Regjeringens uforståelige forsvar for elektrifisering av sokkelen

KRONIKK: Elektrifisering av installasjonene på sokkelen og tilknyttede land­anlegg synes å bryte radikalt med intensjonene klima­kvotene bygger på.

Denne artikkelen er over ett år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Jeg vil innlede med et sitat fra regjeringens skriv: «Dette er klimakvoter», datert 12. august 2020. I innledningen står det: «En klimakvote er en tillatelse til å slippe ut en viss mengde klimagasser. Over tid reduseres antall kvoter, slik at utslippene av klimagasser totalt blir mindre.»

Under avsnittet «Klimakvoter mellom land» står det blant annet: «Siden klimautfordringen er et globalt problem, spiller det ingen rolle om reduksjonene tas i Kina, Indonesia eller Norge. Det viktige er at det globale utslippet totalt sett går ned (min utheving).

Klimaminister- og miljøminister Espen Barth Eide (Ap) er svært opptatt av tiltak mot grønnvasking:

Ved avslutningen av klimatoppmøtet i Glasgow (COP26) 13. november 2021 sa han til E24 at et globalt kvotesystem kan føre til mindre grønnvasking: «På en måte er jo dette litt som en opprydding fra ’grønnvasking’ til ekte bruk av kvotemarkedet.»

Samme dag skrev Aftenposten, under overskriften «Endelig enighet i Glasgow. Dette er de 12 viktigste punktene»: «Klimaminister Espen Barth Eide (Ap) klarte det han kom til Glasgow for å gjøre. Til slutt godtok 195 landene regler for global kvotehandel.»

Ligner på bevisst grønnvasking

Det synes som om Equinor har sett en mulighet for å utnytte det internasjonale prinsippet om at klimagassutslipp skal bokføres i de landene der utslippet skjer, og benyttet dette som et smutthull for å bedre tallene for CO₂-avtrykket i norsk olje- og gassproduksjon. I så tilfelle misbrukes reglementet som gir en viss orden i de globale utslippstallene, og arbeidet med å minske dem.

Ved elektrifisering flyttes de sparte utslippene fra gassturbinene på de norske installasjonene til EU og kommer som et tillegg i deres regnskap for klimakvoter, samtidig som de trekkes fra i de norske. Det vil si at det globale utslippet blir omtrent det samme. Altså ingen klimaeffekt.

At dette tiltaket presenteres som et reelt klimatiltak som påstås å redusere CO₂-avtrykk i den norske olje- og gassproduksjonen med ca. 3,7 kg CO₂ per fat oljeekvivalent (o.e.), eller i sum 5 megatonn (Mt/millioner tonn) fram mot 2030, er overraskende og gir inntrykk av å være en bevist grønnvasking.

Jo mer eksport, jo bedre?

Realiteten er enda verre. Ved å frarøve Fastlands-Norge 12 TWh strøm, øker de globale utslippene gradvis fram mot 2030 tilsvarende 3,6 megatonn per år. Dette gir en reell økning i globale utslipp på 2,6 kg CO₂ per fat oljeekvivalent.

Grunnen er at den disponible kraft for utveksling med EU svekkes tilsvarende. EU har et CO₂-avtrykk på 300g per kWh på sin blandingskraft. Dette slår likt ut enten det fører til mindre eksport av ren el-kraft, eller tilsvarende økt behov for import av «grå» blandingskraft. At vi har ren kraft for eksport til EU, blir stadig framført som et meget positivt klimatiltak. Jo mer, jo bedre.

Min klare oppfatting er at elektrifiseringen bryter med intensjonene som det internasjonale avtaleverket om klimakvoter bygger på. I tilfelle er det fare for at dette på sikt kan svekke både den nasjonale og internasjonale tilliten til bruken av klimakvoter som et ledd i å få ned det globale utslippet.

«Det ideologiske» opphavet til elektrifiseringen er beskrevet i Hilde Øvrebekks kommentarartikkel i Aftenbladet 2. mars 2021, under overskriften «Hvorfor er det ikke et folkeopprør mot elektrifisering av sokkelen?».

Avslørende tall

Tall som viser hvilken ressurs som elektrifiseringen på 12 TWh beslaglegger:

• I 2020 brukte våre 300.000 elbiler 0,566 TWh. Planlagt elektrifisering fram mot 2030 skal forbruke 12 TWh per år, nok til 6,36 millioner elbiler eller 620.000 husstander.
• Den samme kraften utgjør 8 prosent av dagens elproduksjon, eller 70 prosent av kraften til den norske aluminiumsindustrien.
• Samtidig med flyttingen av utslippene, øker de globale utslippene gradvis fram mot 2030 tilsvarende 3,6 megatonn per år. Dette på grunn av at den disponible elkraft til utveksling med EU gradvis reduseres fram mot 2030.
• Investeringene for dette er 50 milliarder. I tillegg påløper generelle driftsutgifter og årlige kjøp av 12 TWh.
• Innen 2040 er Equinors planer å overføre minimum 21 TWh vann- og vindkraft til sokkelen, og tallene som er gjengitt kan cirka dobles.
• I tillegg vil man, ved å frarøve Fastlands-Norge en betydelig del av elkraften, få økt kraftpris og linjeleie. Følgelig forsinkes og fordyres det grønne skiftet, og levestandarden og industriens kår svekkes.

Driveren for elektrifiseringen er den absolutt edleste formen for energi som noe land kan ønske seg.

Les også

Takk og pris for strømkrisen!

Uhildet utredning

Det er uforståelig at regjeringen konsekvent forsvarer elektrifiseringen når så mange vurderer den som negativ for klimaet, det grønne skiftet, husholdningenes økonomi og næringslivets kår.

Regjeringen bør, i stedet for kategorisk å avvise alle betenkeligheter og innvendinger mot elektrifisering, oppnevne en uhildet kommisjon – uten deltagelse fra olje- og leverandørindustrien – for å vurdere klimaeffekten, virkningen på det grønne skiftet og kostnadene dette medfører for land og folk.

I tillegg må det bringes på det rene om tiltakene bryter med det internasjonale avtaleverket for klimakvoter og dets intensjon om å unngå «grønnvasking».