Gud som kvinne

KRONIKK: Å bruke et kjønnsinkluderende språk om Gud handler ikke om å forkaste velprøvde, dogmatiske kjernepunkt, men om å ta på alvor at Gud rommer både det mannlige og det kvinnelige.

Denne artikkelen er over tre år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Jeg er uendelig takknemlig for å tilhøre en luthersk kirke som har kvinner i prestetjeneste, og som gjør religiøst lederskap om til et spørsmål om faglige kvalifikasjoner og menneskelig egnethet, – ikke om hvilket kjønn du har eller hvem du elsker. Kirken som institusjon har ikke alltid representert trygghet, respekt og kjærlighet for alle. Men på tross av det har Kirken formidlet evangeliet som har vært som en sprengkraft inn i spørsmål om makt, kjønn, likeverd og likestilling.

Likestilling er ikke fullt ut akseptert i de store verdensreligionene. Det mannlige og patriarkalske gjennomsyrer det religiøse språk, strukturer, teologi og forventninger. På kvinnedagsgudstjenesten i Stavanger domkirke 8. mars omtalte jeg derfor Gud som kvinne.

Teologisk begrunnelse: «imagio dei»

Å bruke et kjønnsinkluderende språk om Gud handler ikke om å forkaste velprøvde, dogmatiske kjernepunkt, men om å ta på alvor at Gud rommer både det mannlige og det kvinnelige. Den teologiske begrunnelsen for å kunne omtale Gud også med kvinnelige termer finner vi i det vi kaller «imagio dei» («i Guds bilde») i skapelsesfortellingen. Alle mennesker er skapt i Guds bilde, og språket om Gud må derfor avspeile dette.

Hvis kvinner skal anerkjennes som like mye skapt i Guds bilde som menn, må vi også ta i bruk kvinnelige metaforer. For det er jo det det er. Metaforer. Bilder. For Gud er alltid større, større enn vi kan forestille oss, større enn våre begreper. Større enn våre kjønnskategorier.

Guds kjønn

Helt siden 1970-tallet har det vært en pågående debatt om Gud og kjønn både innen fagteologien og i kirken. Gud er like mye – eller like lite – kvinnelig som mannlig, for Gud er hevet over de tradisjonelle kjønnskategoriene. Jeg omtaler Gud som Hun som en motvekt mot hundreårige patriarkalske holdninger innen kirken – både hva gudsbilde og andre forhold angår. Og fordi jeg prøver å sette menneskelige ord på rikdommen og mangfoldet i Guds vesen.

Jeg ber hver dag til Gud som far, og jeg mener ikke at fadervår skal bli til modervår, men jeg vil ikke bare be til Gud som far. For som prest møter jeg situasjoner der det er sterke sjelesørgeriske grunner for ikke å omtale Gud som far.

Les også

Erik Tunstad: «It’s a Man’s world»

Språket om Gud er metaforisk

Bibelen er full av språklige bilder – mannlige, kvinnelige og kjønnsnøytrale – som skal peke på ulike egenskaper ved Gud. Gud er for eksempel kilde, borg, hyrde, en kvinne som leter etter en sølvmynt og en far som venter på sin bortkomne sønn. I oldkirken var metaforbruken frodig, men fra opplysningstiden humaniseres gudsbildet, og Gud blir mer og mer mann.

Er det så nøye da, vil noen kanskje spørre? Jo, dette er viktig fordi vårt språk om Gud er med på å forme våre forestillinger om Gud og om oss selv. Vi trenger språk og liturgi som skaper åpne og store rom og som ikke gjør Gud mindre enn det Hun er. Vi trenger en kombinasjon av tradisjonsbevissthet og teologisk kreativitet der vi ikke usynliggjør kvinner.

Reaksjonene på kjønnsinkluderende språk kan være sterke. Det er som om århundrer med mannlig språk har satt seg i kroppene våre. For noen oppleves det å høre Gud omtalt som mor eller kvinne nesten som en kroppslig forløsning. Andre reagerer med sinne og tror at man forkaster dogmatiske kjernepunkter, eller at man seksualiserer Gud. Det er lov å være uenig med både presten og Bibelen. Det er bra å være kritisk.

Men er vi helt fastlåste i synet på Gud, eller klarer vi å lete etter gjenskinnet av Henne i hverandre – og i alt det skapte? Når Hun ser hvordan vi strever med å forklare Henne, så ler Hun kanskje så tårene triller. Eller Hun er overbærende med oss og innhyller oss i sin uendelige nåde; dette vakre, gåtefulle, velsignede, frigjørende og utfordrende, lille ordet som vår kristne tro er forankret i: nåde. Og som Hun lar hele himmelen gjemme seg i.

Nøkkelopplysninger og fakta:

• Den internasjonale kvinnedagen markeres hvert år den 8. mars. Dagen ble innstiftet i København i 1910 , og i Norge ble kvinnedagen første gang markert i 1915.
• I 1925 fikk kvinner første gang forkynne i kirken. Misjonsforbundet og misjonsmarken var først ute.
• I 1938 åpnet Stortinget for kvinner i geistlig embete, men menighetene kunne reservere seg.
• I 1956 ble reservasjonsretten fjernet, og biskopene fikk mulighet til å ordinere kvinnelige prester.
• I 1961 ble Ingrid Bjerkås ordinert som Norges første kvinnelige prest.
• I 1993 ble Rose Marie Køhn Norges første kvinnelige biskop.
• I fjor fikk Stavanger bispedømme sin første kvinnelige biskop, Anne Lise Ådnøy.
• I dag, i 2020: Det finnes kirkesamfunn – også i Norge – som verken tillater kvinner å bli ordinert eller å være religiøse ledere.
• Likestilling er ikke akseptert i de store verdensreligionene. Det mannlige og patriarkalske gjennomsyrer det religiøse språk, strukturer, teologi og forventninger.

I takknemlighet for kvinner som har gått foran, og for kvinner som tar ordet i dag – og for alle menn som tydelig har sagt fra at kvinner kan, som gir kvinner tillit og som fortsetter å behandle kvinner med respekt – løfter vi blikket og stemmen og løfter fram alle menneskers rett til likeverd.

Gratulerer med den internasjonale kvinnedagen!

• Les også: Øystein Stene vil ha mannens perspektiv inn i den norske likestillingsdiskusjonen. Det er så kontroversielt å seia at han fekk døde fisk og truslar i posten, signert «alle kvinner».