Stor mangel på varig tilrettelagte arbeidsplasser

DEBATT: Mangelen på varig tilrettelagte arbeidsplasser bidrar til at unge uføre ikke får jobb etter endt skolegang.

Publisert: Publisert:

– Kommunene har anledning å kjøpe flere plasser enn hva som er tilkjent gjennom den statlige tilskuddsordningen. Det er derimot stor forskjell i kommunenes vilje til å benytte seg av denne muligheten, noe som er med å skape store forskjeller, skriver Kjell Reidar Jonassen. Foto: Illustrasjonsbilde, Shutterstock

Debattinnlegg

  • Kjell Reidar Jonassen
    Daglig leder, Senter for tilpasset opplæring AS (TPO)
Denne artikkelen er over ett år gammel

Funksjonshemmede ender gjerne ufrivillig opp som «passiviserte hjemmesittere». Mange uføretrygdede har stort utbytte av å arbeide i en skjermet arbeidsplass, hvor arbeidsoppgavene og arbeidsmiljøet er tilpasset den enkelte arbeidstakers situasjon.

Økt livskvalitet

I tillegg til uføretrygden får de med slik plass utbetalt en relativ beskjeden, men ikke ubetydelig timelønn, og de får oppleve tilhørighet til et arbeidsmiljø – med alle fordelene og mulighetene det representerer. Varig tilrettelagte arbeidsplasser bidrar til økt livskvalitet for de som får plass. Slike arbeidsplasser inngår også som en naturlig forlengelse av «karriereløpet» til elever som har fått tilrettelagt undervisning i videregående skole, og som mangler forutsetninger for å fungere i det ordinære arbeidslivet. Problemet er at det ikke er nok plasser til alle som vil ha utbytte av det. Det er ventelister til de fleste tilbudene, og det er store mørketall mht. hvor mange som trenger denne type tilbud.

De fleste varig tilrettelagte arbeidsplassene blir drevet av selvstendige aksjeselskap som eies av kommunene. Hver av disse får tilkjent et visst antall plasser, og de får inntekter gjennom en kombinasjon av statstilskudd, kommunale tilskudd og betaling for produksjon de utfører for kundene sine.

Les også

VTA-plasser: – Behovet er enormt

Les også

«Regjeringen må få øynene opp»

Kan kjøpe flere plasser

Kommunene har anledning å kjøpe flere plasser enn hva som er tilkjent gjennom den statlige tilskuddsordningen. Det er derimot stor forskjell i kommunenes vilje til å benytte seg av denne muligheten, noe som er med å skape store forskjeller med hensyn til hvordan disse menneskene blir møtt og verdsatt. Respekten for menneskeverdet og helsefaget tilsier at kommunene bør tilrettelegge for at alle i denne målgruppen tilbys varig tilrettelagt arbeid, når en vet hva det kan bety for dem.

Alternativet til tilrettelagt arbeid blir ofte en relativt isolert, innholdsløs og ensformig tilværelse i kommunalt bofellesskap, hos foreldre eller annet.

Betydelig nedvurdering

Det finnes ulike former for dagsentre beregnet på svakere fungerende enn målgruppen for varig tilrettelagte arbeidsplasser. Flere som har plass der, ville nok hatt større utbytte av en varig tilrettelagt arbeidsplass. For mange kan tilbudet om plass i dagsenter representere en betydelig nedvurdering av vedkommendes muligheter og funksjonsnivå.

Det er også en hån mot dem det gjelder, når elevene fra videregående skole som tilhører denne målgruppen i praksis blir henvist til en tilværelse som «passiviserte hjemmesittere» etter endt skolegang. Hånen blir ikke mindre om de gis plass i et dagsenter beregnet for mennesker med betydelig lavere funksjonsnivå enn dem selv.

I påvente av at det kan etableres et tilstrekkelig antall varig tilrettelagte arbeidsplasser, bør alle kommunene kjøpe tilleggsplasser for dem som kvalifiserer for slike tiltak. Kommunene som ikke gjør det, er med å opprettholde en fordelingspraksis som innebærer at menneskene i denne målgruppa frarøves grunnleggende rettigheter, samtidig som de får krenket sin integritet og verdighet.

FN-konvensjonen

Det er her naturlig å vise til FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, hvor artikkel 1 innledes med: «Denne konvensjon har som formål å fremme, verne om og sikre mennesker med nedsatt funksjonsevne full og likeverdig rett til å nyte alle menneskerettigheter og grunnleggende friheter, og å fremme respekten for deres iboende verdighet.»

Retten til arbeid er en grunnleggende menneskerettighet.

Publisert: