Altfor lite ressurser og lovbrudd; sønnen min får ikke den hjelpen han har krav på

DEBATT: Vi har altså fått en sånn unge. Du vet, en sånn som er fem år som likevel noen ganger slår andre barn når han blir sint, nekter å gjøre som han blir bedt om og kverulerer i det uendelige når han synes noe er urettferdig.

Publisert: Publisert:

Gutten har behov for og krav på 180 timer kompetent oppfølging i barnehagen, men får bare 20 prosent av dette. Barnehageutbyggingen i Stavanger er ikke fulgt opp med tilsvarende utbygging av PPT og Ressurssenteret. Foto: NTB scanpix (illustrasjonsbilde)

Debattinnlegg

  • Anonym kvinne
    (Aftenbladet kjenner vedkommendes identitet)
  • Forfatteren av dette innlegget er anonymisert på grunn av personvernet til barnet hennes, samt av hensyn til barnehagen og skolen.

Barnehagen ringte meg stadig for å fortelle meg barnet mitt måtte sitte i skammetrappa (de kaller det noe annet selvsagt) fordi han ble så ustyrlig sint. I desember 2018, for over ett år siden, tok jeg derfor – som mor – avgjørelsen om å ringe til pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT) i Stavanger kommune for å be om støtte til barnet og barnehagen.

Mars: PPT observerer barnet én dag i barnehagen.

Mai: Barnehagen leverer ASEBA-skjema ferdig utfylt. Vi har også fylt det ut til punkt og prikke i mellomtiden.

Juli: Barnet får vedtak på at han har krav på – ja, krav på – 180 timer oppfølging. Det vil si at han har lovpålagt rett på tiltak fire timer i uka hvor en ekstra voksenperson skal hjelpe ham med affektregulering og sosialt samspill.

Så ble det desember igjen da, 2019 denne gangen. Ressurssenteret, som leverer tiltakene PPT anbefaler, ringer og beklager at de har så lite ressurser. Ironien er ikke tapt på meg – de heter ressurssenteret, men har ikke nok ressurser ... Men han skal få 20 timer med oppfølging i løpet av vårsemesteret. I en gruppesetting.

Dette er bare ikke godt nok.

Les også

Tidlig innsats starter i barnehagen, og den viser seg å virke

Skolens tilbud

Som mor tenker jeg hvor potensielt katastrofalt det er for et barn ikke å få den støtten han trenger fra de voksne. Vårt barn har gått fra å være en trygg og litt uvanlig utadvendt unge til å kvie seg for å gå i barnehagen hver eneste dag – «for jeg vil ikke sitte i trappen helt alene, jeg blir så lei meg».

Til høsten skal han forresten videre til lokalskolen. Til en skole hvor det skiltes med én enslig spesialpedagog-stilling. Den skal dekke fire parallellklasser på syv trinn. De «vanskelige» barna får de minst faglærte assistentene. Man kunne blitt friskoleforkjemper av mindre, men man stemmer da SV, så lokalskole blir det okkesom.

Regningen kommer senere

Som psykolog sitter jeg jo også i møtet i barnehagen og tenker på alle barna jeg skal få i fanget senere, i BUP, voksenpsykiatrien og kommunens psykisk helsetjeneste. Fordi vi ikke gadd å bruke penger på tidlig intervensjon og kompetanseheving for psykososial helse i barnehagen og skolen.

Vi vet jo – alle vet! – at et lite avvik hos en femåring fort blir et stort avvik hos en 12-åring og dropout fra skolen for en 17-åring som er lei av å være svarteper og dum.

Min femåring er allikevel «heldig». Han er født tidlig på året, kan allerede skrive navnet sitt og regne. Han har blitt lest for daglig, og vi har bygget sosiale nettverk for ham utenom barnehagen. Hans ressurssterke foreldre serverer sunn mat, regulerer skjermbruk i heimen, er i dialog med barnehagen og ringer og purrer på PPT. Egentlig tror jeg dette går bra når hjernen hans vokser seg til litt.

Men det kan ikke være sånn at bare de heldige skal komme seg ut av gropa det kan være å bli «den vanskelige» på avdelingen i barnehagen.

Ufullstendig utbygging

Det er ikke vrient å se hvordan dette problemet har oppstått i systemet. Massiv barnehageutbygging har ikke blitt fulgt av verken tilsvarende økning av ressurser til Ressurssenteret – eller alternativt, bred kompetanseheving hos ansatte. Hå kommune bruker f.eks. det programmet mitt barn skal få nå, fast i alle barnehager. Det ville ha vært et alternativ, men Stavanger har ikke tatt seg råd til det. Derfor blir det lovbrudd på lovbrudd.

«Du kan klage til Fylkesmannen», sier den hyggelige og antakelig overarbeidede spesialpedagogen på slutten av møtet. Men hvor kommer jeg med det? Fylkesmannen kan heller ikke trylle fram flere «ressurser» (les: ansatte). I tillegg er jeg så lettet over å endelig ha truffet en fagperson som også mener at barns følelser ikke best reguleres ved å sette dem alene i skammetrappa, at jeg kunne klemt henne, så jeg kommer ikke til å klage.

At kommunen fortsetter å bryte loven på denne måten, er i beste fall misforstått. Hver krone brukt tidlig sparer mange bruker-ressurser senere i livet, for ikke å snakke om individuelt lidelsestrykk som kan unngås.

Som mor og som psykolog håper jeg bare inderlig at et det nye bystyret vil prioritere psykisk helse. Også inkludert tidlig intervensjon på barnehagestadiet. Å komme med 20 prosent av det barnet har krav på, basert på en observasjon gjort for 20 prosent av barnets liv siden, blir for svakt.

Publisert: