Hva kan førhistorisk tid lære oss om politiske handlingsrom i dag?

KRONIKK: Arkeologen David Wengrow og antropo­logen David Graeber utfordrer både hvordan vi leser historien og rammene for fram­tidens politikk­utforming.

Debattinnlegg

19. oktober 2021 utga David Weng­row, professor i sammen­lignende arkeologi ved University College London, og den nå avdøde, aner­kjente sosial­antropologen David Graeber (1961–2020) boken «The Dawn of Every­thing – A New History of Humanity». Dette er et verk som av mange allerede regnes som en klassiker. Boken skal diskuteres på Stav­anger Sak­prosa­festival lørdag 21. mai.

Og på ettårs­dagen for utgivelsen – 19. oktober 2022 – gjester David Weng­row Tanke­smien Agenda i Universitetets aula i Oslo.

Endevender verdenshistorien

«The Dawn of Everything» har med god grunn fått mye oppmerksomhet. Weng­row og Graeber endevender verden­shistorien. Det hele startet med at de skulle skrive ulik­hetens historie. Prosjektet endte med å bli et omfattende verk om sivilisasjonenes utvikling.

Gjennom arkeologiske og sosial­antropo­logiske briller angriper de fryktløst teoriene til Francis Fuku­yama og Yuval Harari, og de setter teoriene til filosofene Thomas Hobbes (1588–1679) og Jean-Jacques Rousseau (1712–1778) under lupen.

Boken gir oss en ny forståelse av hvordan verden har vært og hvordan vi er kommet dit vi er i dag. Men aller viktigst minner den oss på at de etablerte sannhetene om hvordan samfunnet organiseres på, kan utfordres.

Kronglete, ujevn og mangfoldig

Hovedargumentet til Weng­row og Graeber er at historien ikke er like lineær som den klassiske historiefortellingen gir uttrykk for. De frasier seg den klassiske regla om at mennesker først organiserte seg i jeger- og sankersamfunn, oppdaget jordbruket, sentraliserte seg i stadig større samfunn, opprettet stater, gjennomførte en industriell revolusjon og – vips! – så har vi kommet til dagens samfunn med byråkratiske systemer og demokratiske verdier.

Historien er mer kompleks. Mennesker har gått til og fra sentraliserte jordbrukssamfunn, til og fra nomadiske jeger- og sankersamfunn, og noen ganger organisert seg i hybridversjoner.

Weng­row og Graeber nevner flere eksempler på urgamle samfunn som har organisert seg ulikt til ulike tider og på ulike steder. Noen har vært egalitære, noen har vært hierarkiske. Noen har vært sentraliserte, andre har vært desentraliserte.

Dette bryter med ideen om at jordbruket har banet veien for sentraliserte og hierarkiske samfunn med byråkratiske tendenser slik vi er kjent med i dag. Forfatterne viser til gamle samfunn i dagens California som var sentraliserte og desentraliserte ut fra årstid og mattilgang.

Under årstider med store mengder tilgjengelig mat var de samlet i store grupperinger. Under de samlede månedene stiftet de bekjentskaper, familiære relasjoner og inngikk ekteskap. Da de magrere årstidene rullet rundt, splittet de igjen opp i mindre grupper over større områder. Med andre ord, finner vi særdeles fleksible samfunnsstrukturer som gjorde det mulig for sivilisasjonen å klare seg gjennom ulike tider og omstendigheter.

Et verktøy for i dag

Boken gjør et solid dypdykk i verdenshistorien. Likevel er det hele tiden med henblikk til nåtiden. Weng­row og Graeber går utrettelig og systematisk til verks med å beskrive ulike samfunnsformer gjennom historien, med mål om å vise oss at handlingsrommet vårt er større enn vi gjerne tror. Samfunnsstrukturene rundt oss behøver ikke å være skrevet i stein, og de behøver ikke å sette begrensninger for veien framover.

Dette er gode nyheter for muligheten vi har til å løse de store samfunnsutfordringene i vår tid. Hvor ulikheten er en av de aller største. Forfatterne retter selv et spesielt søkelys mot strukturene som gjør at få prosent definerer skjebnen til de store massene i dagens samfunn. Gjennom reisen i verdenshistorien utfordrer de ideen om at ulikhet er et uunngåelig aspekt ved hierarkiske samfunn. De tar oss til samfunn med bystrukturer som vitner om egalitære samfunnsformer, med liten grad av ulikhet. De viser oss eldgamle jordbrukssamfunn som nettopp ikke var så hierarkiske og sentraliserte som det vi i dag forbinder med slik samfunnsoppbygning.

De viser oss at ulikhet ikke er en «naturlov» som følger det moderne samfunnet. Det er tvert om noe vi kan velge å gjøre noe med.

Mennesket er endringsvillig

Hvis jeg skal ta med meg en ting etter å ha lest «The Dawn of Everything», så er det at vi kan få til mer enn vi lar oss selv tro. Vi mennesker har ikke bare vært tilpasningsdyktige, men også endringsvillige. Vi er ikke fanger av verken historien eller strukturer. Det mest særegne menneskelige er at vi har organisert oss på svært, svært forskjellige måter. Det gir oss rom for å tenke utenfor boksen når vi må lage en sivilisasjon som er klar til å møte morgendagens utfordringer på morgendagens premisser.