Verdiløst om verdier?

DEBATT: Da KrF i sommer ble anklaget for å svikte kristne verdier fordi vi ønsker å ta mer ansvar for mennesker på flukt, var det påkrevet for oss å svare. Slik startet debatten med innvandringsminister Sylvi Listhaug.

Publisert: Publisert:

De kristne verdiene, menneskeverd, nestekjærlighet og forvalteransvar er det ideologiske fundamentet for KrF. Vi sier ikke at vi er de «rette forvalterne» av kristen kulturarv og tar heller ikke patent på å være «kristenpartiet». Foto: Audun Braastad, Scanpix

Debattinnlegg

  • Hilde Frafjord Johnson
    Generalsekretær, KrF
  1. Leserne mener

Det er alltid interessant å lytte til Dag Kullerud. Han er en spennende forfatter og har ofte tankevekkende perspektiver i skjæringspunktet mellom tro og samfunn. Jeg så fram til interessant lesning over kaffekoppen. Men i «Helgeintervjuet» i Aftenbladet lørdag 26. august skuffer han med sin analyse av debatten om kristne verdier. Jeg hadde ventet mer av forfatteren som har gjort slike dypdykk i historien om Hans Nielsen Hauge.

Les også

Dag Kullerud: – Man kan ikke ta patent på å være «kristenpartiet»

Ettertrykkelig avklart

Intet parti har monopol på kristne verdier, verken forståelsen eller anvendelsen av dem. Det har KrF hele tiden understreket. Det har vært presisert utallige ganger i denne valgkampen. Vi sier ikke at vi er de «rette forvalterne» av kristen kulturarv og tar heller ikke patent på å være «kristenpartiet». Meg bekjent er det ingen KrF-politiker som har forsøkt seg på en annektering av kristne, heller. Troende mennesker stemmer på alle partier.

Allerede for 35 år siden gikk KrF opp en ideologisk grenseoppgang der skillet mellom kristendom og politikk ble klart etablert. Det er de kristne verdiene, menneskeverd, nestekjærlighet og forvalteransvar som er det ideologiske fundamentet for KrF. Dette er ikke nostalgi, men grunnplankene for hele bredden av politikken. Det har også vært utgangspunktet for Knut Arild Hareides bidrag i verdidebatten i valgkampen.

En reell debatt

Da partiet i sommer ble anklaget for å svikte kristne verdier fordi vi ønsker å ta mer ansvar for mennesker på flukt, var det påkrevet for oss å svare. Slik startet debatten med innvandringsminister Sylvi Listhaug, og den fortsatte både om bistand og andre spørsmål. Dette er ikke en kamp om å være god, å definere andre som onde, eller en «kamp om kristenvelgerne», men en reell debatt om hva det betyr å ta ansvaret for vår neste på alvor.

I verdidebatten har få politikere konkretisert hvilke verdier de faktisk snakker om og hva de innebærer. Gjennom fem verdiutfordringer inviterte KrF via avisen Vårt Land alle partiene til en klargjøring i ti konkrete verdisaker. Det var liten respons. Velgerne fortjener å få vite hva de ulike partiene mener i viktige verdispørsmål.

Jeg er enig med Kullerud i en ting: Mye tyder på at frykten for det nye og ukjente kan være en del av forklaringen på at man er så opptatt av verdier nå. Mange føler seg utrygge overfor et Norge i forandring. En uro for at viktige verdier som vi har bygget samfunnet på, er i ferd med å forvitre. Det skal vi ta på alvor. Denne debatten er ikke «verdiløs», slik Kullerud ser ut til å mene. Den er viktig for oss som nasjon og fellesskap! Verdiene utgjør på mange måter limet i samfunnet vårt.

Grunnverdier og låneverdier

I en meget god kronikk om verdidebatten i Dag og Tid, «Verdiar som raudt kort», viser Jan Inge Sørbø til forfatteren Ronald Fangen. Det var han som tok i bruk verdibegrepet med tyngde i norsk politikk. I essayet «Om troskap» fra høsten 1940 lanserte han skillet mellom grunnverdier og låneverdier. Grunnverdiene er fundamentale, det som holder samfunnet sammen. Han mente det kristne menneskesynet og kristendommen kunne levere et slikt verdigrunnlag, mens låneverdiene endret seg over tid, med samfunnsutviklingen. Ronald Fangen ble raskt en ledende politiker og ideolog for KrF etter krigen.

Sørbø observerer at enkelte politikere nå snakker om «våre verdier» i motsetning til andres, gjerne muslimske grupper. Der Fangen tenkte seg verdiene som gulvet i en stor katedral, stort nok til å romme alt menneskelig, bruker noen dem til å holde folk utenfor huset. Der en aldri før har fokusert på tradisjonelle kristne normer, sier Sørbø, er en plutselig blitt opptatt av hvor viktige de kristne verdiene er for «oss», i motsetning til for andre. De snur de dypere etiske normene i kristendommen på hodet, sier han – og sikter til at de brukes som et rødt kort. Sørbø viser til at grunnverdien, solidariteten med alle mennesker i nød, er byttet ut med låneverdien, et trygt og rikt samfunn. Og det vil vi gjerne beholde for oss selv.

Kjernen av verdier

Mens noen på høyre flanke ser ut til å ville bruke kristendommen som etnisk markør, er KrF opptatt av å ta vare på den kristne kulturarven og dens betydning som rotfeste for nye generasjoner i en ny tid. Det er nettopp når man er trygg på sitt eget at man best kan møte det nye og ukjente med åpenhet.

Og her kommer vi til det siste poenget, Dag Kullerud mener at det ikke finnes en kristen kulturarv, og viser til kulturkampene i historien. Kulturer er alltid i endring. Brytninger skjer. Men det som er, bygger på det som var. I alle samfunn er det en kjerne av verdier som bærer gjennom generasjoner, selv om det varierer hvordan de praktiseres og forstås. Kulturarven utvikler seg som et resultat av disse brytningene og hvilke verdier som har vært mest bærende og bærekraftige over tid. Det gjelder også vår kristne kulturarv, som fortsatt er preget av arven etter Hans Nielsen Hauge og Lars Oftedal. Det skal vi verdsette. Det er verdier som varer og som varmer. Og nå er det enda viktigere å sørge for at katedralen er stor nok til å romme alt menneskelig, og at verdiene, gulvet i katedralen, holder, også i en ny tid.

Les også

Kommentar: Sakene, ikkje personane, tel mest for statsministerduell og regjeringsval

Les også

Forfatter fulgte politiet på Stovner i ett år – fant ingen «svenske tilstander»


Publisert: