Ruskontrakt – straff eller alternativ reaksjon?

KRONIKK: Narkotikabruk må fortsatt være straffbart. Da vil man unngå ulikhet for loven.

Hva med dem som tilsynelatende ikke trenger behandling eller hjelp, men som bruker narkotika fordi det er godt eller gøy, eller fordi andre gjør det? Skal vi fortsatt la dem gjøre det? spør Knut T. Reinås.
  • Knut T. Reinås
    Knut T. Reinås
    Leder, Forbundet Mot Rusgift
Publisert: Publisert:
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

I debatten om rusreformen de siste par årene, sist under stortingshøringen 10. februar i år, har både motstandere og tilhengere av en avkriminalisering vært enige om at innehav og bruk av narkotika fortsatt skal være forbudt.

Det har også vært enighet om at rusavhengige ikke skal få straff, men behandling. Dette gjelder selv om narkotikaforbruket er omfattende og straffbart. Spørsmålet blir da om også «vanlige» brukere av mindre mengder narkotika skal straffes, eventuelt på hvilken måte. Innvendingen har vært at det blir vanskelig rent juridisk å skille mellom rusavhengige og andre narkotikabrukere (som også kan bruke mye narkotika).

Les også

Går det an å snakke om «lettere alvorlig rusmisbruk»?

En rådgivende enhet

Solberg-regjeringen foreslo å opprette en rådgivende enhet for narkotikasaker i kommunene. Vi i Forbundet Mot Rusgift (FMR) mente det var en god idé – forutsatt at utvalget fikk nok ressurser og kompetanse og ble etablert innenfor de ordninger som kommunen allerede har med ruskoordinator, rusteam og fastlege osv.

Vi mente videre at alle, både rusavhengige og andre narkotikabrukere, måtte få en forpliktelse til å møte opp for den rådgivende enheten til samtale, eventuell utredning og henvisning til videre behandling. Sannsynligvis ville det da vise seg at svært mange av de rusavhengige allerede er inne i kommunens og/eller spesialisthelsetjenestens behandlingsopplegg.

Blant de øvrige som blir henvist til narkotikaenheten, vil man anta at kanskje 20–30 prosent har et begynnende eller etablert rusproblem og/eller underliggende psykiske og sosiale problemer som det vil være nyttig å gripe tak i, både for enheten og den enkelte rusbruker. Forutsetningen må være at dette blir den første av flere oppmøter, som kan ende i et varig oppfølgingsprogram, og dermed bidra til at problemet blir mindre eller løser seg. I samtale med brukeren må det avgjøres om hjelp og støtte skal gjøres lokalt, gjennom oppsøkende team, helsesykepleier, psykolog. fastlege eller andre lokale oppfølgere. I noen tilfeller vil henvisning til spesialisthelsetjeneste være nødvendig.

De som «klarer seg»

Men hva med dem som tilsynelatende ikke trenger behandling eller hjelp, men som bruker narkotika av andre grunner, fordi det er godt eller gøy, eller fordi andre gjør det? Skal vi fortsatt la dem gjøre det?

Vi syns ikke det. For det første kan det føre til at narkotikabruken øker, og at de over tid utvikler rusproblemer. Jo tidligere begynnende narkotikabruk stopper, jo bedre sjanse er det for å forebygge problemer.

For det andre vil alle narkotikabrukere som ikke blir stoppet, bidra til å øke den sosiale aksepten blant andre, sårbare unge som ikke bruker narkotika, og andre helt vanlige unge som har lyst til å prøve.

Har vi metoder som virker?

Har vi metoder som kan bidra til at et slikt opplegg blir vellykket? Vi har noen års erfaring fra bl.a. prosjektet Tidlig intervensjon – unge og rus (TIUR-prosjektet) i Ringsaker. Det er et tiltak som er basert på ruskontrakter blant annet gjennom politiet, og som får oppfølging gjennom prosjektet.

Mange blir tatt av politiet for bruk av narkotika og anmeldt, eller foreldre blir gjennom bekymringssamtaler gjort kjent med at det er en bekymring om rusbruk.

Mange får påtaleunnlatelse med vilkår om det å være rusfri, altså gå på urintesting (urintester kan også byttes ut med spyttprøver). Men så vet vi at bare det å testes ikke er nok oppfølging i seg selv. Det må i tillegg være samtaler og kartlegginger som kan fange opp om det er underliggende årsaker til at man begynte å ruse seg. Man kan også prøve å endre tanker holdninger og kunnskap om rus. Så da er det både testing og ulike typer oppfølging ved siden av.

En del unge oppsøker selv prosjektet fordi de ønsker å slutte å bruke enten cannabis eller andre rusmidler og vet hvor det er hjelp å få. Da kan en ruskontrakt kan være nyttig.

Mange foreldre, skoler, Nav, barnevern, helsesykepleiere, fritids­klubb­ledere og andre prater med ungdom og fanger opp rusproblemer og er veldig bekymret. De motiverer også ungdom til å gå på en kontrakt en periode. Da kan de vise til rusfrihet overfor foreldre og andre, og slik kvitte seg med mistanken om at de bruker. Eller de kan få hjelp til faktisk å slutte.

Forbudt og straffbart?

Hvordan skal vi få til dette? Forutsetningen må være at enhver narkotikabruk ikke bare er forbudt, men også straffbar, som hittil. Da vil man unngå ulikhet for loven.

De tyngste brukerne er allerede tatt hånd om gjennom kommunen og har pasientrettigheter. Og straffbarheten vil bidra til at narkotikabruken blant unge i mindre grad blir uoppdaget, men blir fulgt opp av politiet og i neste omgang av narkotikaenheten i kommunen.

Evaluering av TIUR-prosjektet i Ringsaker med ruskontrakter med politiet har vist at svært mange ungdommer kommer seg ut av stoffbruken på denne måten, og at samarbeidet med politiet har vært svært godt.

Publisert: