Om da vi brente hekser i Stavanger – og parallellene vi ser i dag

KRONIKK: Trolldoms­prosessene var et mørkt kapittel i byen som nå vil bli nasjonalt senter for ytrings­frihet og demokrati.

Trolldomsforordningen fra 12. oktober 1617 finnes i original i lensarkivet i Statsarkivet i Stavanger. På baksiden står håndskrevne opplysninger som viser at forordningen ble fraktet rundt fra prest til prest og lest høyt for menighetene.
  • Anne Tove Austbø
    Byhistorisk Forening Stavanger
  • Hans Eyvind Næss
    Byhistorisk Forening Stavanger
Publisert: Publisert:
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

30. september 1622 – for 400 år siden denne uken – ble Johanne Pedersdatter (1583–1622) brent i Sandviken, omtrent der Stavanger konserthus ligger i dag. Sammen med Vardø og Bergen var Stavanger et hovedsenter for trolldomssaker som endte med døden. I vår by ble 12 personer henrettet som trollfolk i løpet av 60 år.

Kirkens menn gikk i spissen, og ofrene var hovedsakelig kvinner. Dette er også en del av kulturarven som vi bør ta med når vi vil at Stavanger skal gå i fronten for ytringers grenser og vilkår.

Les også

KRONIKK: «Det er på tide at Stavanger tar posisjonen som et nasjonalt sentrum for ytringsfrihet og demokrati»

Hvorfor ble Johanne dømt?

Johanne var gift med Simen Jacobsen og hadde fire barn. Ryktene mot henne hadde gått i mange år. Johanne hadde vært mistenkt for å kunne utøve skadelig magi, altså evne til å gjøre folk og dyr syke, eller ta livet av dem. Enhver person i byen kunne gå til byfogden med sine mistanker og få tatt ut en anklage mot en mistenkt person.

Ett av mange vitner var Mads Gregersen. Han avla ed om at han 11 år tidligere hadde trettet med Simen Jakobsen og Johanne Pedersdatter om arven etter Mads sine svigerforeldre, og «de skjendtes og bandtes derom». Etter den tid hadde konen til Mads «aldrig havt en helbreds dag». Om dette var påført konen av Gud eller mennesker «maatte Gud vide». Men han hadde hatt mistanke om at det var Johanne Pedersdatter som hadde forvoldt sykdommen.

Allerede 10. september var hun blitt dømt til fengsling, blant annet for å forhindre rømning før dom ble avsagt. Fram til 28. september ble hun utsatt for tortur etter ordre fra lensherren. Detaljene er ikke kjent, men det mest sannsynlige er at tilståelse ble pint utav henne på strekkbenk i Kongsgårdkjelleren. Så ble hun dømt og brent.

For oss framstår historiene som lite troverdige, men i datiden var det en del av kirkens forkynnelse og statens lovgivning at trollfolk fantes og måtte fjernes.

Religioners og samfunns
kvinneundertrykkelse ser
vi også i dag.

Dom og straff

Dommen som falt over Johanne er hjemlet i 2. Mosebok 22.18 i Bibelen: «En trollkvinne skal du ikke la leve.» Å brenne mennesker levende var den verste av alle straffer. Men den ble praktisert i mange land, også i Norge.

Datidens trosoppfatninger var en følge av reformasjonen i 1536. Kongen av Guds nåde i København påla sine undersåtter å leve etter Bibelen i bokstavelig forstand. Dermed ble det gjennomført dødsstraffer for en lang rekke handlinger, som drap, barnemord, sodomi (seksuell omgang med dyr), blodskam med flere. Bare i Rogaland ble nærmere 300 personer dømt til døden på 1600-tallet.

Dødsstraffen var en skremselsstraff – befolkningen skulle skremmes fra å begå liknende handlinger som den dømte var dømt for. Så innbyggerne i nærheten av henrettelsesstedet måtte møte frem for å overvære barbariet. Vi kan gå ut fra at mange så Johanne brenne.

De norske makabre straffelover ble langsomt forlatt som en frukt av opplysningstiden. De ble fjernet fra lovverket i 1842.

Kvinneundertrykkelse

Trolldomssakene rammet for det meste kvinner. Kvinnene var antatt å besitte flere evner til å bedrive magi enn mennene. Slik var det i de fleste land i Europa. I noen land var det menn som oftest ble tillagt slike overnaturlige evner.

Det er viktig å være oss bevisst at religioners og samfunns kvinneundertrykkelse ikke alltid har vært oss noe fremmed, men et aktivt innhold i vår egen lokalkultur. Det er norsk kulturhistorie, og innholdet er aktuelt i dag.

I mange land praktiseres dødsstraff mot magikere og trollfolk. Andre liknende brutale straffer blir holdt i hevd med hjemmel i sharialover, islams parallell til Mosebøkenes straffekodeks. Også der er kvinner mest utsatt for statens og religiøse lederes undertrykkelse.

Den offentlige brutaliteten som lenge preget vårt land, helt til fundamentalistisk tro og statsstyring ble erstattet av vitenskapelig og rasjonell tenkning i opplysningstiden, har bidratt til sekularisering, demokrati, tankens frihet og ytringsfrihet. I mange land, som Russland og Kina, er tanken ikke fri. Mange fengsles for meningene sine om de bryter med statens offentlige mening.

Slik er dagens brutale diktaturer varianter av det Stavanger Johanne Pedersdatter vokste opp i, et regime med statsreligion – statlig ideologi – men uten åndsfrihet.

Bjergsted–Sandviken som minnested?

Nå planlegges en utvikling av hele Bjergsted–Sandviken. Her hører minnet hjemme over dem som av ulike grunner ble undertrykket, straffet og henrettet i Stavanger. Riktignok er det et langt sprang fra tiden da det å gå og se avliving av medborgere i Sandviken var pålagt av statsmakten, til dagens musikktilbud med festivaler og fulle saler i Konserthuset. Men aktualiteten er altså ennå omkring oss.

Byhistorisk forening ønsker å løfte fram alle aspekter ved dette temaet, og vier blant annet god plass til saken i det kommende nummer av medlemsbladet Stavangeren, som tar for seg temaet «Forbrytelse og straff».

Vi ønsker også å gjøre dette mørke kapitlet mer kjent i byhistorien. Ofrene for statlig undertrykking og forfølgelse bør få sin plass i museumsutstillinger og på andre vis. Et konkret forslag er å etablere en minnelund i Sandviken, på stedet der hvor henrettelsene skjedde.

Publisert: