Brexit et strategisk feilsteg, Cameron skulle bare roe ned

KRONIKK: Britenes vei ut av EU startet med at de konservatives statsminister David Cameron – for å løse et internt, partipolitisk problem – i 2013 lovet en folkeavstemning om EU-medlemskapet.

London, 23. januar 2013: Statsminister David Cameron holder talen der han lover en britisk folkeavstemning om EU. I sin nye memoarbok (19. september) skriver han: «Jeg beklager dypt resultatet og erkjenner at tilnærmingen min mislyktes.» Foto: Suzanne Plunkett, Reuters/NTB scanpix

Debattinnlegg

  • Kristian Steinnes
    Kristian Steinnes
    Professor i moderne europeisk historie, NTNU
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over ett år gammel

Imidlertid har utviklingen så langt kun skjerpet konfliktene i Det konservative partiet, forsterket et historisk dilemma i Storbritannia og vært negativt for Europa.

Gamle spenninger

Britene har hatt et ambivalent forhold til europeisk integrasjon siden 1950-årene. Men det var Maastricht-traktaten og opprettelsen av EU tidlig på 1990-tallet som for alvor drev en kile inn i Det konservative partiet. Det skyldes både motstand mot EU i egne rekker og opprettelsen av Det britiske uavhengighetspartiet (Ukip). Frykten for lekkasje til Ukip, og motstanden fra en stadig mer høyrøstet gruppe konservative parlamentsmedlemmer, ble etter hvert ødeleggende.

Da David Cameron ble statsminister i 2010, kjente han sprengkraften i EU-saken blant annet fra tiden som spesialrådgiver for finansminister Norman Lamont tidlig på 1990-tallet. Lamont hadde vært en sentral skikkelse i den voksende EU-motstanden i partiet. Noe av det første Cameron gjorde var derfor å be sine partifeller om å slutte å hamre løs på EU. Han fikk ikke gehør, og dermed lovet han at dersom han vant neste parlamentsvalg, ville EU-medlemskapet bli lagt ut til folkeavstemning.

Cameron vant valget i 2015. Med styrket selvtillit etter folkeavstemninger om det britiske valgsystemet i 2011 og skotsk selvstendighet i 2014, trodde han nok på seier. Men det endte som kjent med nederlag.

Nye utfordringer

Strategien som skulle bekrefte medlemskapet og nøytralisere de innbitte EU-motstanderne, førte i stedet det til nye og større problemer. EU-spørsmålet var ikke lenger bare et internt partiproblem, men fikk karakter av et nasjonalt traume med konsekvenser for EU og Europa.

Etter nesten to års forhandlinger la Camerons etterfølger, Theresa May, fram skilsmisseavtalen mellom UK og EU i november 2018. Men verken de innbitte EU-motstanderne i hennes eget parti, som siden 1993 hadde vært organisert i European Research Group (ERG), eller Det demokratiske unionistpartiet (DUP) i Nord-Irland, som hun siden parlamentsvalget i 2017 hadde blitt avhengig av, støttet avtalen.

Førstnevnte sa nei fordi den hadde en klausul som sa at Storbritannia ville bli værende i EUs tollunion inntil man fant en løsning som ikke gjenreiste grensen mellom Irland og Nord-Irland («backstop»). Men når selv ikke ekspertene hadde vært i stand til å løse grensespørsmålet, trodde ikke de innbitte EU-motstanderne på noen løsning. De fryktet at Storbritannia ville forbli tett bundet til EU. For Brexit-partiet DUP var det viktigere at Nord-Irland forble en del av Storbritannia enn at de gikk ut av EU.

Les også

Trump og brexit får skylden for økonomisk nedgang

Les også

Rogalands næringsliv blåser i handelskrig og uro

Dypere splittelse

Etter at avtalen hadde blitt nedstemt tre ganger, og utmeldingsdatoen utsatt to ganger, var det slutt for May. Boris Johnson overtok i sommer med et løfte om at Storbritannia ville forlate EU 31. oktober, «do or die». Imidlertid har hans harde linje drevet kilen enda dypere inn i partiet. Tilsynelatende har han få reservasjoner mot å gå ut uten avtale. Hans beslutning om å suspendere parlamentet i fem uker blir oppfattet som en bekreftelse på det.

Dette provoserte både tungvektere i partiet og opposisjonen. De erfarne partifellene næret dyp bekymring for at et «no deal»-scenario ville skape store økonomiske og forsyningsmessige problemer. Det ville også umiddelbart føre til en «hard» grense mot Irland og true fredsprosessen. De oppfattet en slik utgang som uforsvarlig og ødeleggende for nasjonale interesser.

Boris Johnson svarte med å ekskludere dem som stemte for en lov som påla ham å reise til Brussel å be om enda en utsettelse dersom han ikke la fram en ny og bedre avtale innen 19. oktober. Han har sagt at han ikke under noen omstendighet vil be om en ny utsettelse. Snarere har han antydet at han ikke vil følge parlamentets vedtak. Dersom det skulle skje, skrev Financial Times’ lederskribent den 28. august, ville det bekrefte at vi har «en despot i Downing Street».

Et parti på kanten av stupet

Nylig har både Johnsons bror Jo og arbeidsminister Amber Rudd, trukket seg fra regjeringen. I sitt avskjedsbrev beskrev Rudd Johnsons politikk som «politisk vandalisme» og et angrep på anstendighet og demokrati.

Det som startet som en strategi for å legge EU-saken i Det konservative partiet død, har så langt ført til at partiet har mistet flertallet i Underhuset, mange av sine fremste politikere og er mer splittet enn noensinne. Regjeringen er fylt opp med EU-motstandere, og den dypt konservative og tidligere lederen av ERG, Jacob Rees-Mogg, leder Underhuset.

Bildet av en lett henslengt Rees-Mogg på fremste benk i Parlamentet under «no deal»-debatten ga snarere assosiasjoner til eksklusive klubber ved britiske eliteuniversiteter, og den arroganse slike institusjoner kan frambringe, enn til seriøs og ansvarlig håndtering av den vanskeligste saken i moderne britisk historie. Utviklingen har drevet Det konservative partiet nærmere kanten av stupet. Det var neppe Camerons plan i 2013.

I sin memoarbok «For the Record» («For ordens skyld») skriver David Cameron svært selvkritisk om sin egen behandling av EU-motstanden i sitt eget parti. Den endte i 2016 med hans fall som statsminister etter brexit-avstemningen. Bokomtalen i The Times (t.h.) bruker bildet fra da han annonserte sin avgang utenfor 10 Downing Street.

Kronikkforfatteren Kristian Steinnes, som er fra Finnøy, er professor i moderne europeisk historie ved Institutt for historiske studier ved NTNU. Hans doktorgrad handlet om transnasjonale politiske prosesser i Europa og Storbritannia. Red.mrk.



Les også

Johnson «forsiktig optimist» med tanke på brexitavtale

Les også

Boris Johnson spår at Storbritannia vil løsrive seg som «Hulken»


Les også

  1. – Boris Johnson tar Toryene inn i den nye tid

  2. «Hvis Brexit blir gjennomført, vil det også være starten på at Vesten – som politisk og strategisk enhet – begynner å smuldre.»

  3. Fareed Zakaria: «Brexit avdekker problemene med EU»

Publisert:
  1. David Cameron
  2. EU
  3. Brexit
  4. Boris Johnson
  5. Historie

Mest lest akkurat nå

  1. Stavanger: Ansatt i hjemme­tjenesten smittet av korona

  2. Mindreårig gutt siktet for overgrep på Lye

  3. Bilselgeren: – Føler meg dolket i ryggen

  4. Ekspresidenter oppfordrer til samhold

  5. Hun levde et liv i avhengighet: – Jeg vil ikke skamme meg lenger

  6. Storm i vente: – Risikabelt å holde seg nær havet