Ødelagt som menneske av isolasjon i fengsel

KRONIKK: Skal vi fortsette å la norske myndigheter bryte menneskerettighetene?

Denne artikkelen er over ett år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Samfunnet isolerte «Thomas» i fengsel i mer enn 330 dager. Han ble aldri den samme.

Noen år senere husker «Thomas» hvordan han først satt og lengtet etter lyden av de fengselsansattes nøkler i celledøren. Men etter hvert var det noe som endret seg i ham. Han brydde seg ikke lenger. Han ville helst ikke at noen skulle komme i det hele tatt.

Tårene triller når han forteller historien sin. Hele kroppen hans spenner seg. Det er ikke vanskelig å se at dette er tøft for han.

Til sammen satt «Thomas» 614 dager i varetekt. I nesten et helt år av denne perioden var han ilagt strenge restriksjoner i form av isolasjon. Hver fjerde uke ga en dommer politiet medhold i fortsatt bruk av isolasjon.

Slik endte «Thomas» med å leve i nesten et helt år nærmest uten menneskelig kontakt. Eller frisk luft. I én time i døgnet fikk han gå ut i «stråleluft» – et utendørs, inngjerdet bur på noen få kvadratmeter. Der ble følelsen av at han hadde mistet sitt menneskeverd bare forsterket.

«Thomas» ble sykere og sykere av isolasjonen. Til slutt ble han tvangsinnlagt på psykiatrisk avdeling. Han var da blitt psykotisk og kronisk suicidal.

Utbredt praksis

Historien om Thomas er dessverre ikke unik. Derfor er den også så viktig. Den er viktig fordi bruken av isolasjon i norske fengsler knapt har endret seg på 25 år, ifølge Advokatbladet. Det er alvorlig at en slik praksis – til tross for internasjonal kritikk – har fått etablere seg.

Utover konsekvensene av selve frihetsberøvelsen har innsatte – uavhengig av om de er under etterforskning, venter på en rettssak eller i ferd med sone en straff – samme menneskerettigheter som andre. Dette blant annet fordi de innsatte skal forberedes på et liv ute i samfunnet igjen når de har gjort opp for seg.

Adgangen til fellesskap kan bare begrenses i samsvar med prinsipper om lovmessighet, nødvendighet og forholdsmessighet. Legalitetsprinsippet, fastsatt i Grunnlovens paragraf 113, innebærer at myndighetenes inngrep overfor borgere må ha grunnlag i lov. Bruk av isolasjon er svært inngripende overfor den enkelte.

Helt ødelagt

«Thomas’» historie er én av mange som viser hva slags konsekvenser den utstrakte bruken av isolasjon kan føre til. Han hadde sittet isolert på cellen i åtte måneder da en bekymret fengselslege skrev et brev. Legen så at isolasjonen i tillegg til å forsterke de somatiske smertene «Thomas» allerede hadde, påførte ham depressive reaksjoner og angst.

Situasjonen hadde blitt så belastende både på et «subjektivt og objektivt medisinsk grunnlag» at fengselslegen mente det var «utilrådelig» at dette fortsatte.

Fengselslegen anbefalte derfor at «Thomas», av medisinske hensyn, ikke lenger ble pålagt varetektsfengsling med brev- og besøksforbud. I stedet mente legen at han ville kunne tåle varetektsfengsling på vanlige betingelser dersom han fortsatt fikk oppfølging av fengselshelsetjenesten.

Likevel ble «Thomas» sittende i isolasjon i ytterligere tre måneder etter at legen skrev sitt bekymringsbrev. Konsekvensene av ett år i isolasjon ble at «Thomas» til slutt ble erklært soningsudyktig, og etter hvert benådet ved kongelig resolusjon. Traumene var blitt for store, og den psykiske helsen klarte ikke mer. Det fantes ingen utsikt til bedring.

Alvorlige rapporter

I 2019 overleverte Sivilombudsmannen (SO) en særskilt melding til Stortinget om isolasjon og mangel på menneskelig kontakt i norske fengsler. Denne meldingen er bygget på funn fra forebyggingsenhetens besøk i nitten norske fengsler gjennom fire år.

Funnene var av så alvorlig karakter at SO valgte å samle dem i en særskilt melding til Stortinget. Dette er ombudsmannens sterkeste virkemiddel. Men for SO var det viktig å gjøre Stortinget oppmerksom på risikoen for at enkeltindivider utsettes for umenneskelig eller nedverdigende behandling gjennom isolasjonspraksisen i norske fengsler.

For mange er bare det å miste sin frihet et sjokk. Når noen i tillegg isoleres, kan alvorlige helseskader oppstå etter bare noen dager. Flere innsatte har allerede vonde livserfaringer. Det er ikke uvanlig at deres psykiske helse blir forverret av å sitte i isolasjon.

De som havner på kant med loven, er ofte de samme som av forskjellige årsaker strever med å få innpass i det vanlige samfunnet. Dette kan innebære at allerede traumatiserte mennesker blir re-traumatisert og selvmordsnære av påkjenningen isolasjon medfører.

Et av fundamentene i norsk strafferett er at den som har gjort noe galt, får sjansen til å gjøre opp for seg. Den domfelte skal i teorien rehabiliteres, og få mulighet å komme tilbake til samfunnet.

Røde Kors har laget rapporten «Innelåst: Om konsekvenser av isolasjon». Der har organisasjonen for første gang samlet erfaringer fra frivillige visitors som uke etter uke besøker innsatte i alle de 37 fengslene som finnes i Norge.

Rapporten viser at innsatte altfor ofte blir utsatt for ulovlig og helseskadelig isolasjon. Den gir oss et dramatisk innblikk fra den norske fengselsvirkeligheten. En i Røde Kors’ besøkstjeneste sier blant annet:

«Etter fem år som visitor har jeg ikke sett et eneste tegn på at isolasjon fremmer menneskers evne til å fungere etter soning. Tvert imot, alt jeg har hørt og sett tyder på det motsatte, at isolasjon gjør vondt verre.»

Les også

Advokat: «Politiarresten er en trussel mot rettssikkerheten»

På tide å ta ansvar

Det er på tide med en grundig diskusjon av temaet. Ingen skal si at det ikke finnes kunnskap om hva isolasjon gjør med mennesker. Norge bør gå foran som et foregangsland.

«Thomas» er i dag ufør. Han har på mange måter klart å komme seg tilbake til livet. Men han blir aldri den samme.

De straffbare handlingene «Thomas» utførte kan ikke forsvares, men ble han et bedre menneske av å sitte så lenge i isolat? Kunne han i dag vært en tidligere straffedømt som nå var rehabilitert og tilbake i arbeid?

Vi tror svaret på det er ja. «Thomas» har mange ressurser. Det er på tide at myndighetene tar ansvar. Norge – av alle land – må følge internasjonale forpliktelser om menneskerettigheter.