer fordi datteren min har en forkjølelse. Det er læreren til datteren min som lager nye undervisningsopplegg i en fei. Det er også en direktør som ringer og forteller meg at vi må lage planer for alt mulig, som forteller at det er viktig å holde tilbudene gående.

Jeg jobber med å gi mening til dette fellesskapet jeg er en del av. Men å gi mening til de som ikke er en del av det, er også en viktig oppgave. Hvordan snakker vi til dem?

Kjærligheten til menneskene er en viktig drivkraft for meg som leder. Alt handler om mennesket. Pandemien har vært en hard lekse for svært mange i Stavanger-samfunnet.

I året som kommer skal Sølvberget jobbe med planer for hvordan Sølvberget skal utvikle seg det neste tiåret. Svaret på det skal folk i Stavanger få være med på å utvikle. Det viktigste er ikke spørsmålet om hvilke apper og nettjenester vi skal utvikle, men hvordan nå ut til enda flere. Ingen skal stå alene. Absolutt ingen!

Vi vil være et sted for enda flere mennesker. Hva er viktigere enn det? Det er gjennom å være sammen med andre mennesker at vi blir mennesker

Publisert: