Strømforsyning, årelating og kjerne­kraft – hvordan få nok og billigst strøm

KRONIKK: Strøm­forsyningen bør snarest evalueres med tanke på lavest mulig system­kostnader.

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Evalueringen må være teknologinøytral. Ingen energiformer utelates, heller ikke kjernekraft.

Og Norge må vurdere å bremse elektrifiseringen av samfunnet inntil vi har en langsiktig og bærekraftig løsning for den varslede mangelen på effekt og strøm.

Varslet underskudd

NVE-rapport 20/2022, «Norsk og nordisk effektbalanse fram mot 2030», gir en god introduksjon til problematikken med effekt­balansen; allerede innen 2030 vil vi ha perioder med effekt­under­skudd i de strammeste timene. Det er derfor sannsynlig at vi må importere for å ha nok effekt.

Rapporten belyser viktigheten av å ha «tilfredsstillende effektbalanse på nasjonalt nivå», og det advares mot å gjøre Norge avhengig av import fra land som har en enda strammere effektsituasjon.

Statnett anslår at vi kan få kraftunderskudd fra 2027. Det ligger mange antagelser bak en slik vurdering, og én av dem er oljenæringens plan om å øke forbruket med 9 TWh gjennom elektrifisering av sokkelen innen 2027.

Endrede forutsetninger

Det er en plikt for de som skal styre og lede, å se kritisk på tidligere vedtak når forutsetningene endrer seg. Situasjonen i 2022–2023 er veldig annerledes enn det «alle» trodde i 2014–2015, da utenlandskabler ble vedtatt og Parisavtalen ble vedtatt. Tyskland styrer mot energiunderskudd og har klart å legge ned kjernekraft og øke kullkraft. De har gjort seg avhengig av uregulerbar kraft, og vi begynner å ane konsekvensene. Storbritannia har lignende utfordringer, og begge landene vil ha et stort behov for regulerbar kraft.

Med fremtidig varslet effekt- og kraftmangel må det være takhøyde for å revurdere tempoet i elektrifiseringen av samfunnet. Dette var ikke en del av mandatet til energikommisjonen. Elektrifisering av sokkelen og ethvert initiativ til ammoniakk­fabrikker er klare kandidater til å begrunne en utsettelse.

Frem til nå har søkelyset vært på å øke kraftproduksjonen frem mot 2050, hovedsakelig gjennom fornybare og uregulerbare energikilder, selv om det er problemer relatert til dette for både miljø og forsyningssikkerhet. Ikke er det sannsynliggjort at det er realistisk eller hva konsekvensene kan bli for å importere i de trangest og stilleste tidspunktene i fremtiden.

Les også

Hilde Øvrebekk: «Et ’grønt’ veddemål»

Lavest systemkostnad

La oss raskest mulig få på plass et faglig grunnlag som kan gjøre det mulig å ha en opplyst debatt ved å finne svar på følgende spørsmål:

Hvilken energimiks frem mot 2050 gir fossilfri, bærekraftig og forsyningssikker strømforsyning med lavest mulig systemkostnad?

Arbeidsgiverorganisasjonen Svensk Näringsliv har fått Qvist Consulting til å utføre en slik evaluering som inkluderer alle energiformer: «Scenarioanalys 2050». Et forenklet og avrundet sammendrag av resultatet for Sveriges teknologinøytrale simuleringer, gitt en vekst fra 170 TWh i dag til 310 TWh (+83%) i 2050, viser dette resultatet:

50 prosent kjernekraft, 30 prosent landbasert vindkraft og 20 prosent vannkraft (tilnærmet 80 prosent regulerbar/stabil kraft).

Havvind og solkraft havner begge med et bidrag på 0 prosent. Simuleringene som er kjørt med 100 prosent fornybar energi i miksen, viser ca. 50 prosent økning i systemkostnader og ca. 40 prosent høyere strømpris, sammenlignet med en teknologinøytral miks.

Dersom en tar seg friheten til å justere dette for norske forhold, med høy startandel vannkraft, er det nærliggende å tro at en lignende evaluering av systemkostnader og forsyningssikkerhet kan gi følgende energimiks i 2050, gitt en nær dobling i forbruk:

Ca. 50 prosent vannkraft (alt vi har i dag, pluss oppgraderinger), ca. 20 prosent vindkraft på land og ca. 30 prosent kjernekraft (tilsvarende 80 prosent regulerbar/stabil kraft).

Implisitt i dette ligger det stor sannsynlighet for at havvind og solkraft vil kunne bidra til økte systemkostnader og redusert forsyningssikkerhet, som i Sveriges vurdering.

Oppfordringen er å få på plass en tilsvarende, teknologi­nøytral evaluering, hvor ingen energiformer utelates før de er analysert spesifikt for Norge. Dette vil kunne gi en saklig debatt hvor konsekvenser av de valg vi tar blir forstått.

Les også

Harald Birkevold: «Entusiastisk tåketale»

Noe bør utsettes

Videre må vi tørre å se på å utsette elektrifisering av sokkelen og store forbrukere som ammoniakk- og batterifabrikker og anlegget på Melkøya. Å kjøpe kvoter i Europa er en helt legitim måte å oppnå klimagass-reduksjonene på frem mot 2030.

Inntil videre må hver kW/TWh vi velger å bruke vurderes særdeles nøye for å unngå «årelating» av våre ressurser, slik at vi også klarer å nå 2050-målet.

Bærekraftig og stabil energi er nøkkelen til fortsatt velstand og utvikling.