Å gjøre begjæret virkelig

KRONIKK: Hersketeknikker er måter vi utøver makt på, det vil si måter vi får andre til å gjøre som vi vil på, uten å gjøre eller si det direkte. Å spille seg ut som offer kan også være en måte å få det du vil på, men liksom nedenfra.

Publisert: Publisert:

Monica Vitti som Giuliana i Michelangelo Antonionis film «Il Deserto Rosso» (Den røde ørkenen).

Debattinnlegg

  • Hanne Ørstavik
    Forfatter
iconDenne artikkelen er over to år gammel

Sånn sett er også offerstrategien en hersketeknikk. Poenget er at makten er skjult. Tilsynelatende er det ikke en maktsituasjon. Det handler om former for manipulering av andre, til fordel for seg selv, uten at det er uttalt. Det kan gjøres ved stemmeleie, kroppsspråk, en aktiverer andres usikkerhetsfølelse, underlegenhetsforestillinger og mindreverdighetskomplekser, får motparten til å føle skyld eller skam.

Okei. Dette skjer. Og hva så? Hva gjør vi med det? Vil vi gjøre noe med det? Jeg tenker at dypest sett handler dette om ansvar – og kanskje aller mest vårt eksistensielle ansvar for oss selv, å se oss selv i hvitøyet: Hvem er jeg, hva gjør jeg, egentlig, hva holder jeg på med, her?

Fortellingen er i selve filmen, i fargene, i linjene, ansiktene, bevegelsene. I alt som ikke er, som de ikke gjør. Men som de kunne ha gjort, hele tiden.

Selve livskraften

«Il Deserto Rosso» (Den røde ørkenen) er tittelen på en film av Michelangelo Antonioni fra 1964. I denne filmen, som i andre av Antonionis filmer, blant annet «Natten», er det begjæret, selve livskraften, som undersøkes. I «Rød ørken» vises menn og kvinner som like maktesløse, like utsatte for livløsheten som mangelen på å virkeliggjøre begjæret vårt innebærer. Jeg tror vi må våge å gå hit, i den problematikken som metoo er et av mange uttrykk for. Og jeg tenker at kunst er et bra sted å snakke om dette ut fra, fordi kunsten, som for eksempel denne filmen, gir oss et felles referansepunkt, og kunsten viser hvor sammensatt det hele er.

I «Il Deserto Rosso» er det Giuliana, kona til fabrikkeieren, og en fremmed, en ingeniør som kommer til fabrikken for å drive fram forandringer, som fortellingen fokuseres rundt. Giuliana er nylig kommet ut fra sykehuset, etter hvert blir det tydelig at hun har forsøkt å ta livet av seg. Ektemannen er fjern og for det meste fraværende, på kontoret på fabrikken. Den fremmede er til stede for Giuliana på en annen måte, det er etter hvert til ham hun snakker til om det hun bærer på. Men altså, fortellingen om begjæret, hvor er den? Den er i selve filmen, i fargene, i linjene, ansiktene, bevegelsene. I alt som ikke er, som de ikke gjør. Men som de kunne ha gjort, hele tiden.

Ansiktene til personene i filmen er nesten uttrykksløse. Det er som om de nesten er døde. Levende døde. Er de det? Hvor er det levende?

De er som ormer rundt hverandre […]. Men det skjer ikke noe.

Midtveis i filmen befinner Giuliana og den fremmede seg i en hyttebrakke sammen med ektemannen hennes, et annet par og en annen kvinne, med andre ord tre kvinner og tre menn. Hytta ligger avsides ved en kai i det øde industrilandskapet, det er tett tåke. Inni der har de spist og drukket, og så ender de alle seks opp inne på et lite tett rødmalt rom hvor det virker som hele rommet er en eneste seng som de alle ligger oppå. De er som ormer rundt hverandre, den ene berører den andre, det virker oppløst, at noen er par eller hører sammen, begjæret er flytende, det kan tilsynelatende renne alle veier, fram og tilbake mellom hvem som helst. Men det skjer ikke noe.

Wilhelm Reich (1897–1957), østerriksk lege og psykoanalytiker.

Wilhelm Reich snakket i boka «Orgasmens funksjon» om hvordan driften bygger seg opp i organismen og så, i beste fall, vil det komme til en utløsning, orgasmen, som vil gi organismen utløp og lettelse. Dette er sunt, mente Reich, så ikke energien (begjæret) slurer uforløst rundt.

På et tidspunkt, inni hytta, spiser Giuliana et vaktel-egg, de andre har egget henne til det, de sier det er lyst-frambringende. Etter det første spør de henne hva hun føler. Hun kjenner etter, og så sier hun at hun har lyst til å elske. Hun sier ikke knulle eller pule. Hun sier elske. Ektemannen sier «Hallo, vi kan jo ikke, her», og så spiser hun ett egg til og så enda ett. Fortsatt skjer det ikke noe. Men så er det så kaldt i hytta, det er en vedovn der, en grue, og så begynner de å rive plankebord løs fra veggen, første begynner en og så kommer de andre til, og den fremmede knuser en pinnestol og så legger de alt på ilden.

Det er det mest livfulle øyeblikket i hele filmen. De river noe ned. Begjæret får ikke renne, kan ikke renne, finner ikke fram. Giulianas selvmordsforsøk kan leses som en måte begjæret vender seg innover på, blir til ødeleggende kraft, på samme måte som de i hytta, når begjæret ikke finner annet utløp, begynner å rive ned, isteden.

Det er et øyeblikk i «Rød ørken» hvor Giuliana sier til den fremmede: «Hvis noen hadde sett på meg sånn du gjør, så hadde mye vært annerledes de siste dagene.»

De står på en helikopterplattform, på et lasteskip, det er tåke rundt, det er bare dem. De tar ikke på hverandre, de snakker. Og så ser han på henne sånn. Og det er klart at det er et veldig begjær mellom dem, men det begjæret, hva handler det om? Handler det om sex, om å ligge øverst eller underst, om å suge eller ri?

Mens de er alle seks inni hytta, legger et digert skip til kaia utenfor. Fra hytta ser de mann som går over dekket der oppe, og en av mennene i hytta sier noe sånt som: «Han der må være helt gåen, han har ikke sett en dame på to måneder.»

Hadde det hjulpet de tre mennene i hytta hvis de hadde fått seg et knull? Ville det hjulpet damene? Er det dette det handler om?

Hvis noen hadde sett på meg sånn du gjør.

Den som er blind, i mørket, ser ikke, og kan ikke bli sett.

Å se, bli sett...

Jeg tror det aller mest sårbare i oss er i øynene, er å se, og la seg bli sett.

Og jeg tror at utrolig mye av det vi gjør med hverandre, gjør vi for å slippe å se. For å slippe å bli sett.

Jeg tror at det virkelig dype begjæret, er det i oss som hungrer etter kontakt. Med den andre, og med oss selv. Samtidig er vi livredde for kontakt. Og hvis vi ikke får, eller har, eller våger, kontakt, så begynner begjæret å flyte og renne, da kan det gå alle veier. Og begjæret er sterkt, det er virkelig livskraften. Og hva gjør vi med den, lar vi den bli virkelig i livene våre?

Og hvordan lar vi den eventuelt bli virkelig? Herske- og offerstrategier er måter å bruke makt på, til å få det du vil ha. Men er det egentlig det du vil ha? Og kan du få det, det egentlige, ved å manipulere, om det så er ovenfra eller fra undersiden?

Jeg tror at alt vi ikke ser eller lar bli sett, det blir ikke borte, men det leter seg fram, i mørke. Teknikker og strategier er å vade blind, i det mørket. Men den som er blind, i mørket, ser ikke, og kan ikke bli sett.



Publisert:

Les også

  1. Sandelson: «Giske-saka: Grensene er flytta. La dei stå!»

  2. Tina Bru: «Jeg tror man i pressen, så vel som i politikken, må vurdere egen håndtering og metode i kjølvannet av #metoo-sakene.»

  1. Kåkå kverulantkatedralen
  2. Seksualitet
  3. Sex
  4. Film