Hafrsfjord-slaget innledet ikke et varig frihetstap

DEBATT: Sosialantropolog Bjarne Vandeskog gir en dårlig fremstilling av norgeshistorien i sin kommentar om hva vi mistet Da Harald Hårfagre gjorde seg til konge over Norge.

Les også

Bjarne Vandeskog: «Hva mistet vi da Harald Hårfagre gjorde seg til konge over Norge?»

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Vandeskog skriver at et slag som vinnes er aldri bare et gode. Noen taper, og noe går tapt. Noen ganger tapes et helt samfunnssystem, en levemåte. Dette kan tolkes slik at Harald Hårfagres seier i Hafrsfjord ikke bare representerte tap av selvstendighet og makt for de tapende småkongene/høvdingene, men også et varig tap av frihet for hele befolkningen. Dette er en dårlig fremstilling av Norgeshistorien. Gjennom det meste av historien etter slaget i Hafrsfjord, har pendelen svingt i styrkeforholdet mellom konge-/statsmakten, og det man kan kalle folkemakten.

Få år etter kong Haralds død rundt 931/32 måtte hans foretrukne
etterfølger, sønnen Eirik Blodøks, forlate landet og overlate makten til Haralds yngste sønn, Håkon, som hadde vært i oppfostring hos kong Athelstan i England. Ifølge sagatradisjonen regjerte han med utgangspunkt i et forlik med landets aristokrati og bønder. Dette innebar at bøndene i stor grad fikk sin tidligere frihet tilbake i bytte mot visse tjenester som å stille
krigsmannskaper til leidangsflåten som ble etablert for å verne landet. Under kong Håkon som fikk tilnavnet «den gode» blomstret også tingsystemet som hans forgjengere i noen grad hadde undertrykket, men langt fra utryddet.

Anerkjente tingsystemet

Med Håkon begynte også kongemaktens aktive kristning av landet – en prosess som med ulik grad av makt ble videreført av alle hans
etterfølgere, inntil kristendommen i praksis hadde vunnet fullt innpass i landet i tiden rundt kong Olav den helliges død i 1030. Med kong Magnus den gode som regjerte fra 1035 til 1047, fikk friheten på nytt bedre kår ved
at kongen inngikk forlik som innebar en anerkjennelse av tingsystemet. Under hans etterfølger, kong Harald Sigurdsson, ble folkemakten på nytt utsatt for sterkt press og vonde tider – derav kongens lite flatterende tilnavn – «Hardråde». Og, etter ham kom en ny freds- og velstandsperiode under hans sønn kong Olav Kyrre. Og slik kan man fortsette.

Kongemakten har også tjent folkets interesser som da konger som Harald Hardråde, kong Sverre og kong Håkon 4. Håkonsson sto opp for norske nasjonale interesser i møte med den mektige pavekirken som ønsket størst mulig makt og innflytelse på bekostning av den enkelte nasjon og folk i det kristne Europa. En annen konge, Magnus 6. Lagabøte, sørget for at landet
fra 1274 fikk Europas første fungerende riksomfattende lovverk, Landsloven. Begge deler av stor betydning for folkets livsvilkår.

Mindre press på bøndene

Selv om svartedauden i 1349/50, og det påfølgende selvstendighetstapet etter kong Olav 4. Håkonssons død i 1387, representerte et stort tap for Norge som nasjon, medførte det samtidig mindre press på Norges bondebefolkning og en styrket posisjon for det lokale tingsystemet. For landets del ble bunnen nådd i 1536 da Norge i prinsippet mistet sin status som et eget kongerike og erklært som et «ledemot» av Danmark. Ved innføringen av eneveldet i 1660
fikk Norge igjen status som eget kongerike. Og, med grunnloven i 1814 ble det nasjonale selvstyret i praksis gjeninnført.

Og, hele tiden mellom slaget i Hafrsfjord og etableringen av grunnloven, var Norge et av de landene i Europa hvor allmuen nøt størst grad av frihet og
rettssikkerhet – dels som følge av folkemaktens evne til å stå opp mot kongemakten og dels som følge av den norske kongemaktens evne til å stå opp mot ytre press fra blant annet pavekirken.