Klar til å bli politisk aktivist for trehusbyen

DEBATT: Jeg er klar til å bli politisk aktivistisk på minuttet dersom de fire husene i Kongsteinsgata skulle bli vedtatt revet.

– Stavanger kommune har skylden for at husene i Kongsteinsgata har stått til forfall, skriver Per A. Thorbjørnsen.
  • Per A. Thorbjørnsen
    Per A. Thorbjørnsen
    Tidligere gruppeleder for Venstre i Stavanger bystyre
Publisert: Publisert:
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Det er så gjennomført, det er så vakkert, og det er så unikt. Vi må ta vare på det. Det gir seg ikke helt av seg selv. Det må kjempes for hver dag. Det forsvinner nok ikke helt, men det kan bli kraftig redusert. Ingen andre byer i Norden, og kanskje Europa, har en slik samling. Men samlingen er truet. Det var en viktig kamp den gangen jeg gikk inn i aktiv lokalpolitikk, og sannelig må kampen fortsette mange tiår senere.

Ca. 8000 hus

Jeg snakker selvsagt om Stavangers trehusbebyggelse. En samling av omkring 8000 hus. Nærmere 30.000 av oss bor i et trehus på Storhaug, Våland, Eiganes, Kampen eller sentrum. Ifølge Stavanger kommune sin definisjon omfatter den verneverdige bebyggelsen både «trehus og murhus i alle stilarter – fra empire til jugend og funksjonalisme. Hvert hus er en viktig brikke i det store puslespillet vi kaller trehusbyen».

Og husene som er rehabilitert til dagens krav. Det er nesten som vi kan kalle det gjenbruk.

Byantikvar Hanne Windsholdt roper et lite varsku i Aftenbladet i høst. Hun uttalte at hun ofte nå snakker kun om 7–8000 trehus. Fordi det er et stort press på bebyggelsen og at utbyggere ønsker å rive hus. Og ikke bare utbyggere, også politikere går foran i iveren etter å rive trehus. Hva som skal skje på Nytorget ser ut til å være inne i en avsluttende fase. De fire trehusene i Kongsteinsgata er det overraskende nok fortsatt debatt rundt. Til Aftenbladet har lederen av utvalg for by- og samfunnsutvikling, Frode Myrhol (FP), sagt om de fire husene: «Dette er de verste trehusene i hele byen […] og at det både kunne spare tid og penger hvis husrekken ble ofret.»

Latt det forfalle

Myrhol klarer til og med å spørre om det kommunale foretaket Stavanger Utvikling «har vurdert å rive husene?» Vurdert? Det er vedtatt i sentrumsplanen at de skal bestå. Et solid flertall i det forrige bystyret sørget for det. De verste trehusene i byen? Ja, kanskje det. Men i samme åndedrag bør det være betimelig å spørre seg hvorfor. Svaret er at Stavanger kommune har skylden for at husene har stått til forfall. I reguleringsplanen for Nytorget av 2007 ble husene vedtatt revet. Mot Venstres og SV sine stemmer. I forhandlingsutvalget noen år senere ble det vedtatt at husene skulle kjøpes av kommunen. Også det mot Venstres stemme. Det er altså kommunen som har latt de forfalle. I over 10 år. Er det rart at de blir «stygge»? Selv om kommunen har latt de forfalle, er det ikke et argument for å rive dem. Hva skulle det være for et signal? Nei, husene er vedtatt bevart. Slik må det være. Vi har ikke flere trehus å miste.

Et annet aspekt er det ansvaret kommunen har for å unngå at den tradisjonelle trehusbebyggelsen på Storhaug blir rammet inn i ny høyhusbebyggelse. Akkurat nå om dagene handler det om en trehusrekke i Dokkasmauet som er i ferd med å miste enhver form for utsikt fordi hensynet til ny bebyggelse går foran alt.

Bygningsmessig fremmedelement

Det sies at bevaring og fornyelse kan gå hånd i hånd. Mon det? En ting er at trehusbebyggelsen tåler et «infill»-prosjekt eller tre, et tilbygg. Men fornyelse kan aldri bety at hus rives for å bygge blokker og høyhus i det som kalles trehusbyen. En slik utbygging vil så å si alltid bli et bygningsmessig fremmedelement. Vi må være tro mot kommunes egne planer og vedtak. Trehusbyen må bevares.

Jeg hørte ofte ordet «museum» blir brukt om trehusbebyggelsen. «Vi må vokte oss så vi ikke skaper et museum av trehusbyen» er uttalt i litt ulike varianter gjennom tidene. Det er etter min mening politisk meningsløst. De aller, aller fleste trehusene representerer boliger og boligområder. Her lever vi våre liv. Her er det faktisk godt å bo. Jeg bor selv i et av de gamle arbeiderboligene i den flotte, østlige delen av Storhaug. De fleste boligene her er bygget for over hundre år siden. Men det er gode hus. Og husene som er rehabilitert til dagens krav. Det er nesten som vi kan kalle det gjenbruk.

Buens sjel

Trehusbyen må tas vare på. Den er en stor verdi for byen. Husene sier noe om vår historie og langt på vei mye om byens identitet. Ja, litt voldsomt kan en hevde at trehusbyen representerer byens sjel. Slikt tukler man ikke med. Da jeg kom inn i politikken på åttitallet, sto kampen om Smedgatakvartalet. Det var planer om å rive området. Vi gikk til politisk kamp og et flertall sikret området, slik bystyret hadde gjort med eksempelvis Gamle Stavanger på sekstitallet.

Jeg er av ganske naturlige årsaker noe eldre enn det jeg var på åttitallet ... Men jeg er klar til å bli politisk aktivistisk på minuttet dersom de fire husene i Kongsteinsgata skulle bli vedtatt revet. Bare prøv dere!

Publisert: