– Tiden er overmoden for tydelighet i klimadebatten

KLIMA: Dessverre er ullenhet blitt en sedvane fra noen av våre øverste politiske ledere.

Ulrikke Torgersen (MDG) mener at politikere fra andre partier må klare å svare på spørsmål i klimadebatten.

Debattinnlegg

  • Ulrikke Torgersen
    Ulrikke Torgersen
    Talsperson, Grønn Ungdom
Publisert: Publisert:

FN. IEA. Høyesterett. Lista begynner å bli lang: Verden har ikke plass til mer olje og gass, skal vi klare 1,5-gradersmålet.

Samtidig, i Norge har oljepolitikken har fått lov til å legge premisset for klimapolitikken. I alt for lang tid.

I debatt på debatt i valgkampen i fjor prøvde jeg å få et svar fra tidligere olje- og energiminister Tina Bru om hun kunne nevne en klimaforsker som har sagt at å lete etter mer olje og gass og nå 1,5 gradersmålet var forenlig.

Jeg fikk gang på gang samme svar som Marianne Sivertsen Næss ga Bjørn Myklebust på NRKs Politisk kvarter fredag: Først stillhet og så en ullen unngåelse av spørsmålet.

Kreve mye

Siden Sivertsen Næss og resten av Arbeiderpartiet trådte inn i regjering har deres kronargument vært at omstillingen vekk fra fossilt vil kreve mye. Og naturligvis er det ingen som påstår noe annet.

Men logikken svikter når man på innpust og utpust forsikrer velgerne sine om at man ønsker å fortsette å investere i nye olje- og gassfelt som kommer til å leve til utpå 2050-tallet. Fordi kjensgjerningen er at utsetter vi omstillingen, vil den ikke blir enklere. Men tvert i mot vondere og vanskeligere.

Hver eneste fossildrevne beslutning som tas nå, gjør oss enda mer oljeavhengige, i den tid den uunngåelige omstillingen blir trukket ned over hodet på oss en gang ut på 2030-tallet.

Derfor ville den mest logiske slutningen være å heller gjøre alt man kan nå, nettopp å utnytte mulighetsvinduet med de konkurransefortrinnene Norge har til å starte omstillingen vekk fra fossilt. Rett og slett gjøre det dundrende lønnsomt å investere i virksomhet som ikke går på bekostning av klima.

«Fake news»

I en tid hvor kampen mot “fake news” viser seg å være livsviktig, er det å delta i klimadebatten i Norge nokså illevarslende. Det å høre en politiker unnlate å svare på et berettiget spørsmål er ganske irriterende i seg selv. Men den stadige unnlatelsen gjør meg ikke bare småirritert, men også direkte bekymret for min generasjons trygghet og frihet.

Fordi valget om å ikke svare, er også et valg om å ta beslutninger som går på tvers av all tilgjengelig forskning, og la være å adressere det. Og det er ikke bare skadelig for debatten, men også potensielt veldig, veldig skadelig for livsgrunnlaget vårt.

For rapport på rapport viser at resultatet av klimaendringene vil koste mye mer enn en planmessig omstilling kommer til å gjøre. Ekstremværet som herjet i Tyskland fjor kostet 270 milliarder kroner og 150 menneskeliv, og er et eksempel på hvordan framtida kan bli om man fortsetter å unnlate å ta inn over seg hva kostnaden er av å ikke svare på spørsmålet.

Norges plass i FNs Sikkerhetsråd er et godt eksempel på hvordan vi selv mener at på tross av at vi er et lite land, kan vi være med å påvirke verden i riktig retning. Den samme logikken virker å være fraværende fra de grå partiene når det foreslås at Norge går foran og slutter med mer oljeleting.

Ingen akutt nedleggelse

Arbeiderpartiets andre argument, at fornybarindustrien enda ikke har kompetansen eller lønnsomheten til å ta i mot oljearbeidere hvis sektoren skal “legges ned», er forsåvidt et rimelig argument. Hadde det vært tilfellet.

Ingen, ikke en gang FN eller IEA påstår at en akutt nedlegging er resultatet av å slutte etter leting etter nye olje- og gassfelt. Det som det derimot tas til orde for, blant annet fra min eget parti, er å nettopp gjøre det Ap og regjeringen bekymrer seg sånn for: Å gjøre de fornybare industriene lønnsomme.

Gi både oljenæringa og fornybarnæringa tydelige signal om hvilken retning norsk industri skal bevege seg i, slik at de kan begynne å omstille seg. Rett å slett gjøre det samme som vi gjorde med oljenæringa for 50 år siden. En god nyhet er at ikke er det bare klima som vil tjene på det, men også næringslivet. De som roper etter mer forutsigbarhet fra politikere, vil også få det de etterspør.

At det er innafor for en oljenasjon å påstå det strake motsatte enn hva forskningen viser, vitner det om en klimadebatt som lider av en uomtvistelig fossil tåkelegging.

Og den tiden må være forbi, fordi tiden for klimahandling renner ut. Som klimapolitiker vil jeg utfordre våre største partier til å begynne å bidra til en opplyst og kunnskapsbasert klimadebatt. Til gjengjeld lover jeg å velge å være ærlig hvis jeg befinner meg i en situasjon hvor politikken jeg står for går på tvers av livsviktig forskning. Avtale?

Publisert: