Voldsvideoen fra Stavanger: Hardheten kan motvirkes i skolen

KRONIKK: Vi må plante en vilje hos ungdommene til å si fra når de ser urett, selv om de vet at det vil koste.

Det er lett å bli sjokkert over voldshendelsen i Stavanger som ble dokumentert i en video på sosiale medier, der voldsofferet ble tvunget til å kysse skoen til voldsutøveren. Men hva med de som bare sto og så på? Hva med den som filmet? Viktigere: Hva kan vi gjøre for å motvirke slik hardet − i skolen?

Debattinnlegg

  • Lena Skår Størseth
    Lena Skår Størseth
    Lærer og smykkedesigner
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over tre år gammel

Det er ingen kosetime politikerne i Stavanger får se opptak av en vårdag i mai. En elev blir utsatt for grov vold, han blir truet til å kysse skoene til den som slår. Elever står rundt, noen filmer. Ingen gjør noe. Det er rystende. Det er her det vondeste ligger, at det faktisk ikke er noen som gjør noe. Hva skal vi gjøre med det?

Holdninger kan ikke måles. Men hardheten som kan oppstå i fraværet av dem, kan måles på ulike måter.
Les også

Med blodet rennende fra ansiktet må 14-åringen kysse voldsutøverens sko

Holdninger som motgift mot vold

«Dannelse er bra, men vanskelig å måle. Jeg vil at barna skal lære noe målbart. Noe annet blir lett en unnskyldning for en dårlig skole.»

Dette skrev Jan Arild Snoen, journalist og kommentator i Minerva 26. april 2018. Han kunne like gjerne byttet ut «dårlig skole» med «koseskole». Han er representant for et læringssyn som er rådende, og som jeg ikke deler.

Holdninger kan ikke måles. Men hardheten som kan oppstå i fraværet av dem, kan måles på ulike måter: antall brukne ribbein, dager med tårer, antall fraværsdager på skolen, det store samfunnsøkonomiske regnestykket i form av trygdeytelser.

Hvordan kan man jobbe med ungdommers holdninger til å ikke tåle så inderlig vel..? Hvordan kan vi skape modige ungdommer? Ett svar vil være: Gjennom det som setter følelsesmessige spor. Fortellingen, for eksempel.

Snublesteiner ble lagt ned i fortauet utenfor Solheimsveien 3 i Stavanger, til minne om den familien Joseff (Sofie, David, Hildur Sara og Selmer Samuel Joseff), som bodde der da de norske jødene i 1942 ble deportert til utryddelse i Tyskland. Vi lot deporteringen skje, nordmenn deltok. Hva lar vi skje i dag, i stort og smått, etter hvert som det siger inn?

Finnes det noen sterkere fortellinger enn holocaust og 2. verdenskrig for å snakke om mot og holdninger? Hvem har man lojalitet til? Til flokklederen? Til offeret? Hvor mye er vi villig til å risikere for å gjøre det moralsk riktige? Mot kan plantes, mot kan oppstå ut fra nære eksempelfortellinger.

På enkelte skoler finnes minneplater med navn på jøder som ble utsatt for den største voldshistorien, og jeg spør meg: Tas fortellingene om menneskene bak disse navnene med inn i klasserommet, på systematisk vis?

Og snublesteinene: I 2013 la Stavanger kommune snublesteiner utenfor steder der jødene i byen hadde bodd eller jobbet. Har noen (les: Stavanger kommune) fortalt skolene hvem navnene på snublesteinene er? Vet skolene hvor steinene befinner seg? Her ligger et enormt potensial for å snakke om flokkmentalitet, lojalitet, det å stå opp mot urett, − og mitt inntrykk er at det er uforløst. Klassene våre drar ikke ofte ut for å oppsøke disse stedene som binder fortid og nåtid sammen.

Jeg har nemlig foretatt en måling. Jeg har målt interessen ved å spørre i hus der de ligger.

Min påstand er at fortellingen i klasserommet, det som setter følelsesmessige spor, har forverret vekstvilkår i dagens skole, der effektivitet er stikkordet. På strukturplan vel og merke, for her fins så mange unntak. Jeg spør meg likevel − blir de applaudert?

Ville en slik nedleggelse ha skjedd uten ramaskrik dersom prosjektene befant seg i kategorien «målbart resultat»?

Glede som motgift mot vold

Det er en annen følge av redselen for «koseskolen», og jeg kommer stadig tilbake til det: nedtoningen og svekkelsen av fellesskapsprosjekt i skolen. På kort tid har den sentrumsnære bydelen jeg bor i mistet to slike prosjekt som skaper glede og samhold. Det ene er revy for 6. og 7. trinn, det andre er det såkalte LOVE-prosjektet, som var et prosjekt der barneskolene i bydelen samarbeidet og ble kjent for å gjøre overgangen til ungdomsskolen myk.

Disse to prosjektene er Stavanger kommunes satsingsområde i praksis: Medborgerskap.

De umiddelbare grunnene til at de er borte, er konkrete, og lette og forstå. Men å forstå er ikke det samme som å godta. Jeg spør meg − og spørsmålet er retorisk, for jeg vet svaret − om en slik nedleggelse ville skjedd uten ramaskrik dersom prosjektene befant seg i kategorien «målbart resultat».

Jeg ønsker ikke å klandre verken rektor eller lærere, min innvending ligger på systemnivå, og det er et viktig skille.

En bortprioritering av denne type prosjekt er i min verden en del av et større bilde som igjen er en del av en internasjonal strømning, der de enkelte land kan høste poeng i den store, internasjonale skole-quizen.

Jeg tror likevel ikke vi er maktesløse. Jeg mener det hadde hatt en effekt dersom politikere og skoleeiere i større grad ytret og tilrettela for at nettopp slike prosjekt er ønskelige i arbeidet med å forebygge en hardere skole, et hardere samfunn.

Selv vet jeg ikke hvem jeg ville vært i 1942 da jødene ble deportert. Men jeg vet hvem jeg vil være.

Hvem vil vi være?

Nei, jeg tror ikke det går en direkte linje mellom historiefortelling og fellesskapsprosjekt i skolen og fravær av vold, eller flokkmentalitet. Bildet er selvfølgelig så mye større, så mye mer sammensatt. Det handler om trender, det handler om element som skolen ikke rår over.

Likevel står jeg ved dette: Det trengs motstand mot den hardheten som ligger i dagens læringssyn, der kunnskap i for stor grad trumfer holdning. Kunnskap og holdninger er ikke motsatser, og vi trenger begge deler, ja visst! Men nå er det ubalanse, og jeg tror det først og fremst er vi som jobber i skolen, som ser konsekvensene av det. Det siver sakte inn, og det jeg frykter er at vi til slutt ikke ser det selv.

Selv vet jeg ikke hvem jeg ville vært i 1942 da jødene ble deportert. Men jeg vet hvem jeg vil være. Hvem forbildene mine er. De har jeg blitt kjent med gjennom fortellinger. Som den om min adoptivbestemor som beskyttet og senere adopterte min jødiske far.

Vi må plante en vilje hos ungdommene til å si fra når de ser urett, selv om de vet at det vil koste.

Les også

Artikkelen til videoen: − Noe av det verste jeg har sett

Les også

Voldsforsker: Ungdom kan bli påvirket av gangster-rap

Les også

Ber om seminar om ungdomsvold


Les også

16 foreldre klager på mobbing ved Sandnes-skole

Les også

Tidligere ansatt ved Sandnes-skole med mange mobbeklager: – Det er ville tilstander


Les også

  1. Sven Egil Omdal: Jøden som karikatur

Publisert:
  1. Lena Skår Størseth
  2. Skole
  3. Vold
  4. Antisemittisme

Mest lest akkurat nå

  1. En seier for samfunnet vårt

  2. Nå er huset og fasaden total­endret: – Folk kjører sakte forbi for å se

  3. Norge åpner opp igjen lørdag ettermiddag – meteren kan pakkes ned

  4. Siktede stiller seg uforstående til DNA-funnet

  5. Utelivs­bransjen i gledes­rus: – En fri­gjørings­dag

  6. Sandnes-syklist historisk: Tok suverent VM-gull