Martin Luther budskap i 1517 var ikke først og fremst nådens budskap, men skarpe krav om oppbrudd og handling

KRONIKK: I år er det 500 år siden Martin Luther slo opp sine teser på slottskirkens dør i Wittenberg. Den norske kirke vil selvsagt ha et ord med i laget, og da har man valgt ordet «nåde».

Publisert: Publisert:

Utsnitt av den tyske kunstnerens Ottmar Hoerls utstilling «Martin Luther – her står jeg» på torget i Wittenberg, bestående av 800 plastfigurer av reformatoren Luther med sin Bibel på tysk. Foto: Fabrizio Bensch, Reuters/NTB Scanpix

Debattinnlegg

Joar Haga
Kirkehistoriker

Biskopene har i anledning 500-årsmarkeringen for reformasjonen (og Martin Luther) publisert en uttalelse. I denne kunngjøring pekes det på at mange strever med å lykkes, men at evangeliet er et nådens budskap. Det viktigste er ikke å få noe til, men å få, som det heter i en litt artig vending. Man skal bekreftes, tilgis og leve i barmhjertighet. Gjennom lektyren kan man fornemme at Gud formelig flyter over av moderlig omsorg. Leseren blir sågar forunt en aldri så liten beklagelse for at Kirken «som institusjon» ikke har «representert trygghet, respekt og kjærlighet for alle». Et evangelisk lavterskeltilbud, med andre ord.

Luther avviser med ettertrykk alle muligheter for å skaffe seg tilgivelse uten å ha tatt innover seg alvoret som boten krever.

De 29 første og starten på den 30. av Martin Luthers 95 teser (læresetninger), utgitt på latin i 1522, fem år etter at Luther festet dem til døren til slottskirken i Wittenberg.

«Drepe sitt legeme»

For biskopene må det være forsmedelig at Luthers 95 teser (læresetninger) nettopp var et oppgjør med en slik forståelse av nåden. Dette har vært til frustrasjon for mang en Luther-forsker. I sin avgjørende inntreden på historiens scene fokuserer nemlig ikke Luther på nåden, men på bot og omvendelse.

Den første tesen er retningsgivende i så måte. Her plukker Luther – selvbevisst – opp selve nøkkelordet til Jesu gjerning slik den fremstår i evangeliene, nemlig «vend om!». Eller som det het i den latinske bibelutgaven Vulgata: «Gjør bot!»

Som en middelaldersk botspredikant slynger han så sin første og viktigste tese ut, nemlig at hele den kristnes liv skulle være bot. Man må ta til fornuften, komme til seg selv. Dette betyr for Luther det stikk motsatte av det man kanskje skulle forvente. Den botferdige må nemlig «drepe sitt legeme», ja endog «hate seg selv». Poenget er ikke bare at man stilles til regnskap for sitt liv, men at Jesus krever alt, fullt og helt. Man må ta sitt kors opp, følge Jesus. Det gjelder ikke bare samfunnstoppene. Kristi bot er en bot for alle mennesker, i alle livssituasjoner, for fattig og rik. Luther skiller ikke mellom Jørgen Hattemaker og kong Salomo, han trekker alle inn i evangeliets radikalitet.

Hvordan skal så denne boten forstås? Skriftemålets sakrament dugde åpenbart ikke alene for Luther. Prestens tilsigelse av syndenes forlatelse var ikke nok for sann omvendelse. Heller ikke den indre bot, altså samvittighetens kvaler. Nei, Luther ville ha håndfast undertrykkelse av kjødets lyst.

Det er i det hele et praktisk drag over Luthers botsforståelse. Han nevner faste, bønn og almisser som konkrete uttrykk for dette, alt sammen tradisjonelle klosterøvelser. Alt sammen skal tjene til å fremme Åndens liv i mennesket. Han avviser med ettertrykk alle muligheter for å skaffe seg tilgivelse uten å ha tatt innover seg alvoret som boten krever. Det er altså ikke nådens budskap som klinger i Wittenberg i 1517, men skarpe krav om oppbrudd og handling. Tesene ble slått inn med lovens hammer.

Hovedproblemet for denne diskusjonslystne tyske munken var ikke først og fremst at frelsen kostet penger. Problemet var snarere at den kostet for lite.

En bondejente kjøper avlat («indulgentia»). Utsnitt fra maleri av François-Marius Granet i 1825.

Kostet for lite

Hva var det som fikk Luther til å reagere på denne måten? Det var selvsagt handelen med avlat. Men hovedproblemet for denne diskusjonslystne tyske munken var ikke først og fremst at frelsen kostet penger. Problemet var snarere at den kostet for lite. Avlatshandelen tok nemlig ikke boten på alvor. Man solgte såkalt jubileumsavlat, et frelsesbrev som garanterte frihet fra flammene i skjærsilden, både for seg selv, familie og venner. Dette var et tilbud man så å si ikke kunne avslå, all den tid oppholdet i skjærsilden fortonte seg lite forlokkende, både på grunn av grillens temperatur og oppholdets lengde.

For å forstå kirkens rolle i avlatshandelen, kan man se for seg en slags bank. Ved at hellige menn og kvinner gjør flere gjerninger enn nødvendig for å gjøre fyldest for sine synder, så samler kirken en skatt av overskytende gode gjerninger. Disse gjerningene kan kirken så dele ut som avlat, for å mildne oppholdet i skjærsilden. På latin heter da også avlat indulgentia, mildhet.

Les også

Kjetil Aano: Luther kom aldri til Ryfylke

Så kan man jo drøfte om boten er gått ut på dato.

Den ubehagelige sannhet

Uttalelsen fra de norske biskopene er nok et forsøk på å bringe et budskap av mildhet og barmhjertighet i det man oppfatter som en til tider hjerteløs virkelighet. «Nåden alene» var da også et av reformasjonens slagord. Men en nåde uten sannhet blir gjerne billig nåde. Da fremstår man gjerne som avlatsstrategene, i nådige gevanter. Luther avviste denne formen for nåde, og henviste i en av de siste tesene til de falske profeter som forkynte «fred, fred», og det er ingen fred. Luther vil heller ha de profeter som sier «kors, kors»; og det er ikke noe kors. Uten kors og bot, ingen nåde, sa Luther i 1517. Så kan man jo drøfte om boten er gått ut på dato.

Er den det? Vel, det kommer an på hvordan man vurderer sannhet og sannhetens relasjon til nådens tilegnelse. Biskopene vil kanskje si at mennesket først og fremst må bekreftes, og at dets status som synder ikke bør tematiseres mer enn nødvendig. Men å oppfordre til bot er å oppfordre til sannferdig omgang med seg selv. Sannheten har nå engang den besnærende evnen at den setter fri, ubehaget til tross. En slik frihet er et godt grunnlag å forkynne nådens budskap på.

Les også

Paven i Sverige for å markere forsoning med lutheranere

Les også

- Luther var en skarp humorist

Les også

Martin Luther – ein kompleks fyr

Publisert: