Hvordan vi kan utveksle kraft med EU og Storbritannia uten å måtte importere deres strømpriser?

DEBATT: At privathusholdninger og norsk industri skal være avhengig av ulike strømstøtteordninger, er ikke bærekraftig. Det er kun symptombehandling.

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Myndighetenes absolutt viktigste oppgave er å skjerme oss mot «prissmitten» som både truer velferden og har gjort oss til statister vedrørende et av de viktigste elementene i selvråderetten. Denne skjermingen må kunne skje samtidig som kraftutvekslingen opprettholdes.

Gjennom EØS er vi bundet opp i store deler av regelverk som kontrollerer omsetning av elkraft i EU. (EØS består av EUs 27 medlemsland og de Norge, Island og Liechtenstein, tre statene i Efta, European Free Trade Association)

Styresmaktene må snart ta stilling til EUs 4. energimarkedspakke. Blir den akseptert, blir det norske handlingsrommet ytterligere innsnevret.

Dersom det medfører riktighet at EUs tredje energimarkedspakke, som Norge har sluttet seg til, setter en stopper for muligheten til å skille mellom innenlandsstrøm og strøm brukt til eksport, vil en videreføring av dette være en nasjonal katastrofe. I så tilfelle har våre styresmakter gitt opp den nasjonale kontrollen av markedet for elkraft, og totalt overlatt denne til utenlandske interesser.

Situasjonen virker fastlåst, men dersom konsekvensene blir som beskrevet, må deler av avtalen reforhandles eller skrotes.

Uttalelser fra flere av våre ledende politikere tyder på at de ser for seg at vi forblir underlagt gjeldende regelverk i uoverskuelig framtid, uansett hvor ødeleggende det er. Som et mantra gjentas: «Det er slik markedet fungerer.» Er det slik, må vi i framover være svært selektive og kritiske til hvilke nye EU-direktiv som skal inn i EØS. (Såkalte forordninger kan vi ikke reservere oss mot.)

Markedet

Kraftmarkedet følger ingen naturlov, og knapt noen klassisk markedsmekanisme. Det fungerer ifølge vedtatte avtaler. For utenforstående kan det faktisk minne om en form for prissamarbeid.

Avtaler og regelverk i EØS-området skal i prinsippet være i samsvar med EUs fire friheter: Fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer.

På bakgrunn av dette er det meget overraskende at EUs energiministre 19. desember kom til enighet om et pristak på naturgass. I tillegg har Tyskland innført en fastprisordning på en del av gassforbruket i industrien. Dette bryter sensasjonelt med nevnte prinsipp, særlig på bakgrunn av at EU selv produserer naturgass. Dette bør gi handlingsrom for det videre arbeidet med rasjonelle elpriser i Norge.

I løpet av tiåret før 2021 var middels pris til forbruker i Norge 37,3 øre/kWh. I 2023 er produksjonskostnaden (konsesjonskraftpris) for norsk vannkraft i år på 11,77 øre/kW.

Tilgang på strøm

Vi vil stadig trenge mer kraft, men å tro at mer kraftutbygging vil fri oss fra prissmitte fra EU og England, er like utopisk som å være i havsnød og sette sin lit til at et skip under bygging skal komme til unnsetning. Det er flere grunner til dette:

1. Grunnlaget for kraftprisene i sonene som berøres av kraftutveksling, blir bestemt av kraftsituasjonen i EØS-området, og beregnet av Nord Pools Euphemia-algoritme uansett hvilken mengde som utveksles. Den dyreste strømmen setter prisen.
2. Det blir utfordrende å skaffe nok kraft til å holde tritt med det økende behovet. Prognoser antyder generell kraftmangel om få år og muligens fram mot 2035.
3. I perioder med kraftoverskudd vil den bli etterspurt og eksportert. Både England og EU har økende behov for elektrisk kraft. Særlig er kraft med minimalt CO₂-avtrykk etterspurt.
   Det er i teorien linjekapasitet til å eksportere over halvparten av vår elproduksjon der de «umettelige» likestrømskablene til kontinentet og England alene står for 70 prosent av kapasiteten. De resterende 30 prosent er vekselstrømsforbindelser, i hovedsak til Sverige.
4. Jo større andel av kraftforsyningen som avhenger av vind- og solkraft, dess mer væravhengig og uforutsigbar blir prisen på elkraft.

Så lenge vi er bundet av gjeldende regelverk vil prisen ha jojo-karakter, som betyr at det som skulle være et stabilt fundament for industriell produksjon og utvikling, ikke finnes lenger.

Norske nettoeksport på 17,6 TWh utgjorde kun ca. 0,6 prosent av EUs egenproduksjon av elkraft i 2021. Muligens tilsvarende et par dager med gunstige vindforhold i Europa. Den marginale betydningen norsk eksport av strøm har for EU, kvalifiserer ikke til at den totalt skal dominere det norske elmarkedet. Det er både paradoksalt og ulogisk.

Kanskje finnes det en måte å komme «rundt» reglementet som kontrollerer kraftmarkedet?

Mitt forslag

Med dette for øyet vil jeg antyde en løsning som ivaretar våre forpliktelser til kraftutveksling med England og EU uten å måtte importere prisene:

• Vi opprettholder våre viktigste forpliktelser i avtaleverket, som omfatter eksport og import av elkraft (kraftutveksling), men lar kun prisen på eksportert og importert kraft følge markedsprisen i EU og England.
• Definer en innenlandsk grunnpris for hele landet som ikke skaper behov for overføring fra det offentlige, hverken til husholdninger eller bedrifter.
  Den kan justeres slik: Fordel reelle kostnader ved import av kraft på de berørte sonene i de periodene som importen foregår. Alternativt: Fordele kostnaden på all innenlandsk produsert kraft.
  (Nå er landet er oppdelt i ulike prisområder. På sikt bør prisene muligens harmoniseres mest mulig, slik at betingelsene for å bidra til velferd og utvikling blir så ensartet som mulig.)
• Fordele inntekten ved eksport på de leverandørene som har bidratt med den eksporterte kraften.

Forslaget kan virke naivt, men å videreføre en blåkopi av regelverket som nå kontrollerer omsetning av elkraft, kan i verste fall føre til bedriftsnedleggelse og true den sosiale balansen i landet.

Jeg vil oppfordre andre til å komme med alternative forslag som muligens kan være med å bringe oss ut av dette uføret.