Finnes genuint onde mennesker?

KRONIKK: Spørsmålet i tittelen synes å være det betimelige spørsmålet man kan stille seg etter denne siste terrorhandlingen i Barcelona, der i alt 15 mennesker ble drept og over hundre skadet.

Publisert: Publisert:

Det tyske nazi-regimet gjennomførte en industriell utrydding av jøder, sigøynere og homofile. Ondskapen var idealistisk begrunnet, hensikten var å gjøre samfunnet bedre. Bilde av jødiske ofres skotøy i utryddelsesleiren Auschwitz i nåværende Polen. Foto: Scanpix

Debattinnlegg

  • Håkon C. Pedersen
    Forfatter, Randaberg
iconDenne artikkelen er over to år gammel

Hvis det å påføre andre mennesker onder er tilstrekkelig for å kalles ond, da er svaret et opplagt «ja», hevder filosofen Lars Fr. Svendsen i sin bok fra 2001, «Ondskapens filosofi». Hvis ondet derimot må være påført fordi det er ondt, som motivasjon, da mener Svendsen at ikke en gang Hitler var ond.

Den instrumentelle ondskapen er et middel til noe, og ikke et mål.

Typer ondskap

I et kapittel om ondskapstypologier (s. 81, 82) skjelner Svendsen mellom fire former for moralsk ondskap:

1. Den demoniske ondskapen handler om å utøve ondskap fordi det er ondt. Etter Svendsens mening er denne typen meget problematisk, fordi også denne må ha en bestanddel av det gode ved seg, selv om dette gode bare er til fordel for utøveren selv, og ellers bare ondt for alle andre. Fordi lystmordet tilfredsstiller et ønske, må det slik sett klassifiseres som et gode.

2. Den instrumentelle ondskapen dreier seg om at aktører gjør noe ondt, vel vitende om at det er ondt, for å oppnå noe annet som er et gode. Den instrumentelle ondskapen er altså et middel til noe, og ikke et mål.

De kristne korstog, hekseprosessene, terrorisme er stikkord fra Svendsens liste over idealistisk ondskap.

Gustav Dorés framstilling av Guds engel som leder kristne korsfarere fra Europa mot Jerusalem, som med største grusomhet skulle befris fra tyrkerne – etter idealistisk begrunnet oppfordring fra pave Urban II.

3. Den idealistiske ondskapen er karakterisert ved at aktørene gjør noe ondt i den tro at de gjør noe godt. «Ondet trives aldri bedre enn når det står et ideal foran det», er et sitat fra Karl Kraus. De kristne korstog, hekseprosessene, terrorisme er stikkord fra Svendsens liste over idealistisk ondskap, riktignok gjort i en pervertert, men like fullt ment god hensikt. «Mange nazister var idealistiske», påpeker Svendsen, «drevet av en ambisjon om å realisere det de så som et bedre samfunn, og SS betraktet seg selv som en moralsk elite». Den mest paradoksale versjonen, og kanskje den vanligste, av idealistisk ondskap finner vi i selve den utøvende vilje til å bekjempe og utslette andres ondskap.

4. Den dumme ondskapen gjelder handlinger der aktørene handler uten å tenke eller reflektere over hva de gjør. De skiller seg fra de idealistisk onde ved at disse tenker over hva de gjør, men tenker feil, mens de dumme i det hele tatt ikke tenker og reflekterer. Det er denne type ondskap Hannah Arendt har beskrevet som «det ondes banalitet».

Les også

Det ondes banalitet?

Les også

Lovlydig og pliktoppfyllende – den banale ondskap?

At vi ikke oppfatter oss selv som onde idet vi begår onde gjerninger, fritar ikke våre handlinger fra å bli bedømt og dømt ut fra allmennmenneskelig moral og etikk.

Mål eller egenskap

Svendsen understreker at «problemet med mange ondskapsteorier er at de ser selve det å skade som handlingens mål, dvs. at ondskapen blir autotelisk (hensikt kun ved seg selv alene; red.anm.), snarere enn instrumentell». Denne fokuseringen på den demoniske ondskapen fører lett til at vi selv slipper unna, «[…] for vi ser jo ikke på oss selv som djevler […]» (s. 83).

Det er ikke mulig, hevder altså Svendsen, å ha en genuint ond hensikt med egne handlinger: Disse vil alltid måtte tjene et eller annet subjektivt fortstått «godt» formål [i betydningen intrinsikalt (iboende; red.anm.) godt, gitt ved ønskverdighetskarakteristikker]. Sadistens og lystmorderens siklende henrykkelse ved sine bestialske udåder er eksempler på slike intrinsikalt «gode» hensikter. Og det synes umiddelbart som Svendsen også her har et poeng som vi intuitivt må slutte oss til: For sadisten og lystmorderen er det nettopp denne henrykkelsen med å påføre offeret onder som er selve hensikten med ugjerningene, ikke å være «ond» i egne øyne.

Men på den annen side er Svendsens poeng trivielt. Dette at vi ikke oppfatter oss selv som onde idet vi begår onde gjerninger, fritar ikke våre handlinger fra å bli bedømt og dømt ut fra allmennmenneskelig moral og etikk. Det forekommer meg at Svendsen ikke helt greier å fylle dette gapet mellom intensjon og ansvarlighet på noen overbevisende måte. Svendsens definisjon minner meget om den som definerer all uselviskhet og uegennytte som egentlig og essensiell egennytte i og med at vi har glede og egennytte av uegennyttige handlinger − og dermed utvisker den kategoriale forskjellen mellom egosime og altruisme.

Publisert:

Les også

  1. Politiet bekrefter at antatt Barcelona-angriper er skutt og drept

  2. Terrorister bak rattet har drept 128

  3. Aftenbladet mener: Vi må mobilisere enda mer mot den radikale islamismen

  4. Sjokkerande hat mot muslimar og Ap, Sylvi Listhaug er den store frelsaren

  1. Filosofi
  2. Terror
  3. Håkon C. Pedersen