Mímir Kristjánsson: Nå er det ’kode rød’ for SUS

KRONIKK: Nå trengs det handle­kraftige politikere som kan redde SUS ut av dagens krise.

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

De dårlige nyhetene står i kø for Stavanger universitetssjukehus (SUS). Nylig la Helse Stavanger ned den ene sengeposten på Varatun DPS i Sandnes. I Norges tredje mest folkerike byregion klarer foretaket rett og slett ikke å finne en eneste kvalifisert psykiater som er villig til å jobbe på en offentlig sengepost innenfor psykisk helse. Skjer det ikke et mirakel, vil den andre sengeposten på Varatun også bli lagt ned i løpet av våren. Resultatet blir lengre køer og dårligere tilbud for psykisk syke på Nord-Jæren.

Kort tid etter nedleggelsen på Varatun DPS ble det kjent at SUS må kutte en test som har gjort det enklere å oppdage prostatakreft hos menn. Ikke bare kan testen bidra til å redde liv, den er også økonomisk lønnsom å bruke på litt lengre sikt fordi den reduserer behovet for flere andre prøver og screeninger. Men i Helse-Norge er det noen ganger dyrt å tenke to skritt fram, og fordi SUS ikke får statlige bidrag for testen, er det 6,5 millioner kroner å spare – her og nå – på å kutte testen ut.

Halvgjort er ikke god gjort

Kuttene i psykisk helse og kreftomsorg er alvorlige nok. Men det er egentlig bare symptomer på et underliggende problem som er mye verre, nemlig at Sør-Rogaland risikerer å stå fast med et halvbygd sykehus i flere tiår framover. Dersom regjeringen og Stortinget ikke kommer på banen, vil vi få delt sykehusdrift mellom Våland og Ullandhaug i Stavanger på ubestemt tid.

Hvordan kom vi hit? I Norge eier staten sykehusene. Da skulle man også tro at staten tok ansvar for å bygge nye sykehus. Men det er i beste fall en halv sannhet. Det er det enkelte helseforetak som har ansvar for at det bygges nye sykehus. Det skjer gjennom å ta opp lån med dyre renter fra den samme staten som eier helseforetaket. Hvis foretaket ikke har egenkapital til å låne mer eller penger til å betjene rentene, ja da er det foretakets problem (og ikke minst problemet til de mange hundre tusen menneskene som er avhengig av foretaket for å få et godt helsetilbud).

Det er her vi er i Stavanger nå. Foretaket har klart å sikre finansiering til første byggetrinn på Ullandhaug. Men fordi prisene har skutt i været, har byggingen blitt mye dyrere enn planlagt. Det er ikke helseforetakets feil. Men nå mangler det penger til å gå i gang med byggetrinn to. Og i motsetning til hva staten gjør når den bygger nytt regjeringskvartal, kan ikke et helseforetak bare hente friske oljemilliarder fra statsbudsjettet. Den eneste måten et sykehus kan skaffe penger til investeringer på, er å øke overskuddene på driften. Det er dette Stavanger Universitets­sjuke­hus nå tvinges til å gjøre.

Derfor har styret gitt beskjed om at det må spares i alle ledd. Det betyr for eksempel å kutte dyre blodprøver, som den som kan påvise prostatakreft mer nøyaktig. Men det betyr også å kutte ned på antall ekstra- og overtidstimer, noe som i praksis kan bety at sykehuset får gjort mindre av hva det skal – nemlig å behandle pasienter.

Styreleder og administrerende direktør i Helse Stavanger er da også helt tydelige på at situasjonen er kritisk, og at innsparingene kan komme til å ramme pasientbehandlingen. Med andre ord innebærer det at både min mor, jeg og mine barn kan få et dårligere helsetilbud i årene som kommer fordi staten ikke klarer å stille med nok penger til å bygge ferdig nytt sykehus i Stavanger. Det er alvorlig.

Les også

SUS-ledelsen tar grep – her er tiltakene for å spare penger

Les også

Solveig G. Sandelson: «Økonomien til Helse Stavanger er rar og spinnvill»

Ond sirkel

Enda mer alvorlig blir det hvis usikkerheten vi ser nå skremmer folk bort fra jobb på SUS. Vi har allerede et problem med at fagfolk forlater det offentlige helsevesenet, mange av dem til fordel for et mer behagelig liv i det private. Bare i fjor sluttet 23 akuttsykepleiere i jobben sin på SUS. Årsaken til sykepleierflukten er et umenneskelig arbeidspress som gjør folk syke. De som har sluttet, forteller om «nakke- og ryggproblemer, søvnproblemer, stress, bekymring og utbrenthet».

På mange måter er det en ond sirkel, der underbemanning skaper et usunt arbeidspress, som igjen fører til at flere slutter, som igjen skaper enda større arbeidspress for de som blir igjen.

Delt sykehusdrift i overskuelig framtid gjør ikke SUS til en attraktiv arbeidsplass. Hvem søker seg til et sykehus der man vet at det må spinkes og spares på alt i mange år framover? Der man ikke engang får vite når arbeidsplassen sin står ferdig? Ikke så mange, er jeg redd.

Den store trusselen for helsetilbudet i Sør-Rogaland ligger her: At pengeproblemene til SUS vil gjøre det vanskeligere å rekruttere fagfolkene vi trenger for å ta vare på befolkningen.

Roglandsbenken

Les også

Rogalandsbenken samlet på nye SUS: – Dette er vår viktigste oppgave. Og det haster

Å bygge ferdig det nye sykehuset må være den viktigste saken for Rogalandsbenken på Stortinget nå. Vi har ingen viktigere jobb som stortingsrepresentanter enn å ta vare på folks liv og helse. SUS må enten tilføres penger over statsbudsjettet, eller gis et rentefritt lån som gjør det mulig å samle sykehuset på Ullandhaug, uten at driften blir skadelidende.

Uansett hva man mener om helseforetaksmodellen må det være mulig å oppdatere kartet når terrenget forandrer seg. Nå trengs det handlekraftige politikere som kan redde SUS ut av dagens krise.

• Les også: «Hvis begge postene ved Sandnes DPS legges ned, har SUS-ledelsen på få år lagt ned 77 sengeplasser ved seks DPS-er.»

Petra Renberg:

«De fem siste årene har jeg mottatt behandling for psykiske utfordringer, men det er først på Varatun jeg nå opplever å ha fått den hjelpen jeg trenger.»