Ingen forfatter er fritatt for moralske krav

Den pågående debatten om en type norske romaner som bl.a. har fått etiketten virkelighetslitteratur, skyldes langt på vei like uklare som fastlåste premisser.

Publisert: Publisert:

«Hvis Knausgård (bildet) ikke på forhånd fikk sin kones informerte samtykke til å fortelle det han fortalte i f.eks. «Om våren», har han forbrutt seg; men ikke som forfatter, for den er en flott roman og skjønnlitterær virkelighet», skriver forfatter og litteraturkritiker Jan Askelund. Foto: Pål Christensen

Debattinnlegg

  • Jan Askelund
    Forfatter og litteraturkritiker
Denne artikkelen er over tre år gammel

En bok er en fast størrelse. Teksten står der en gang for alle sperret inne mellom sine permer, seg selv lik hvor lenge den står der. Så blir den ny hver gang den blir åpnet og lest, forstått, opplevd og annammet av hver enkelt leser alt etter hans og hennes forutsetninger, alder og modenhet, eget liv og belesthet, mottakelighet og forventninger, vett og forstand.

Poesi, drama og epikk

Skjønnlitteraturen, fiksjonsdiktningen, deles gjerne inn i tre hovedsjangre: poesi, drama og epikk, men kommer ofte i blandingsform (Ibsens «Peer Gynt», et dramatisk dikt som utgjør romanen om Peers liv). Vi leser av mange grunner: for å oppleve, føle, dannes, se og forstå, for å bekreftes, for å komme et annet sted enn der vi er, for dagdrøm, underholdning og tidtrøyte. Vi leser gjerne med en blandingsforventning av alt dette.

Sakprosaen, eller fagprosaen, vil greie ut om et emne eller formidle kunnskap og innsikt til leseren. Samme hvor abstrakt emnet er, har den et konkret, faktisk korrelat (som andres skrift er det her). Den leser vi også av mange grunner: like gjerne for å få bekreftet det vi allerede trodde vi visste som for å lære noe nytt.

Hvis man ikke skal få en annen til å skrive bøkene sine for seg, er det åpenbart at enhver roman (et hvilket som helst skrift) er selvbiografisk.

Sjangrene er flytende og i endring

Men så presenterer disse forskjellige skriftene seg i så forskjellige former (en doktoravhandling skrives på vers, en politisk kommentar er full av skjønnlitterære virkemidler, ironi og metafor). Alt etter leserens forutsetninger og forventninger, alder og modenhet, vett og forstand osv. (som ovenfor) reagerer hun og han på dette, med alt fra sinne og aggresjon til frydefull tilfredshet – og hva som helst imellom.

For sjangrene er ikke bare flytende, de er i endring og under stadig omdefinering. En leksikalsk definisjon av roman som skjønnlitteratur og oppdiktet fiksjon – motsatt sakprosa – er for trang. Som Sven Egil Omdal bemerker i Aftenbladet lørdag, «diktes det selvsagt friskt i de fleste selvbiografier, men de utgis sjelden som romaner». Men det burde de kanskje leses som, så fulle som de er av løgn og forbandet dikt, hvis vi ikke alt hadde godtatt presentasjonen av boken som facts, som sakprosa, full av skjønnlitterære virkemidler som den også er. Men vi er den vi er, alle sammen.

Den pågående debatten om en type norske romaner som bl.a. har fått etiketten virkelighetslitteratur (og den debatten er påfallende opphisset, mistenkelig aggressiv og moralsk indignert), skyldes langt på vei like uklare som fastlåste premisser. Og de ikke er ikke litterære: Vigdis Hjorth og Herbjørg Wassmo har særlig fått holde for: Ved lanseringen av «Arv og miljø» i høst, «Disse øyeblikk» for tre år siden, sa begge forfatterne at bøkene tar utgangspunkt i egne erfaringer, Wassmo (men ikke Hjort) sa at hun personlig har vært utsatt for faderlig incest. Mens Knausgård ved lanseringen av «Min kamp»-bøkene sa at han skrev så autentisk som mulig.

Det meste er dermed ikke sagt når Omdal sist lørdag slår i bordet med Bokmålsordbokas definisjon av «autentisk som fullt ut ekte og pålitelig»: Hvis man ikke skal få en annen til å skrive bøkene sine for seg, er det åpenbart at enhver roman (et hvilket som helst skrift) er selvbiografisk: alt en forfatter har opplevd, sett og erfart, drømt, fantasert og hallusinert, lest (osv., som i innledningen) er dét reservoaret hun og han henter sitt stoff fra og skriver det ut slik han og hun ønsker det, for sitt formål, alt etter ferdighet, vett og forstand; og moral.

Det er ikke et uredigert 1:1-forhold mellom forfatter:tekst, virkelige som begge ellers er.

Bøker er virkelige, all virkelighet er ikke roman

Det samme gjelder for leseren. Så hvorfor reageres det så gevaltig på disse bøkene? Hvorfor kom ingen innvendinger mot Cecilie Engers «Mors gaver», en familieroman med erklært utgangspunkt i forfatterens demente mors bevarte (autentiske) lister over julepresanger gitt og mottatt gjennom tiår, men tvertimot jubelanmeldelser en gros, store opplag og Bokhandlerpris? Forsøk på svar: Det er en feel-good-roman. Hjorth og Wassmo skriver om tabubelagt stoff som berører leseres egne liv, over alt, alt etter osv... Det finnes altså ikke bare én konkret virkelighet, og det i motsetning til én skjønnlitterær fiksjon. Alle har «autentisk» stoff i seg til flere romaner; de færreste blir romanforfattere.

Bøker er virkelige, en definerende stor del av virkeligheten for noen av oss. Men all virkelighet er ikke roman. Men ble romaner vurdert etter sine litterære kvaliteteter (persontegning, plot, synsvinkel, verbets tider, hele sin konstruksjon), da er Hjorts siste en kvalitetsroman. Mens Aftenpostens anmelder graver egen grav i en omvendt verden når hun bruker (det «autentiske») programmet fra gravferden til Hjorths far som bevis for at Hjorth anklager ham for noe hun selv ikke har anklaget ham for. Det er ikke et uredigert 1:1-forhold mellom forfatter:tekst, virkelige som begge ellers er.

Skal norske forfattere ellers klandres for noe, må det være for raset av navlelo-private fortelling.

Sprengte alle grenser

Sjangrene er i stadig bevegelse og omdefinering: Mykle utvidet en gang hva en roman kunne fortelle; Knausgård sprengte alle grenser; med «Anne» endret Paal-Helge Haugen forestillingen om hva en roman kan være. Men ingen er fritatt for moralske krav: Hvis f.eks. Knausgård ikke på forhånd fikk sin kones informerte samtykke til å fortelle det han fortalte i f.eks. «Om våren», har han forbrutt seg; men ikke som forfatter, for den er en flott roman og skjønnlitterær virkelighet. Skal norske forfattere ellers klandres for noe, må det være for raset av navlelo-private fortellinger frakoplet vår felles sosiale, økonomiske og politiske virkelighet, og som år om annet slår oss numne.

Publisert: