Følelsene skal selvfølgelig styre verden

FØLELSER: Skal verden styres av negative opplevelser og følelser? spør Natasja Askelund i et innlegg i Aftenbladet. Nei, selvsagt skal den ikke det. Hadde hun derimot spurt – Skal verden styres av følelser? Så hadde jeg sagt at ja, selvsagt skal den det.

Denne artikkelen er over to år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Verden styres jo allerede av følelser. Både de gode- og de dårlige. Våre livserfaringer og følelser er selve grunnlaget for alt vi gjør. Feministisk, rasistisk, og skeiv kamp – alle disse bevegelsene er smidd i ilden av meget berettiget sinne og frustrasjon, som så har kulminert i ønsket om å gjøre
en forandring til det bedre. Den følelsen kalles håp.

Innvandringspolitikk er delvis drevet av frykt på en side, og av omsorg på den andre. Klimapolitikk er drevet frem av mennesker med en omsorg for sine etterkommere, medmennesker og andre vesen som veps og fugler, fisk,
elementer – ja og kjærligheten til kloden, uansett hvor sentimentalt det enn høres ut.

Føleri, følera

Eldreomsorg, som Askelund selv jobber innen, har til og med ordet «omsorg» i tittelen. Jeg skrev et innlegg her om dagen på min private Facebook-side, som jeg var i tvil om jeg skulle dele, ettersom det var av meget personlig karakter, men vurderte det dit hen at det fikk stå til, for kanskje noen leste og
fikk noe ut av det. Tydeligvis har Askelund lest innlegget, og blitt tilstrekkelig provosert til å sende innlegg til Aftenbladet hvor hun tar for seg deler av mine uttalelser om personlige opplevelser som hun mener er for følelsesladde til å
dele med omverdenen.

Jeg er ikke nevnt ved navn, men jeg kjente jo igjen deler av min egen historie, og det gjorde også flere som har lest innlegget. Skulle noen ønske å lese det, ligger det åpent på min Facebook-profil under navnet Siri Borgé.

Innlegget handler om å være et barn med atferdsvansker og ordenskarakterer. Når jeg entret politikken ble jeg advart av flere som står meg nær om at det muligens kom til å bli kjipe konfrontasjoner, noe jeg tenkte på, og ble enig med meg selv om at ja – det tåler jeg. Men innlegget Askelund refererer til var ikke skrevet for å score politiske poeng, det ble ikke publisert som et debattinnlegg eller tordnet fra en talerstol på Stortinget – det ble skrevet fra hjertet i egen kanal.

Ikke stigmatiser følelsene

Derfor ble jeg overrasket da jeg leste at Askelund har brukt meg og blant annet Harald Birkevolds kommentar om hjemmekontor og angst, som eksempel på et ordskifte som etter hennes smak er for følelsesstyrt. Han blir heller blir nevnt med navn, men det var ikke vanskelig å tippe hvem hun siktet til.
Jeg kjenner ikke Birkevold annet enn gjennom det han skriver i avisen og på Facebook, men han er en mann som i kraft av sitt journalistiske virke har vært raus nok til å dele personlige erfaringer om angst og å være introvert.

I en tid hvor menns psykiske helse endelig blir tatt på alvor, føler jeg for å adressere det jeg leser som en bagatellisering av en enkeltpersons deling av private opplevelser. For selv om Askelund ikke er folkevalgt eller
journalist, så betyr ikke det at hennes innlegg i lokalavisen ikke kan bidra til stigmatisering av folks følelser.

Vi lever i et samfunn hvor det dør fem ganger så mange av selvmord som trafikkulykker i året, og likevel opplever vi en bagatellisering av psykisk helse gjennom svekkelse av helsetilbud. Vi har et velferdssystem som i økende
grad klemmes inn i en nyliberalistisk form som kun ser tall og ikke mennesker. Folk dør og skader seg selv mens de står på ventelister.

De sårbare betaler prisen

Brukere av omsorgstilbud presses til det ytterste for å klare seg selv på tross av at de helt klart har behov for hjelp. Alt profesjonaliseres, effektiviseres og kapitaliseres på, og de mest sårbare av oss betaler prisen. Hvordan skal man ikke både ha og kunne dele følelser rundt det? Og hva i alle dager er galt med
at jeg forteller mine venner og bekjente at min erfaring med orden- og oppførselskarakterer har påvirket meg negativt?

Det skal gjøre vondt å irettesettes som skolebarn, mener hun. Jeg er uenig. Det skal være lærdom i irettesettelser, og det kan gjøres på en mer pedagogisk måte enn at trusselen om dårlig vurdering av personlig karakter skal henge over deg i et dokument i så ung alder. Til og med det norske rettsvesen setter rehabilitering over straff. Matte kan måles i tall, språk i grammatikk og samfunnsfag i hvordan man gjør rede for det man har lært i pensum.

Karakterer i orden og oppførsel dømmer personen. Jeg kan mer enn gjerne ta en debatt på det, og i debatt klarer jeg fint å holde personlige følelser utenfor. Også om man diskuterer båndtvang, sensur av kunst eller psykisk helse.